Sprikende og ambisiøs «Rasisten»

---

4

TEATER

«Rasisten»

Av Even Torgan, Tine Skjold og Tani Dibasey

Regi: Even Torgan

Med: Tani Dibasey, Jonas Hoff Oftebro, Natalie Bjerke Roland, Janne Heltberg, Per Egil Aske, Mohammed Aden Ali, Ulrik William Græsli, Tora Dietrichson

Antiteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater

Spilles på Teaterkjelleren

---

Det er omfattende gravearbeider i gata utenfor Oslo Nye Centralteatret i Oslo. Men også på innsiden borres det dypt i kompleks materie, og både gamle strukturer og tradisjonelle institusjoner står for fall. Antiteatrets nye produksjon i samarbeid med Oslo Nye Teater utfordrer, konfronterer og geleider oss gjennom villniset av stereotypier, fordommer og fremmedfrykt, alt det postkoloniale slagget som skaper klasseskiller og fortsatte smertepunkter i samfunnet vårt. «Rasisten» er en teaterutforskning av den strukturelle rasismen, og ber alle stille seg det grunnleggende spørsmålet «er jeg rasist?».

Antiteatret med dramatiker og regissør Even Torgan i spissen har knekt koden når det gjelder å få unge miljøer til å komme i teatret. «Rasisten» retter seg mot et ungt, likevel mer sammensatt publikum, og setter i like stor grad generasjonene opp mot hverandre som ulike holdninger og begreper. Det er en metaforestilling som bruker teatret i seg selv som et speil på noe større. Publikum som vet litt om norsk teaterliv og særlig Oslo Nye Teater, vil ha et lite fortrinn når det gjelder å fange referanser og interne maktstrukturer, men det er selvsagt heller ingen skam å spørre om hvem for eksempel «Odd Schønemann» er.

Antiteatrets virkemidler videreføres fra oppsetning til oppsetning. «Stor Cis-energi», «DJ Pedo» og prisvinnende «Før vi dør» er alle nylige oppsetninger som tar for seg samfunnsmessige verkebyller, henholdsvis i lys av kjønns- og identitetsdebatten, overgrep mot barn og vårt forhold til klimakrisen. Også «Rasisten» legges opp som virkelighetsteater, dels besk komedie og etter hvert vandreteater når handlingen forflytter seg på fra Teaterkjelleren til hele Centralteatret-bygningen. Publikum involveres aktivt gjennom konfrontasjoner/diskusjoner med ensemblet.

[ Anmeldelse av «Nibelungens ring»: På Nationaltheatret, har man tatt sjansen. Og lander med et skikkelig brak (+) ]

Det starter «ringside» i kjelleren hvor skuespillerne på kjent vis har tatt sete blant publikum. Ulike scener og sekvenser som «illustrerer» handlingen og tematikken, utspilles i midten på det tomme gulvet. «Vi» er en del av en oppsetning av et nyskrevet teaterstykke, hvor regissør Henrik (Jonas Hoff Oftebro) introduserer aktørene for hverandre og skisserer spillereglene. Som at i dette rommet brukes betegnelsen melaninrik. En av skuespillerne mumler at han kan godt si «svart», og dermed er vi i gang.

Det er et sammensatt skuespillerlag vi møter, både i virkeligheten og i den fiktive oppsetningen. I den fiktive finner vi nyutdannede Tage (Ulrik William Græsli) og Sol (Tora Dietrichson), stjerneskuddene Noah (Tani Dibasey) og Aurora (Natalie Bjerke Roland), og de etablerte ensembleskuespillerne Finken (Janne Heltberg) og Tom Erik (Per Egil Aske).

Tani Dibasey, som denne høsten selv har regissert, laget og spiller hovedrollen i det tematisk beslektede stykket «Sorte gutter gråter ikke», har en slags hovedrolle også her. Hans figur Noah i aktuelle «Rasisten» har motstrebende takket ja til en rolle i et stykke om rasisme laget av en hvit regissør – mot lovnad om medbestemmelsesansvar underveis. Oppi det hele spiller Mohammed Aden Ali (også i «Sorte gutter gråter ikke») en løsere definert rolle som Noahs kompis, eller er han Noahs samvittighet i en indre dialog om valg og moral?

[ Anmeldelse av «Sorte gutter gråter ikke»: En intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Noah kommer med sitt erfaringsgrunnlag og nyanserte syn på rasisme – dels i likhet med Aurora – raskt på kant med regissørens idealistiske idéverden og medskuespillernes begrepsverden. På et tidspunkt skal Nina Simones signatursang understreke hele premisset for «Rasisten» som stykke: «Oh what a lovely precious dream/To be young, gifted and black/Open your heart to what I mean». Nå utfordrer drømmen det bestående, teatret som institusjon og dets publikum. Et annet forelegg er Guro Sibekos oppgjør med den ubevisste rasismen i «Rasismens poetikk».

Det hele er komplekst og ambisiøst, og med så mange metalag at det er lett å miste oversikten. «Rasisten» er jo et teaterstykke om rasisme regissert av en hvit mann, som handler om et teaterstykke om rasisme regissert av en hvit mann. Det settes opp på Oslo Nye Teater, en tradisjonsbunden, offentlig eid institusjon. Slik skapes en ramme rundt rammen som gjør temaene gjenkjennelig fra svært mange arbeidsplasser og andre institusjoner. Hvor skjevfordeling, maktstrukturer og hverdagsrasisme tar form i alt fra tilforlatelige spørsmål rundt hvor folk kommer fra, til diskriminering og bruk av uakseptable ord og personkarakteristikker.

Torgans metode er virkningsfull. Publikum tvinges til å ta stilling til spørsmål og påstander, det oppfordres til deltakelse, og den kan gi konsekvenser. Mange blant publikum velger å delta i samtalen. Noen mer ivrige enn andre, noen også kontrære i forhold til gjeldende konsensus. Hvem som er involvert og hvor mye som er planlagt på forhånd, og hvor mye som bare skjer av seg selv, får vi aldri vite. Nå utvider «Rasisten» spillerommet i forhold til flere av Antiteatrets tidligere oppsetninger. Det er på papiret forfriskende, samtidig bidrar alle metalagene i historien, de svært mange skiftene mellom «skuespill» og konfronterende publikumsinvolvering, til at forestillingen føles sprikende og enkelte sekvenser unødig uttværet.

Effektiviteten i Antiteatrets konfrontasjonsteater ligger i de enkle lagene av fiksjon og i potensielt polariserende ubehagsscener. Dette fungerer fint på noen temaer, men i denne forestillingen føles virkemidlene innimellom påtatte og mer retningsstyrt enn tidligere. En eldre skuespillers ubevisste holdninger, eller ensembleskuespillerens desperasjon, tangerer klisjeene. Også denne gangen opererer Torgan med en ung og tankeløs person (Sol i dette tilfellet) som kontrast til erfaring og fornuft. Det blir også en klisjé. Tematikken i «Rasisten» kan knapt deles opp etter alder, klasse og bakgrunn. Den er mer sammensatt enn som så. De kanskje nødvendige grepene gjør ikke problemstillingene mindre aktuelle, men nyansene glipper.

[ «Fedrelandet» er Margreth Olins mest imponerende film (+) ]

Den første delen nede i teaterkjelleren er den beste. Her skapes en intens fortettet atmosfære med sekvenser som illustrerer nyanser ved strukturell rasisme, hvor de refererer til fortsatte smertepunkter som Eugene Ejike Obiora-saken, ordensmaktens forfølgelse av ikke-hvite, diskriminering, flyktningkrise og utsendelse av asylsøkere for å nevne noe. Det topper seg når Finken betakker seg for å skrike «N-ordet» i ansiktet på Noah fordi hun ikke vil nøre opp under traumene, mens Tom Erik er «profesjonell» og tar utfordringen på ramme alvor.

Stykket som det fiktive ensemblet setter, opp raker ut motsetningene mellom skuespillerne, ensemble og regissør, mellom melaninrike og etnisk hvite. Det blir en suksess, og publikum dras med på premierefest og festen etter at regissør Henrik har vunnet Heddapris. De interne konfliktene utarter, det blir vondt, pinlig og ubotelig. Vi dras også med til prøvene på Henriks neste stykke, Ibsens «Byggmester Solness», hvor noen av skuespillerne er blitt med videre mens andre ikke har fått plass. Det er symbolsk så det holder, om den gamle byggmesterens redsel for å bli tilsidesatt, om en ny generasjon som påtvinger de gamle forestillingene sitt endelige fall. Det er det gamle teatret mot det nye, et opplyst samfunn i opprør mot fastlåste rammer. Nå avkreves det svar.

Skuespillerne gjør en solid innsats både seg imellom og i kontakt med publikum. Nykommere til Antiteatret vil oppleve intensitet og det de vil se som nyskapning, og med tematikk belyst til ettertanke. Men Antiteatrets konfronterende virkelighetsteateret etter en fast formel viser likevel tegn til tretthet og tomgangsrutine. Her kompenserer de med altfor mange lag av metaforestillinger, forflytninger og ideer, og ender med forflatning og kjedelige passasjer i stedet for reell dybde og inngående nyansering av et av vår tids viktigste temaer.

[ Anmeldelse av «Flukt»: Nationaltheatret på sitt både beste og verste (+) ]

[ Anmeldelse av «Moulin Rouge!»: En hitparade så sterk at det er fare for allsang (+) ]