Utstrakte revestreker

---

4

TEATER

«Den fantastiske Mikkel Rev»

Av Roald Dahl

Regi: Maria Drangeid

Med: Jakob Stabell, Karin Svihus Knutsen, Malin Landa, Anders Mordal, Christina Sleipnes, Trond Høvik

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Roald Dahls gruelige univers for små og store barn har stor tiltrekningskraft. Nå har en av hans kortere fortellinger funnet veien til Kanonhallen i Oslo. Her spilles «Den fantastiske Mikkel Rev» som et absurd syngespill med den intuitive leken som innfallsport. Det er tidvis frydefullt og rart, men formen blir etter hvert et hinder for at forestillingen virkelig kommuniserer med sitt publikum.

I motsetningen til overdådige Roald Dahl-oppsetninger som «Charlie og sjokoladefabrikken» og musikalen «Matilda», er «Den fantastiske Mikkel Rev» en historie uten barnet i hovedrollen. Det er snarere en fabel rundt temaer som familie, individuelt mot og menneskets forakt for naturen. Det hele sentrert rundt en handlekraftig revefamilie med menneskelige trekk og egenskaper. De må kjempe for tilværelsen på grunn av voksne menneskers livsfarlige dumskap.

Regissør Maria Drangeid tar sine underfundige og blomstrende regivisjoner inn i familieforestillingenes verden. Det fungerer langt på vei godt. Drangeid ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2021, og har på et par små år etablert seg som en egenartet regissør med blant annet «Tvillingenes dagbok» ved Rogaland Teater og «Sanger for bortkomne dager» i Trondheim. En fellesnevner er den barnlige tilnærmingen til litterære forelegg, hvor teksten får god boltreplass i et fysisk rastløst og motorisk lekende kroppsspråk.

Drangeid har selv dramatisert «Den fantastiske Mikkel Rev». Teksten og dialogen ligger langt framme, dels sunget på et tilgjort, gutturalt og repeterende vis av skuespillerne, dels gjennom små monologer og dialogpartier. Det skaper en humoristisk inngang til historien. Den er kjent for mange, om familien Rev som bor i hiet sitt i skogen som ligger ved tre bondegårder. Revepappaen, Mikkel Rev henter hver kveld den samme middagen til revemammaen og valpen: Kylling, gjess og eplesider, alt fra gårdene til de dumme og motbydelige bøndene Boggis, Bunce og Bean.

Kjenner man ikke historien gjør ikke Drangeids oppsetning så mye for å klargjøre den. Hennes scenespråk er absurd og kroppslig i den forstand at dialoger og handlinger overdrives/underdrives alt etter som. Når gårdbrukerne bestemmer seg for å drepe reven som stjeler fra dem hver kveld, starter et kappløp både over og under jorden. «Graverne», det vil si rever, grevlinger, røyskatter og andre er i livsfare om de stikker hodet ut av hiet. Men Mikkel Rev vet råd, og graver ganger på kryss og tvers. Selve gravingen illustreres med pledd som rulles ut, og gjennom frenetiske stakkato museskritt. Det er en slags abstrakt dans i et scenerom som i seg selv skaper svært få illusjoner.

[ «Byggmeister Solness» er teaterduoen Vinge/Müller på sitt mest viltvoksende og provokative (+) ]

I Nationaltheatrets Kanonhallen-scene sitter publikum på hver side av et stort, åpent gulv. Ida Grimsgaards scenografi består i første rekke av et stort fargerikt revehi i den ene enden. Bøndene beveger seg blant publikum, og utvider rommet, men den direkte kontakten mellom aktørene på scenen og publikum er likevel begrenset. «Den fantastiske Mikkel Rev» er nok et eksempel på at Kanonhallen er et vanskelig lokale, med dels store avstander. Her har man valgt å innrette det slik at publikum observerer handlingen fra siden. Det vanskeliggjør kontrakten mellom sal og scene.

Likevel, Jakob Stabell som imponerte som en «vektløs» Peter Pan i KHIOs Sommerteater-oppsetning i 2022, er lett gjenkjennelig her idet han utstyrer Mikkel Rev med noen sprang og hopp som bokstavelig talt løfter forestillingen. Karin Svihus Knutsen som revevalpen og Vilde Moberg som revemammaen er levende til stede i helheten. Malin Landa, Anders Mordal og Christina Sleipnes er akkurat så lurvete som Roald Dahls voksenfigurer skal være. Og Trond Høvik gjør mye ut av en liten grevlingrolle.

De siste årene har Roald Dahl som person vært omstridt. Skiller man kunsten fra mannen har også bøkene hans fått hard medfart av «sensitivitetslesere» og forleggere som ønsker å gjøre karakteristikker og ordbruk mildere. I «Den fantastiske Mikkel Rev» på Nationaltheatret blir imidlertid språkbruk og figurer frodig turnert, hvor utbrudd, atonal sang, tramping, hopping og slag i løse luften utgjør en egen rytme og et eget musikalsk språk som kommuniserer med Fredrik Storsveens spesialskrevne musikk. Drangeids scenespråk er også generelt fascinerende og utfordrende, og her også krevende i møte med familier og yngre barn. Repetisjonene uttværes, det fysiske blir utmattende. Hun og Nationaltheatret skal ha ros for å utfordre barneteatrets konvensjoner, og særlig med et så kjent forelegg som en Roald Dahl-historie, men de når ikke helt fram. Vi skulle gjerne sett denne i et mer intimt rom og med strammere regi.