Rød mølle i mange farger

---

4

MUSIKAL

«Moulin Rouge!»

Av John Logan og Justin Levine m.fl.

Regi: Anders Albien

Scenografi: Takis

Kostymer: Astrid Lynge Ottosen

Musikalsk ledelse: Joakim Pedersen

Med: Heidi Ruud Ellingsen, Sondre Lerche, Anders Baasmo, Hans Marius Hoff Mittet, Jan Martin Johnsen m.fl.

Chateau Neuf

---

Jeg husker det som en skjellsettende opplevelse da jeg så Baz Luhrmanns filmmusikal «Moulin Rouge!» på en norsk kino høsten 2001. Om fortellingen ikke var ny (den er blant annet inspirert av både operaen «La Boheme» og Alexandre Dumas’ roman «Kameliadamen»), så var formen og estetikken noe helt annet enn jeg hadde opplevd på et kinolerret. Filmmusikalen er en såkalt jukebox-musikal med sang og musikk hentet fra populærmusikkens verden. Her finner vi kjente låter som «Your Song», «Lady Marmalade» og «Nature Boy». Med en slående scenografi og store stjerner som Nicole Kidman og Ewan McGregor i hovedrollene, er det ikke underlig at den slo an hos både kritikere og publikum. Filmen ble nominert til hele åtte Oscar-statuetter.

I 2018 kom scenemusikalen basert på filmen, og nå settes den opp i Storsalen på Chateau Neuf med våre egne stjerner Heidi Ruud Ellingsen som kurtisanen Satine og Sondre Lerche som hennes store og umulige kjærlighet Christian.

Kort fortalt er «Moulin Rouge!» en ulykkelig kjærlighetshistorie – og det med utropstegn. Vi er i Paris omkring forrige århundreskifte. Den unge forfatteren Christian oppsøker miljøet rundt kabaretscenen Moulin Rouge i Paris. Her får han jobbe med en ny forestilling sammen med kunstneren Toulouse-Lautrec (Jan Martin Johnsen), og han blir introdusert for kabaretartisten Satine, som han forelsker seg i. Etter at noen misforståelser fører dem nærmere hverandre, utvikler romantikken seg.

Men her er det rivaler, både i form av en grisk greve (Hans Marius Hoff Mittet) og dødelig sykdom. Som i enhver stor, romantisk tragedie, kan ikke de elskende få hverandre. Dette er svulstig og pompøst, og hvis det gjøres riktig, også ganske underholdende. På Chateau Neuf har forestillingen fått flere fine elementer, men den når ikke hele veien opp på musikalhimmelen.

[ Kaizers er tilbake: Eksentrisk oppførsel, beundringsverdig stahet, og irriterende selvsikkerhet (+) ]

«Moulin Rouge!» er en fortelling som i utgangspunktet er både mørk og fargerik. I oppsetningen på Chateau Neuf har man kanskje ikke vært modig nok til å gå inn i det mørke og skape den nødvendige stemningen rundt nettopp det. Dette blir en ganske fargesterk og livsbejaende opplevelse. Det er det ikke noe i veien med, men for å få full uttelling med denne musikalen, må hele paletten i bruk.

Sceneversjonen av «Moulin Rouge!» har flere nye sanger som ennå ikke var skapt da filmmusikalen kom. Slik får sceneversjonen en egen identitet, og stemningen farges også av hvilke låter som er med i fortellingen. Det er helt utrolig hvor mange hits fra de siste tiårene som er klemt inn i denne musikalen, og når vi har kommet et stykke ut i andre akt, oppleves musikalen som en eneste lang hitparade. Da høres også spredte forsøk på sang fra salen. Men det musikalske høydepunktet er når Anders Baasmos Zidler synger Sias «Chandelier», som er en av mange nyere låter som er med. Og i denne oppsetningen gjøres det dessuten maksimalt ut av alle sang- og dansenumrene.

Som så ofte før i musikalproduksjonene til Taran Produksjoner på Chateau Neuf, er det disse store shownumrene som spiller hovedrollen i forestillingen. Spillescenene ender ofte med å bli statister. Denne gangen er balansen noe bedre fordi gode skuespillere som Ruud Ellingsen, Anders Baasmo, Hans Marius Hoff Mittet og Jan Martin Johnsen er med. Særlig Anders Baasmo gjør en god figur som Harold Zidler, eieren av Moulin Rouge. Og for en sangstemme! Lite visste jeg at det gjemte seg en musikalartist i den mannen. Men det gjør det altså.

Scenene mellom ham og Heidi Ruud Ellingsen som Satine er forestillingens beste. Her finner vi akkurat den energien vi vil se på en teaterscene. Scenene mellom Satine og Christian halter derimot gjennom hele forestillingen. Sondre Lerches Christian er en ganske avslappet og henslengt type, og han minner mistenkelig mye om Sondre Lerche i fakter og fasong, slik vi gjerne ser ham på scene og i medier.

[ Morderisk moro med Detektimen på Riksteatret (+) ]

Lerche gjør for så vidt en troverdig karakter ut av sin rolle, men det merkes i scenene med Ruud Ellingen, som har blitt en rutinert skuespiller, at han ikke har den samme tryggheten og lekenheten i sitt arbeid med teaterfaget. Lerche kan for øvrig synge, men i første akt strever han veldig i det høye registeret, og det er overraskende surt flere ganger. Det bedrer seg heldigvis i andre akt.

Filmen «Moulin Rouge!» fikk Oscar for scenografi og kostymer, og dette er jo en scenefortelling som virkelig kan appellere til kreativiteten hos en visuell scenekunstner. Som vanlig er det Takis som står for scenografien på Chateau Neufs scene, og selv om dekoren ikke nødvendigvis er verdt en pris, så er det befriende å endelig se en forestilling i Storsalen der det ikke bare er synlige stillaser og digitale projeksjoner på bakveggen. Digitale animasjoner og bilder på bakveggen får vi riktignok, og de har fortsatt et litt kitchy preg. Men utover det er dekoren denne gangen blitt en nesten overdådig fantasi over jugendstilen, som jo var århundreskiftets store trend innen arkitektur og design. Det er fint å se. Men sammenlignet med scenebildene fra f.eks. West End, er dette egentlig ganske beskjedent.

Musikalen «Moulin Rouge!» passer for deg som likte filmen og vil oppleve fortellingen på en litt annen måte – og kanskje også utbryte i sang hvis du blir ordentlig revet med.