---
2
TEATER
«Nibelungens ring»
Av Richard Wagner, oversatt av Eve-Marie Lund. Dramatisert av Ole Anders Tandberg
Regi: Ole Anders Tandberg
Med: Håkon Ramstad, Olav Waastad, Jan Sælid, Helene Naustdal Bergsholm, Maria Ómarsdóttir Austgulen
Kanonhallen, Nationaltheatret
---
Å lage teater av noe som opprinnelig er en opera, er ikke lett å lykkes med. Mange operaer fremstiller en ganske destillert eller tynn historie, og de lener seg også i stor grad på musikken, som jo har en sentral rolle i det hele. I «Tryllefløyta» på Det Norske Teatret ble den tynne historien altfor iøynefallende, og teatret ville mer enn historien kunne holde. Med Richard Wagners «Nibelungens ring» (heretter kalt «Ringen», verkets uformelle betegnelse) fortoner det seg noe annerledes. Her er det både en intrikat historie, mange karakterer, og et plot som er mangslungent og tidkrevende. Dette er ikke bare opera, men et stort musikkdrama, og det er såpass komplekst, både handlingsmessig og tematisk, at det krever en pedagogisk regissør og dramaturg som virkelig kan hjelpe publikum gjennom historien. At det er Ole Anders Tandberg som nå setter opp en kort teaterversjon av «Ringen» på Nationaltheatret, føles i utgangspunktet ganske trygt. Han er vel bevandret i både teatrets og operaens verden, og bør kjenne begge uttrykkenes styrker og svakheter godt nok til å hente ut det beste av dette materialet.
Men det er mange fallgruver i et prosjekt som dette, og det skal dessverre vise seg at Tandberg og hans kunstneriske team faller ned i veldig mange av disse. Derfor ender dette med å bli en forestilling det er vanskelig å engasjere seg i – den forblir mest inni sin egen boble.
«Ringen» er basert på det tyske heltediktet «Nibelungenlied», et tysk nasjonalepos, og gjennom en forening av norrøn og gresk mytologi ville Richard Wagner lage en fortelling om oppkomsten til en ny verdensorden der mennesker måtte klare seg uten guder. Wagner skrev både tekst og musikk, og jobben tok ham tjueseks år. Urpremieren for hele verket var i 1876. Verkets fire deler, «Rhingullet», «Valkyrien», «Siegfried» og «Ragnarok», spilles i vanligvis løpet av fire dager og utgjør en samlet spilletid på omkring femten timer. Det sier seg selv en kortversjon på drøye to timer som den vi får se på Kanonhallen i høst, vil bli som en slags oppsummering av det hele. Og det tjener egentlig ikke til noen ting, skal det vise seg.
Å skrive kort om hva «Ringen» handler om, oppleves omtrent like umulig som Tandbergs prosjekt. I Wagners «Ringen» settes kjærlighet, natur og frihet opp mot makt og sivilisasjon. Det er på mange måter et verk svært typisk for en romantisk tidsånd, og mens det starter med en verden som kun består av guder og overnaturlige skikkelser, ender den siste delen med at gudene er døde og menneskene må råde verden alene. Veien dit har gått via en ring smidd av Rhinens gull. En ring som smis i bytte mot kjærlighet av dvergen Alberich (her spilt av Maria Austgulen), og siden fylles av en forbannelse som følger alle dem som etter hvert har den attråverdige ringen. Etter mange år og mange fingre kastes til slutt ringen tilbake til Rhinen der den kom fra, og gjennom et ragnarok satt i verk av guden Wotan (her Jan Sælid), oppstår en ny verden.
De store kuttene Tandberg og co har gjort i den opprinnelige teksten er en av de nevnte fallgruvene som finnes i dette prosjektet. Det som står igjen av Wagners tekst (som er oversatt av Eve-Marie Lund), er et noe magert handlingsresymé, eller en skisse, om du vil. Karakterene presenteres ikke skikkelig, og det er kun beholdt tekst som tjener handlingens fremdrift. En annen fallgruve de har gått i, er at teksten ikke er bearbeidet, det vil si ikke tilpasset det faktum at den skal snakkes uten å følge musikk. Teksten har gammelmodig syntaks og er full av bokstavrim, og det virker som om skuespillerne ikke helt vet hvordan de skal formidle den med overbevisning.
Det er bare Olav Waastad som klarer å fylle sine replikker med noen form for liv. Dermed er det ikke lett å treffe publikum med det som måtte være denne forestillingens budskap. Den tredje fallgruven de har gått i, er å ta musikken ut av et musikkdrama – det tar nemlig hele sjelen fra det. Det spilles noen utdrag av Wagners musikk for å bygge oppunder stemninger, entréer og sortier, men det er når man får høre musikken at man virkelig kjenner at man savner den og alt den forteller. Det er som essensen i det hele mangler.
[ Nationaltheatrets forestilling om Sylvia Plath er både åpen, ekspressiv og høylytt (+) ]
Måten scenerommet i Kanonhallen er brukt på, er heller ikke heldig. Kanonhallens dobbelte amfiscene, der publikum sitter på to sider av scenegulvet, er ikke noe enkelt spillested. Og denne gangen er Sven Haraldssons scenografi konstruert slik at skuespillerne for det meste ses i profil fra begge sider i salen. I spillet er karakterene for det meste vendt mot hverandre, det kastes kun ett og annet blikk mot salen, nærmest bare for å sjekke at publikum er der. Forestillingen blir med dette veldig lukket, og igjen er det lett å miste grepet om publikum. Noe skuespillerne også gjør.
Heldigvis finnes det noe som holder forestillingen litt oppe. Det gjør at man som publikum holder ut, selv om det ikke er mulig å hente noe fornuftig (eller ufornuftig) ut av dette. Maria Gebers kostymer for eksempel, er herlige og morsomme. Selv om vi ikke får presentert karakterene ordentlig, er det i alle fall lett å skille dem fra hverandre visuelt sett. Kostymene gir dem en tydelig signatur, og det nærmest skulpturelle ved flere av kostymene bidrar til å lage fine tablåer i rommet. Kostymene gir også skuespillerne mulighet for å være komiske.
[ Tre spente designtalenter viste kolleksjonene sine under moteuka Oslo Runway ]
Humoren vi ser hos for eksempel Olav Waastad og Helene Naustdal Bergsholm er et følge på veien som det er lett å føle seg takknemlig over. Rommets karakter endres for øvrig fint med lys og prosjeksjoner på scenografiens hvite gulv og vegger, og det er et enkelt men velfungerende grep. Men i sum blir dette veldig fattig som teater som ikke peker utover seg selv. Vil man ha full uttelling av Wagners verk, bør man kanskje heller rette blikket fremover, til 2028, da hele «Ringen» settes opp på Den Norske Opera og Ballett.
