Alice Neel – radikalt umoderne

---

KUNST

«Alice Neel – Hver person er et eget univers»

Munchmuseet, Oslo

Til 26. november

---

Våre dagers kanselleringskultur kan synes brutal, men jeg er ikke i tvil om at folk som befant seg på venstresiden i 1950- og 60-årenes USA ville nikket gjenkjennende til den kulturen som har bredt om seg i vesten de senere årene. McCarthy-tiden er en av de mest nådeløst harde periodene i amerikansk politikk, og kommunistene ble utpekt som samfunnsfiende nummer én. I den kalde krigens mest intense tid var det å bekjenne seg til kommunismen nærmest å likne med sosialt selvmord.

Den amerikanske kunstneren Alice Neel (1900–1984) var kommunist. Hun meldte seg inn i det amerikanske kommunistpartiet allerede i 1935. På veggene i Munchmuseet henger et portrett av Guss Hall, formannen i partiet fra 1959 til han døde i 2000. Han stilte som kandidat til presidentvalget flere ganger, og da hun malte ham i 1981 var antagelig den verste forfølgelsen over.

Det at hun i det hele tatt malte Hall viser at hun ikke var redd for noen ting. Og at hun interesserte seg for alle slags mennesker. Et aktmaleri fra 1964, av skolelæreren Ruth Alscher, viser til hvor risikabelt disse tingene kunne være. Å være kommunist, eller å ha kontakt med kommunister, kunne koste deg jobben. Tidlig på 1950-tallet anklaget FBI Alscher for å ha deltatt i et middagsselskap med Julius Rosenberg. Han og kona Ethel var stemplet som kommunister, og de ble henrettet i 1953 anklaget for å være spioner for Sovjetunionen. Da Alice Neel malte Alscher hadde hun slitt med å få seg lærerjobber, og jobbet som taxisjåfør for å forsørge seg selv og barna.

FBI etterforsket Alice Neel allerede tidlig på 1950-tallet. Det påvirket ikke kunsten. Hun var maleren som insisterte på å følge sin egen vei uavhengig av skiftende trender. Hun fortsatte å fordype seg i figurative portretter da amerikansk billedkunst i etterkrigstiden dreiet mot abstrakt ekspresjonisme og nonfigurative teknikker som «drip painting» og senere over i popkunst. Disse retningene plasserte USA i kunstverdenens førersete. Og de kansellerte Neel fra den samme kunstverdenen.

[ Andrej Nebbs «memento mori» (+) ]

Men Munchmuseet tar feil når de i sin markedsføring av utstillingen påstår at hun «var lite kjent i sin egen levetid». Det er kanskje «sexy» å fremme en slik påstand? Men faktum er at hun hadde en stor, retrospektiv utstilling med 58 malerier på Whitney-museet i New York allerede i 1974, ti år før hun døde. Det at hun fikk denne utstillingen er ikke minst interessant fordi hun tre år tidligere deltok i protester mot det samme museet. Whitney hadde ikke brukt fargede eksperter i organiseringen av utstillingen «Contemporary Black Artists in America», og det bekymret henne. Hun var sosialt bevisst, og hun var også tidlig ute med å anerkjenne homofile.

Whitney-utstillingen oppstod ikke i et vakuum. Så, selv om hun nok var plassert på sidelinjen i 1950-årene, fikk hun økende oppmerksomhet utover på 1960- og 70-tallet. Allerede i 1963 ble hun anmeldt av den senere betydelige kritikeren Kim Levin.

Modellene elsket å sitte for Alice Neel. De kunne være kunstnervenner og kjente personer som Andy Warhol og New Yorks borgermester. Men hun kunne like gjerne plukke opp folk på gaten, som den fargede rekrutten James Hunter. Han skulle dra til Vietnam få dager senere, og siden han ikke vendte tilbake til leiligheten etter første sitting, lot hun bildet være uferdig med streker som markerte kroppen. Det at hun kjente høy og lav, og at hun var en vittig person, bidro til at hun i sitt siste leveår ble invitert til tidens viktigste talkshowvert, Johnny Carson – ikke bare én, men to ganger. Og etter hennes død i 1984, da det kom flere retrospektive galleriutstillinger, skrev New York Times at hun hadde «en seriøs historisk posisjon før utbruddet av abstrakt ekspresjonisme.» Så påstanden «ukjent i sin egen levetid» er sprøyt.

Aktmaleriet av skolelæreren Ruth Alscher er langt fra det eneste nakenbildet Alice Neel malte. Hun legger ingen ting imellom i sine aktskildringer, og hun er svært så direkte med både kvinner og menn. I 1967 malte hun sitt første portrett av en naken, gravid kvinne, noe som skulle bli ett av hennes hovedmotiv. Nakenheten blir aldri vulgær, selv om for eksempel Ruth er portrettert med bortvendt, ettertenksomt blikk og direkte innsyn til kjønnsorganet. Men aktmaleriet av Ruth er ingen ting mot bildet av pornostjernen og performancekunstneren Annie Sprinkle.

Hun fremstilles med en fjong fjær i håret, et skinnantrekk som viser hennes store, nakne bryster, og de piercede kjønnsleppene. Kunstverkets ublu fremstilling og direkte konfrontasjon er bemerkelsesverdig når vi vet at det året Neel malte det, 1982, var midt i antiporno-feminismen mest intense periode.

[ Andrej Nebbs «memento mori» (+) ]

Dette og mer til fremkommer i de korte tekstene som ledsager alle maleriene i Munchmuseets utstilling. Sett i perspektiv mot museets eksperimentering med alle andre former for formidling, er dette en utstilling som viser hvilket utmerket grep slik tekstformidling er. Tekstene tematiserer samfunnshistorisk utvikling, kunstneriske teknikker, politiske spørsmål og mye mer. Alice Neels biografi er uhyre interessant, men Munchmuseet har ikke laget en katalog. Utstillingen er laget i samarbeid med og har tidligere vært vist på Centre Pompidou i Paris og Barbican Centre i London.

Utstillingen er også viktig fordi den trekker frem hennes arbeid for det offentlige prosjektet WPA/Works Progress Administration på 1930-tallet. Det var en del av president Roosevelts New Deal-program etter børskrakket i 1929. WPA betalte en fast, ukentlig sum mot at hun leverte et maleri hver sjette uke. Oppdraget gikk ut på å male de ulike nabolagene og bydelene i New York. De sosiale skildringene av mennesker, ulike yrker og (gate-)arkitektur er veldig interessant, ikke minst fordi de avviker så sterkt fra den stilen som hun utviklet senere ­– selv om du kan se starten på hennes helt spesielle stil i noen av disse bildene.

Det synes at Alice Neel var mer opptatt av psykologisk dybdeboring enn malerisk korrekthet. Portrettene har en engasjerende direkthet: Modellene ser deg rett i øynene, og de er portrettert slik de fremsto i det daglige, uten pretensiøse masker. En av grunnene til at Alice Neels malerier engasjerer 40 år etter hennes død, er det store mangfoldet av modeller fanget med et gjennomført uttrykk. Hun var en sosial og politisk aktivist som ikke gjorde forskjell på noen, hvit, svart, hetero- eller homofil.

Og hun holdt fast ved sine prinsipper gjennom et langt liv. Det er godt mulig at hun aldri ville laget så sterke portretter hvis hun ikke hadde vært kommunist. Hennes politiske bevissthet og kunstneriske engasjement var radikalt umoderne.

[ «Silje» (42): – Jeg bruker strøm kun i ukene barna er hos meg ]