Intens teateropplevelse setter ord på det usagte

---

6

TEATER

«Sorte gutter gråter ikke»

Regi: Tani Dibasey

Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Mohammed Aden Ali, Taume P. Dery

Hos Arne (Gøteborggata 27B)

---

Det ulmer av teatermagi i en leilighet på Rodeløkka i Oslo. Fem unge menn med ulik bakgrunn og personlighet drøfter skam, maskulinitet, frykt og psykisk sykdom, dels i lys av fellesnevnere som stereotypering, rasisme og kolonialisme. Til sjuende og sist handler det om å ta eierskap over seg selv. Måten de går inn i tematikk og materie på, river bokstavelig talt ned imaginære vegger og slår ut gjennom glasstaket med eksplosiv kraft, skarpe observasjoner og en sår sannferdighet som pendler mellom det allmenngyldige og det private og intime.

Regissør, dramatiker og skuespiller Tani Dibasey står bak det som vi allerede nå kan slå fast at er en av høstens viktigste teaterbegivenheter. Det er ikke bare fordi «Sorte gutter gråter ikke» er byens heteste billett akkurat nå, med utsolgte forestillinger spilletiden ut. Hans egne og medspillernes opplevelser, holdninger og innerste tanker arter seg som både teater og performance, med brå kast og dels provokative virkemidler som forsterker ikke bare den intense opplevelsen, men også tematikken som ligger til grunn for det hele.

Scenen er en stor leilighet som huser galleriet Hos Arne. Publikum kommer inn og setter seg langs vegger, i sofaer og i trappen. Midt på gulvet står et langbord. Benket rundt bordet sitter Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Mohammed Aden Ali og Taume Dery. Skuldrene er lave, latteren sitter løst, men likevel ligger en nervøs ferniss over det hele og bidrar til en latent atmosfære av forventning. Nærmere tre timer senere skjønner vi hvorfor.

[ Nationaltheatrets forestilling om Sylvia Plath er både åpen, ekspressiv og høylytt (+) ]

Et premiss for opplevelsen og tolkningen ligger i overraskelsene og de nevnte brå kastene underveis i handlingen, og noen scener hvor de langt på vei gir fra seg kontrollen til publikum og tilfeldighetene. Men det starter tilforlatelig. De fem holder på med en filminnspilling av noe slag, hvor Dibasey er «regissør og fotograf». De andre fire spiller skuespillerne, og den sist ankomne får pes fordi har er så fraværende. Det ene fører til det andre, og i metainnspillingen som utfolder seg nekter Rafid Islam som skuespiller å kysse en annen gutt.

Diskusjonen som utarter, tangerer et av flere brennpunkt i «Sorte gutter gråter ikke». Den tar utgangspunkt i det skambelagte, enten det er personlig, kulturelt eller religiøst betinget. Som frykten for å bli oppfattet som, eller oppdage, at man er homofil. Dialogen er tidvis hysterisk morsom, smart, naturlig, en flow av rappe replikker, vennskapelig dissing, slang og engelske ord som går uhemmet som den gjør mellom folk som kjenner hverandre og tør å utfordre. Bruken av reelle fornavn gir autentisitet, og Dibasey sier da også selv i teksten som følger stykket, at de prøver å «uttrykke hvordan det føles å være «svart» ung mann i Oslo og prøver å finne måter de kan dele følelsene sine på uten å holde tilbake via norske høflighetsnormer».

Det er en underdrivelse. Her holdes lite tilbake. Latteren som skildringene av hvordan de sjekker hvorvidt de er homofile, snakket om ekser og kjærester, kropp, sykdom, angst og intetanende foreldre, kan brått stilne, som når Dibasey reiser seg og agerer en full og voldelig farsskikkelse. Først er det parodisk som i en TV-sketsj fra 90-tallet, men så tar han ladegrep idet «faren» hamrer verbalt og fysisk løs på «sønnene». Det er en scene så sviende som vi knapt har sett før i teatersammenheng, hvor Dibasey i et brått glimt viser hvordan han er en av sin generasjons sentrale norske skuespillere.

[ Mat, musikk og folkefest: bildene fra Mela-festivalen 2023 (+) ]

I likhet med svært mye av det andre som skal følge i «Sorte gutter gråter ikke», føyer scenen seg inn i et oppgjør med en foreldregenerasjon som mange kanskje føler at sviktet i møte med en ny framtid. Skammen som også noen av barna deres manøvrerer rundt, er nedarvet. En fars sinne er ikke nødvendigvis bare ondt, det er fyrt opp av fortvilelse, skam og tilkortkommenhet. Det viser hva det vil si å komme til et nytt land, hvor de ikke kjente kodene, hvor de følte på statusfall, marginalisering og ensomhet. Hvor de blir gamle. Og barna deres, de er «troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse», som forfatter og skribent Yohan Shanmugaratnam skrev i sin kommentar om Karpes låt «BARAF/FAIRUZ».

Tani Dibasey og de fire andre som står som dramatikere av «Sorte gutter gråter ikke», bruker en lignende dualitet som den Shanmugaratnam beskriver som dynamisk driver av stykket. Vi er aldri i tvil om at det er egne historier og tanker som ligger til grunn for teksten og dialogene, selv om vi ikke helt vet hvor mye av det som improviseres eller trigges fram der og da. Uansett føyer de seg med dette stykket inn blant en rekke kunstnere med minoritetsbakgrunn som de siste årene selv har tatt ordet for å definere eget ståsted. Ikke bare generelt i det norske samfunnet, men også i seg selv, i familien og miljøene de selv springer ut av. Det unike her er at «Sorte gutter gråter ikke» utelukkende griper guttenes synsvinkel.

[ Folkefiende i feminismens tegn (+) ]

Det er nærliggende å nevne Camara Lundestad Joofs drama «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», men også deler av Zeshan Shakars forfatterskap og selvsagt nevnte Karpes «Omar Sheriff»-prosjekt. Også Abid Raja og søsteren Abida Raja biografier har bidratt til innsikt i lukkede miljøer preget av ulik grad av tradisjonsbetinget kontroll. Tittelen på Tani Dibaseys oppsetning er avledet av Sigve Endresens film, fengselsdokumentaren «Store gutter gråter ikke». Plakaten til «Sorte gutter gråter ikke» er en variant av Endresens plakat. Kanskje ligger det dokumentariske til grunn i teaterstykket også, i den direkte og abstrakte måten å blottstille de fem guttenes følelser på, hvor alle bringer noe av sitt til torgs.

Dibasey ikke minst, som teaterkunstner og som personlighet. Han har også tidligere laget egne oppsetninger utenfor det etablerte, har spilt med Antiteatret og ble Heddanominert for «Den 25. timen» på DNS. Han er denne høsten også aktuell i Antiteatrets og Oslo Nye Teaters «Rasisten». Taume P. Dery briljerer i standup-referansene, Deniz Kaya («Pørni», Stein i «Døden på Oslo S») er øyet i stormen, mens Rafid Arsalan Islam (Filla i «Døden på Oslo S») og Mohammed Aden Ali (fra serier som «17» og «Førstegangstjenesten»), briljerer i særlig de satiriske øyeblikkene. De fem springer ut fra samme scenemiljø, og timingen er som Wu-Tang Clan på sitt ypperste. De trenger knapt tigerbalsamen ved reisens slutt, vi fornemmer uansett de sviende tårene.

Tani Dibaseys stykke handler som han selv sier, om fem «utlending-gutter»s kamp for å eie seg selv og hudfargen de har. Vi skal ikke røpe mer av handlingen, men det loddes dypt i dulgte bevegelsesmønstre, i det skambelagte og det selvforsterkende som ligger i utenforskapet, også det de vrir til fortrinn. De utfordrer intimgrensene, både de fysiske og de mentale. Et par av scenene er ubehagelig. Det fanges også opp i dialogen, som en metadrøftelse over Tani Dibaseys ofte grensesprengende forhold til publikum og medspillere.

En pastisj som igjen illuderer en filminnspilling, også her sentralt med Rafid Islam, får oss til å knekke av latter, mens Tani Dibasey i en annen låner Ruben Östlunds middagsscene fra filmen «The Square», den hvor en performancekunstner agerer gorilla. Dibaseys inngang har langt hvassere undertekst. «Sorte gutter gråter ikke» blir tidvis en bitende satire, et sosiologisk laboratorium av en teaterperformance hvor ubehaget får god tid til å utvikle seg og bite seg fast, og hvor de fem aktørene øyensynlig gir bort kontrollen på et par av scenene til publikum. Slik tester de ut stykkets forelegg mot flokkdyrets reaksjonsmønstre.

Noen scener føles for lange, noen diskusjoner sporer av i de villeste digresjoner, men i tyngden som helheten inngir er dette en forestilling som vil merke alle som ser. Voksne gutter og unge menn, ikke minst, uavhengig av ståsted og opphav, men særlig er den ment for dem som i likhet med de fem på scenen vokser opp med forestillingen om at tårer er skammelig, uansett hva som presser dem fram. Her setter «Sorte gutter gråter ikke» ord på alt det usagte.

Ekstraforestillinger 30. september og 1. oktober legges ut for salg fredag 25. august.