Høstutstillingen 2023 på problematisk sparebluss

---

KUNST

«Høstutstillingen 2023 – Statens 136. kunstutstilling»

Kunstnernes hus, Oslo

Til 15. oktober

---

Oppdatert 14.09: I den opprinnelige teksten i denne anmeldelsen sto det at et et sitat var tatt fra kunstnerens søknad. Det riktige skal være kunstnerens prosjektbeskrivelse, som er tilgjengelig på forespørsel.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en hel langvegg uten kunstverk på Høstutstillingen. Men det er altså tilfellet i den venstre overlyssalen på Kunstnernes hus i Oslo, som for øvrig er pepret med fine, tredimensjonale og materialbaserte verk i form av skulpturer og installasjoner. Og så er det malerier, grafikk, en akvarell, en skulptur og et tjæreverk på den motsatte veggen. Det bemerkelsesverdige er at årets høstutstilling bare teller 68 kunstnere, samtidig som det er satt historisk rekord med søknader fra over 2700 kunstnere. Det betyr at bare 2,5 prosent av kunstnerne ble antatt. Snakk om nåløye!

Høstutstillingens jury har jobben i to år, og forskjellene fra denne juryens første utstilling i fjor er påtagelige. Da var huset fylt til randen. Årets historisk lave antall kunstnere resulterer i en luftig montert utstilling der hvert verk får god plass. Den gode plassen skyldes også at bare 49 av de 68 kunstnerne/kunstnergruppene viser fysiske verk i overlyssalene. 13 kunstnere viser videoer, og seks viser performance.

I den høyre overlyssalen er det et stort tomrom i den innerste enden. Gulvplassen er satt av til performance. Men du skal følge godt med skal du få sett en. De seks performative kunstverkene skal bare vises 13 ganger. De fleste videoene vises i et mørkt rom nede, med sorte saccosekker på sort gulv med sorte vegger. Kommer du inn der når ingen av videoene er i gang, er det stor fare for at du snubler. Snakk om elendig utstillingsdesign! Skal du se alle videoene må du sette av tre og en halv time. En av dem vises på Momentum-biennalen på Galleri F15 i Moss. Skal du se den også må du legge til noen timers reisevei.

Men det er ingen grunn til å bruke tid i det mørke rommet som er satt av til videoene. Det eneste videoarbeidet jeg kan anbefale å bruke tid på, Liv Dysthe Sønderland og Sara Wilhelmsens «Du visker meg ikke ut» om Svanviken arbeidskoloni, vises bare på Høstutstillingens nettside. Det er et kunstverk som blander poesi med harde fakta, i et billedmessig og performativt rikt filmspråk.

Det er denne typen kunstverk som fyrer opp under vanlige folks forakt for kunst

Svanviken arbeidskoloni i Møre og Romsdal spilte i mange år en nøkkelrolle i assimileringspolitikken overfor dem som ble betegnet som «omstreifere», eller «tatere». I over 80 år fungerte Svanviken som et interneringssted for romfolk. «Vandrerne» skulle assimileres (les: tvinges) til å bli «gode nordmenn». I dag er det ingen ting på Svanviken som forteller om stedets historie. Men de to kunstnerne har dokumentert sitt arbeid for å holde minnet i live. Filmen viser dette på en sterk og medrivende måte. Kunstnerne vil også vise en performance i Slottsparken.

Det er selvfølgelig enkelte fine sekvenser i de andre videoene også. De tar opp viktige temaer, blant annet selvmord og morstilknytning, men mange forteller det i en saktegående rytme og med dempede visuelle virkemidler. Det blir ofte drepende kjedelig. Verst er videoen «Soft palate» som vises for enden av huset monumentale hovedtrapp. Den viser seks minutter og 44 sekunders nærbilder av adamsepler i bevegelse, når personen svelger. Det er så teknisk slepphendt og fortellermessig uinteressant at det hadde vært bedre å se på et menneske som sover. Og det er vel nettopp det kunstneren er inspirert av: I 1964 laget Andy Warhol «Sleep», en fem og en halv timer lang film som viser hans sovende kjæreste John Giorno. Det er snart 60 år siden, og det var interessant og nyskapende da. Variasjonen er uinteressant nå.

[ Den nye norske filmen «K-Town» er et kort og halvgodt oppgjør med bibelbeltet og dets frafalne (+) ]

Det er denne typen kunstverk som fyrer opp under vanlige folks forakt for kunst. Høstutstillingen har et utmerket formidlingstilbud, og det er liten tvil om at omviserne har en solid utfordring i å fortelle publikum om dette verket. I kunstnerens prosjektbeskrivelse (som presse, priskomiteer og kjøpere får tilgang til på forespørsel) skriver hen: «Verket inviterer inn til en studie av sansning og abstraksjon av kropper, der skalering og svelging forbindes gjennom sensorisk kommunikasjon. Med det analoge kameraet utforsker kunstneren haptiske assosiasjoner, morfologiske former, og virkningen av materialer med organiske og fluktuerende kvaliteter.» Teksten viser en selvforherligende forelskelse i gåtefulle fremmedord og abstrakte fenomener som dessverre dominerer deler av kunstmiljøet. Når videoverket i tillegg er gitt en så prominent plassering, er det som om juryen vil si til offentligheten at «vi kunstnere er virkelig et alternativ til alle andres trivielle liv.»

Når det er sagt er det grunn til å vende tilbake til de mange kunstverkene som ga meg gode opplevelser. Norge er fullt av kunstnere som tar kommunikasjonen med publikum alvorlig. En av dem var Christopher Rådlund, som døde i fjor. Han er en av tre inviterte kunstnere, og hans to grafiske verk har en karakter som åpner for diskusjon om hva det er vi står og ser på. Det samme gjelder de to andre kunstnerne juryen har invitert, avdøde Arne Vegar Pedersen og høyst levende Johanna Zwaig.

[ Per Barclay på Henie Onstad: Sanselig, sylskarpt og genialt (+) ]

Zwaig er invitert til å vise sin performance «Baraye – å vise solidaritet» åpningsdagen, lørdag klokken 14.00. Det kan virkelig anbefales: Hennes fremføring av sangen som ble et symbol for opprøret i Iran, etter at Jîna Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt i fjor, er så sterk at den setter seg i ryggraden – selv om du ikke forstår et ord.

Norges urfolk er sterkt til stede. «Den unge simla» er en fin liten skulptur som tematiserer samenes kraftige fargebruk i møtet med den barske naturen i form av et lite reingevir. Det er (ikke uvesentlig i sammenhengen) laget av sameflaggets skaper, Synnøve Persen. Ved siden av henger en todelt skulptur av Hilde Skancke Pedersen, «Ellojuvvon eallin – Levd liv». Hun kombinerer funne, rustne metallplater med brukte, samiske tekstiler i et poetisk uttrykk som bringer skjønnhet inn i forfallet. Og hun bearbeider viskose slik at det ser ut som tynn hud. Slik snakker det mangetydige kunstverket både om beskyttelse og trusselen fra gruveindustrien. Åsne Kummeneje Mellem bruker kvensk håndverk i skulpturen «I Never Learnt My Mother Tongue», ulltekstiler som er plantefarget med steinlav som «farger i en snøstorm».

Den venstre overlyssalen domineres av bergensbaserte, sørafrikanske Kobie Nels veggskulptur «Advice of Ancestors». Endeveggen er fylt med store, lyst rosa skumgummiplater som fremstår som noe helt annet og mer fysisk romlig enn materialet skulle tilsi. I denne salen er det også grunn til å bruke tid på Simon Wågsholms skulpturgruppe, John K. Rausteins tekstile gigantskulptur, Ingeborg Annie Lindahls begjærsfylte skrapetegning på et krasjet Tesla-panser, Mattias Härenstams store installasjon, Mari Meen Halsøys skjøre skulptur med utgangspunkt i den forferdelige eksplosjonen i Libanons hovedstad Beirut, og Sebastian Rustens gulvskulptur laget av barnåler og andre kuriøse naturmaterialer.

I den andre overlyssalen viser fotografen Fin Serck-Hanssen en ny retning i kunstnerskapet. Merete Joelsen Aune kombinerer lokalhistorie med kunstneriske referanser i fotoet av det siste treet fra det som en gang var Uranienborgskogen i Oslo. Treet er nå saget over, og minnet om det blir som illusjonen i Yves Kleins berømte fotomontasje «Leap Into the Void» fra 1960, som treet kunne minne om.

[ Dagsavisen ble med bak kulissene da tre spente designtalenter viste kolleksjonene sine under moteuka (+) ]

Marthe Ramm Fortun bruker også hovedstadens fasiliteter i sin fotodokumenterte performance, mens distriktene «får sitt» gjennom Andrea Gjestvangs natur- og jegerfotografier. Det siste minner, for øvrig, påfallende mye om Ingerid Jordals foto fra fjorårets høstutstilling, valgt ut av den samme juryen. Og Ottar Karlsen bidrar med kulturell naturforherligelse i sin store tegning av et monumentalt fjell, med teksten «Have you achieved your true potential?» Vanessa Baird, Mette Hellenes, Anne Rolfsen og Brynhild Grødeland Winther viser også tegnekunst på høyt nivå.

Og så er altså Odd Nerdrum tilbake på Høstutstillingen. Da han ble refusert i 2021 viste han maleriet «Tre menn i en båt» i en jippoutstilling på Aker Brygge og langet ut i NRK mot de «enormt sterke», «korrupte kreftene» i Høstutstillingens jury. Det har ikke hindret ham fra å søke igjen, og denne gangen er han antatt med maleriet «Redemption». Det er helt greit utført, men det gir dessverre ingen forløsning. Til det er ansiktene for dårlig malt. For to år siden skrev jeg dette om refuserte «Tre menn i en båt»: «Det hadde gjort seg på Høstutstillingen. Det hadde til og med gjort Høstutstillingen bedre.» Det samme kan jeg ikke si om «Redemption». Jeg mistenker at det er tatt med for å bevise at de klassisk figurative kunstnerne ikke er diskriminert.