Per Barclay på Henie Onstad: Sanselig, sylskarpt og genialt

---

KUNST

Per Barclay

«Soft Sweet Vortex»

Henie Onstad Kunstsenter

Til 14. januar

---

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Tenke seg til – vi har en kunstner midt iblant oss som i levende live har satt et ettertrykkelig merke i den internasjonale kunsthistorien. Per Barclays oljerom – der han dekker gulvet i alt fra hellige kirkerom til prosaiske kjølerom med den forførende vakre, men livsfarlige væsken – tar opp i seg og reflekterer det moderne paradokset.

Samtidig viser den poengterte og selektivt retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter en kunstner som tar opp følelsesspekteret som forbindes med det å være et moderne menneske. Han skriker ut eksistensiell smerte over å være til, samtidig som han viser hengivenhet ved å fordype seg i gjentatte formeksperimenter.

Hans viktigste bidrag til kunsthistorien er at han viser fram oljens dobbelthet som både en velsignelse og destruktiv kraft: Som drivstoff for det meste vi har (hatt) av moderne maskiner er oljen en viktig bestanddel i utviklingen av det moderne samfunnet. Den seigtflytende substansen har vært selve drivkraften i den kapitalistiske økonomien, og den har skapt grunnlaget for Norges enorme rikdom de siste femti årene. Samtidig er olje så giftig at konsekvensene av forurensning er katastrofale. Forurensningen fra olje er en viktig årsak til klimakrisen vi står midt oppi.

Brukt i en kunstnerisk sammenheng kan olje knapt byttes ut med noe annet. De gangene Per Barclay har jobbet med vann, blod eller melk, er ikke alltid resultatet like spennende. Fordi væsken er så mørk og ugjennomtrengelig, har oljen en reflekterende evne som gir opplevelsen av rommene oljen er plassert inn i en helt ny karakter. Speilingen gjør at du ser rommet opp ned på en annerledes måte. Kobler du inn refleksjonsevnen kan det få konsekvenser også for din opplevelse av verden.

[ Morten Viskum feirer Vestfossen Kunstlaboratorium 20 år: – Det er fortsatt et eventyr å gå inn døra her (+) ]

Etter mer enn fire tiår har Per Barclay (født 1955 i Oslo) mye å vise. Han har installert sine oljerom utallige steder, men utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter viser bare én oljeinstallasjon og dokumentasjonen av en annen. Men fotografiene av fjorårets installasjon i hallen i gamle Deichmanske bibliotek i Oslo holder i massevis. Installasjonen byr på en monumental opplevelse som setter boklig lærdom og nedarvet kunnskap opp mot oljens forurensningstrussel. Det er forførende og jævlig.

Istedenfor å gjøre det enkelt og vise et stort antall fotografier av Barclays oljerom, har kurator Ana María Bresciani valgt å dykke ned i flere av kunstnerskapets mindre kjente sider. Tre store «lunger» fyller de vakre Prisma-salene og omdanner rommene til levende organismer. De store ballongene i hvit syntetduk fylles med luft og presses mot en enkel vinkelkonstruksjon i stål. Hadde de tilkoblede viftene stått og blåst hele tiden, ville det vært en uutholdelig during i lokalene. I stedet slås de regelmessig av og på, slik at lungene «puster». Dermed preges utstillingen av sakte bevegelser, og lungene blir som rundingsbøyer å regne i en sanselig utstillingsopplevelse.

Kurator har også tatt med tidlige verk fra Barclays studietid i Italia på 1970-tallet. De inkluderer et selvportrett der den kroppsmalte kunstneren har et barberblad mellom leppene. Det sylskarpe instrumentet er også en fremtredende bestanddel i skulpturen «Ingeleiv’s Shirt», der skjorteermene og kragen er supplert med barberblad. Et annet selvportrett viser en sårbar, ung kunstner med det skarpe blikket til den legendariske, italienske skuespilleren, Oscar-vinneren Anna Magnani tittende inn i bildet.

På grunn av oljerommene blir Per Barclay gjerne omtalt som fotograf. Det er feil betegnelse. Fotograferingen av oljerommene overlater han til fotokunstneren Fin Serck-Hanssen. Installasjonskunstner er en gyldig yrkesbetegnelse, men primært ser Barclay på seg selv som skulptør. Det er ekstra tydelig i utstillingen, som i tillegg til «lungene» prydes av en rekke små, vegghengte skulpturer. De er både rå og vakre, og de kan betraktes som kontinuerlige formeksperimenter gjennom karrieren.

[ Kuratorene bak den tolvte Momentum-biennalen satser så til de grader på kollektivet at kunstopplevelsen nesten går i oppløsning (+) ]

Flere «veksthus» i glass er også tatt med. Ett av dem er permanent plassert på plenen like utenfor kunstsenterets inngang. Inne i utstillingen rommer to av dem store trommer. Lyden av hammerne som slår på trommene gir utstillingen en tyngde som supplerer lyden av viftene som fyller lungeskulpturene med luft. Trommehusene får en ekstra dimensjon når vi får vite at de er laget til en utstilling i Belfast, der trommer er en symbolsk del av den langvarige konflikten i Nord-Irland. Konflikten skapte et trussel- og spenningsnivå da han jobbet der som satte sitt preg på kunst(ner)en.

Per Barclay har bodd i Italia i flere tiår, og noen av hans mest ikoniske verk er laget der. Ett av dem er inkludert i utstillingen i form av en installasjon med fotografiet av oljeinstallasjonen i San Domenico-basilikaen i Arezzo. I 2014 plasserte han et oljekar over alteret slik at det speilet Cimabues berømte krusifiks fra rundt 1270. Cimabue regnes som en overgangsfigur fra den flateorienterte bysantinske middelalderkunsten til renessansen. Det skyldes at han ga krusifiksets Kristus-figur kroppslig volum. Som lærer overførte han denne tankegangen til Giotto, kunstneren som krediteres for renessansens gjennombrudd og dermed satte i gang den moderne forståelsen av kunsten og verden.

Det interessante med installasjonen på Henie Onstad er at fotoet av installasjonen i Arezzo henger over et kvadratisk oljekar på gulvet. Dette peker til et annet ikonisk verk, polsk-ukrainske Kasimir Malevitsj’ «Sort kvadrat» fra 1915. Maleriet regnes som ett av kunsthistoriens viktigste verk, blant annet fordi det sees som avslutningen av eller toppunktet i den modernistiske kunsten. Ved å male et sort kvadrat på hvit bunn fullførte han den moderne bevegelsen mot et forenklet uttrykk. Men det mange ikke vet er at Malevitsj’ kunst tar sitt utgangspunkt i ikontradisjonen, og at «Sort kvadrat» ble hengt opp i hjørnet under taket da det ble vist første gang – på samme måte som ikoner ble plassert i østeuropeiske hjem.

[ Mikhail Bulgakovs krigsepos «Flukt» er Nationaltheatret på sitt både beste og verste (+) ]

Ved å plassere sitt oljekar skrått på gulvet, markerer Per Barclay at han er klar over denne tradisjonen. I ett enkelt verk favner han hele den moderne kunsthistorien, samtidig som han plasserer sitt eget verk i forlengelsen av den samme historien, som en nytolkning av ytterpunktene i den moderne historien. Det er intet mindre enn genialt.