«Matilda» på Folketeateret: Kunne vært litt mer ulydig

---

4

MUSIKAL

«Matilda – The musikal»

Av Roald Dahl

Manus: Dennis Kelly/musikk: Tim Minchin

Regi: Ewan Jones

Musikalsk og kunstnerisk ansvarlig: Atle Halstensen

Med Robert Stoltenberg, Haddy Njie, Fridtjov Såheim, Siren Jørgensen, Maren Ovidia, Henny Stålhand Arnø (på premieren), m.fl.

Folketeatret

---

«Matilda – The musikal» har vært en ubetinget suksess på Londons West End og senere Broadway. Når musikalen som bygger på Roald Dahls bok nå treffer Norge og Folketeateret i Oslo, er det mer eller mindre en blåkopi av originalshowet, slik det ofte er med de store internasjonale produksjonene. Men også denne gangen har de noen lokale trumfkort i ermet. Det ene er Robert Stoltenberg i rollen som den fæle rektoren Miss Trunchbull, som i solid samspill med Henny Stålhand Arnø som Matilda leverer solide sleggekast også verbalt. Et annet er Fridtjov Såheim som herr Wormwood, som har fått utdelt svart belte i fornærmelser og en personlighet som får gutta i «Exit» til å framstå som figurer på barne-TV.

Kombinasjonen av kommersiell sceneunderholdning og kunstnerisk egenart har de gjort før på Folketeateret, ofte med stort hell som i «Phantom Of The Opera», «Les Misesrables» og «Mamma Mia». «Matilda – The musikal» er av en litt annen støpning enn disse, en familiemusikal med mange barn i de bærende rollene og uten det helt spektakulære publikumsfrieriet rent visuelt sett. Det er heller ikke et stykke som kan hvile i sangene, snarere drives det av dialogen, intrigen og dels melodiene. Det gir andre utfordringer, men Scenekvelder har all den erfaringen som gjør at de tar eventuelle nye lærekurver på strak arm.

«Matilda» er blant Roald Dahls mest elskede fortellinger, om 7-årige Matilda Wormwood som vokser opp med en konkurransedans-elskende mor (Siren Jørgensen) og en småkjeltring av en bruktbilselgerfar (Såheim). Foreldrene mener hun er stokk dum og rakker ned på henne fordi hun leser bøker i stedet for å se på TV eller være opptatt av sminke og utseende. Men Matilda er et vidunderbarn, en lynende intelligent og vennlig jente som sluker bøker. Heldigvis blir hun sett av andre enn foreldrene, og de bidrar til at hun kan vokse i trygghet og selvstendighet. Blant dem bibliotekaren Mrs. Phelps (Haddy Njie) og læreren Miss Honey (Maren Ovidia), som i Matilda ser styrken og det store motet hun selv så gjerne skulle hatt. Hos Matilda handler som kjent også om en vilje sterk nok til å sette ting i bevegelse.

[ De fleste får det som de vil i Oslo Nye Teaters Shakespeare-oppsetning «Hva du Will» ]

I teaterstykket blir også Matildas forhold til Mrs. Phelps bygd ut på dramatisk vis. I sekvenser med fint skyggespill forteller Matilda henne en historie om en utbryterkonge og en akrobat som når lykken er størst tvinges til å gjøre et siste livsfarlig sirkusnummer. I denne historien ligger nerven i «Matilda» som teaterforestilling, det som gjør at Matilda og Miss Honey finner sammen i lærerens lille og fattigslige husvære, mens hennes egentlige hjem er frarøvet henne av en følelsesmessig forkvaklet tante …

[ Hårete, rørete og småmorsom «Hårfagre» (+) ]

Teaterversjonen skiller seg med andre ord ut fra boken på et par områder. Historien om utbryterkongen er det ene, at fru Wormwood har byttet ut lidenskapen for bingo med en gigolo og konkurransedans, er et annet. Men det som ligger fast er rektor Trunchbull, en av Roald Dahls mest usympatiske og onde figurer, og det sier ikke så rent lite. Da boken ble utgitt i 1988 med Quentin Blakes frydefulle tegninger, ble den fæle rektor Trunchbull en umiddelbar kultfigur for flere generasjoner barn og deres høytlesende foreldre. Trunchbull mener barn er ufyselige skadedyr og rumpetroll, og bruker sine gamle kunster som mester i sleggekast på barna for et godt ord. Når Robert Stoltenberg, pansret og rigget som en tyrann av historiske dimensjoner, griper en liten jente etter flettene og slenger henne rundt med verdensrekord i tankene, er det gjort med en infam og grenseoverskridende oppfinnsomhet som vi gjerne skulle sett mer av i stykket.

Stoltenberg er infernalsk i rollen, og selv om han ikke regelrett synger så er hans innlevelse i Trunchbulls forakt for barn og regelbrudd så grøssende uforsonlig at han stjeler hver scene han er med i. Men både handlingene til Trunchbull og pekene som barna gjør blir med unntak av «sleggekastet» overraskende lite utnyttet. For eksempel er scenen med den lille gutten Bruce Bogtrotter og sjokoladekaken en musikalsk og koreografisk perle med Trunhcbull ruvende over det hele, men heller ikke den mer oppfinnsom enn den må være.

Scenekvelder var det første internasjonale produksjonsselskapet som fikk rettighetene til en versjon av «Matilda», men den er ikke «nyere» enn en av herr Wormwoods nylakkerte bruktbiler i luksusklassen. Det kan man selvsagt komme langt med, og under panseret er dessuten forestillingens motor trimmet til å tåle både høyt tempo og en og annen finesse fra et ensemble med imponerende dansere og energiske biroller i alle aldre. De koreograferte numrene med et mylder av «skolebarn» på scenen sitter som støpt, orkesteret som er gjemt bak scenen løfter det musikalske trøkket.

[ Kristoffer Joner om rollen i «Krigsseileren»: - Han er ingen helt ]

Kunstnerisk leder Atle Hanstensen og hans team strekker strikken så langt de kan uten å gå utover originalens rammer, men musikken, koreografien og hovedtrekkene ved kostymene er i tråd med originalen. Det sier sitt at også her er den russiske mafiaen fra originalen blitt byttet ut med bulgarsk mafia på grunn av krigen i Ukraina, slik rettighetshaverne har sørget for alle steder hvor stykket vises. Og lurer du nå på hva mafiaen har å gjøre i Matilda, er det enda større grunn til å lure på hva galt Bulgaria har gjort for å fortjene en så grenseløs stereotypisk parodi på seg selv.

Scenograf Petr Hlousek, som har jobbet på tidligere Folketeateret-forestillinger, har åpenbart måttet bygge på Rob Howells opprinnelige scenografi. Den er uansett imponerende og «skyvedørssmart», og i tråd med handlingen en eneste stor hyllest til boken og biblioteket som kilde til kunnskap, selvstendighet og makt. Oversettelsen til Atle Hanstensen er god og til tider både drøy og uredd, noe som er en forutsetning for en forestilling som tøyer grensene når det gjelder å vise hvor stygge og bevisst nedbrytende foreldre og voksne ansvarspersoner kan være mot barn. I dialogen ligger da også det meste som gir Folketeateret-oppsetningen av «Matilda» et norsk anstrøk. Fjordland, Hamsun, Karl Ove Knausgård og Kristin Lavransdatter er neppe egennavn man hører på West End-scenen.

Store strekk av forestillingen står og faller på barneskuespillere. Henny Stålhand Arnø (som skal alternere i Matilda-rollen med Othilie Loftesnes Gilbrant og Agnes Sulejewski Bjerck) gjør en fantastisk prestasjon som Matilda, i en rolle som krever mye av både sang og store mengder tekst. Også venninnen Lavender framstilles med stor selvsikkerhet og tilstedeværelse.

[ Shakespeare inntar teaterhøsten: – Han overlever generasjon etter generasjon (+) ]

Roald Dahl var en mester i å forstørre karaktertrekk og med utgangspunkt i klasse og status. Blant de voksne spiller Jørgensen og Såheim hverandre opp til en ufyselig giftblanding av en duo, og kontrasten mellom deres figurer og Miss Honey, spilt av debuterende Maren Ovidia, kunne ikke vært større. Ovidia har noen sangnumre som virkelig løfter seg, og stemmen hennes bærer over det meste. Haddy Njie får derimot overraskende lite å spille på som Mrs. Phelps. Paradoksalt nok har den skuespilleren på scenen med antatt best sangstemme, minst bruk for den.

I «Matilda – The musikal»s er ekteparet Wormwoods lavere middelklasse-sjargong erstattet med litt høyereliggende nyriksjargong, men «blodharry» er de fortsatt. På forfinet bergensk insisterer fru Wormwood på at alt man behøver er et godt utseende og evnen til å bli sett, samt en gigolo (Carl Martin Prebensen). Herr Wormwood instruerer familiens håp, sønnen Michael (Rein Oscar Evensen), i lureri og svindel. De overfladiske «Skal vi danse»-referansene og Jørgensens ubetalelige «Looks are better than books»-formaninger følges tematisk herlig opp med Såheims uhemmede forklaring på hvorfor det er skadelig å lese bøker. I hvert fall en person blant publikum har lært at man ikke bør rekke opp hånda når en skuespiller egger til dyst fra scenen.

Generelt er tempoet er høyt og humoren innimellom så svart at beket drypper fra taket, men kombinert med en god del overspill og stive overganger gjør det historiens iboende varme mer lunken enn man skulle ønske. Sårheten som ligger mellom linjene i boken, og i sangene Arnø som Matilda synger i forestillingen, overlever ikke alltid transportetappene. «Matilda» handler om hvilke enorme krefter barn kan besitte, og selv om Matilda i starten skjuler sannheten om forholdene hjemme og foreldrenes trakassering, blir hun den lille jenta som står opp mot hensynsløse voksne, mot undertrykkelse, dumskap og uvitenhet både på vegne av seg selv og andre hun omtenksomt knytter seg til. I det ligger mye ømhet og usikkerhet som ikke helt kommer til overflaten i denne temmelig striglete sceneadapsjonen.

«Noen ganger er det lov å være litt ulydig», sier Matilda når hun skjønner at man må gjøre det motsatte av det man blir fortalt. Kanskje hadde «Matilda» på Folketeateret fått de siste brikkene på plass om den norske staben hadde våget å være litt ulydige de også.