«Fedrelandet» er Margreth Olins mest imponerende film

---

5

FILM

«Fedrelandet»

Regi: Margreth Olin

Norge, 2023

---

Fremfor alt er dette et portrett av Margreth Olins pappa Jørgen, en staut kar som tilhører en generasjon og et levesett som er i ferd med å forsvinne inn i fortiden. Olin forteller om en far som tok med datteren ut på lange fotturer i den friske naturen hver gang hun spurte om han ville lese henne eventyr, og som foretrakk å vandre i stillhet med nistepakke og safttermos. Den 84-årige faren har trasket rundt i dette storslagne landskapet hele livet, men virker fortsatt like betatt av det. Lett å skjønne hvorfor. Etter en røff periode i livet dro Margreth Olin tilbake hjem til Oldedalen for å finne roen; ved å følge i farens fotspor gjennom fire årstider og et helt år. Ikke på egen hånd, naturligvis. Hun tok med seg et omfattende kamerateam, som inkluderer filmfotografen Lars Erlend Tubaas Øymo, dyreliv-fotografen Torbjørn Martinsen og flere dronefotografer. Sammen har de skapt noe av det mest visuelt imponerende og storslagne vi har sett innen norsk dokumentarfilm, som samtidig er preget av den insisterende intimiteten som har kjennemerket flere av Olins filmer.

Dette kan kanskje også ses som den siste delen i hennes dokumentar-trilogi om alderdom, etter «Dei mjuke hendene» (1998) og «Mannen fra Snåsa» (2016). «Fedrelandet» har allerede fått en del oppmerksomhet på internasjonale festivaler (under tittelen «Songs of Earth»), og det er lett å mistenke at dette vil ha maksimal effekt på et utenlandsk publikum som kan fråtse i oppsiktsvekkende vakre widescreen-panoramabilder av norsk natur. Førsteklasses turistreklame som gjør seg best på digert lerret (eller eventuelt i flatskjermavdelingen på Elkjøp), men samtidig en sjeldent kraftfull saktefilmopplevelse som lar oss ta del av noe mye større enn oss selv.

«Fedrelandet» er produsert i samarbeid med BBC og franske Arte, og kan dessuten skilte med vår alles Liv Ullmann og Wim Wenders som utøvende produsenter. Olin har tidligere jobbet med sistnevnte på den internasjonale antologi-dokumentaren «Cathedrals of Culture» (2014), der hun sto bak det beste segmentet - som tok for seg Operahuset i Oslo. Så det føles passende at «Fedrelandet» hadde en av sine førpremierer på Operataket i starten av august, som del av en serie gratisvisninger arrangert parallelt på ti av Norges vakreste steder (valgt ut under en nasjonal avstemning i mai) – som ellers inkluderte Nigardsbreen, Geirangerfjorden og Andersgrotta i Kirkenes. De visningene fortjener sikkert sin egen dokumentarfilm, men før den tid tar altså Margreth Olin oss med hjem til Oldedalen i Nordfjord.

[ Som film er omstridte «Perleporten» for svak til å slå seg inn i valgkampen (+) ]

Her har moren Magnhild og faren Jørgen levd hele livet, og nå nærmer disse livene seg sakte slutten. Olin takker foreldrene for alltid å ha vært der for henne med gråtkvalt stemme, og at hun ikke se for seg å miste dem. Den pragmatiske, milde faren påminner henne om at det er naturlig å sørge dem som ikke lengre er med oss, men det er viktigst å ta vare på de fine øyeblikkene vi hadde sammen med dem. Man må huske de glade stundene, da blir livet mye lettere. Og for Olins del er de stundene tett forbundet til turene ute i naturen med faren: som trives best i åpne landskap, på konstant vandring i naturen.

«Fedrelandet» skaper flere gode minner mens vi følger 84-åringen Jørgen gjennom et vakkert Vestlandslandskap som forandrer form og farge i takt med årstidene. Han er en friskus som spankulerer over glattis og bekker, opp fjellskrenter og rundt i ulent terreng med to gåstokker, på en måte som til tider fikk meg til å frykte at hele filmen kunne få en brå slutt hvis han tråkket feil eller var litt uoppmerksom et sekund. Men heldigvis ikke. Jørgen har manøvrert dette landskapet hele livet, og tilhører en slekt som har bodd i området i generasjoner.

Han sier ikke så mye, men er full av nøktern livsvisdom hvis man bare er villig til å lytte. Jørgen representerer en respekt for naturen som ikke bare innebærer å ta seg tid til å oppleve landskapene som omgir oss, og sette pris på skapningene som lever der - men dessuten ha en sunn ærefrykt for de overveldende naturkreftene. Olins foreldre forteller om alle menneskene i dalen som gjennom årene mistet livene sine til naturkatastrofer: flom, ras, ulykker og landskapets destruktive luner. Hele slektsledd utryddet i møte med de nådeløse omgivelsene, mens de overlevende måtte danne fred med at brå død var en del av hverdagen. Vi får se familiebilder og arkivopptak fra Rasulykken i Loen som krevde 74 liv i 1936, som representerer de eneste menneskene som kan skimtes foran kamera foruten Olins foreldre.

[ «Rebel» er en rystende film om radikalisering (+) ]

Vi ser fra tid til annen vakre naturbilder av dyrene som lever i området, men ellers er disse majestetiske landskapene tomme - og den eneste menneskelige påvirkningen gir seg til syne i klimaforandringene. Innimellom hører vi personlige anekdoter; som at Jørgen ble født med føttene vendt feil vei, og måtte tilbringe de første to år av livene med operasjoner og gips for å fikse bena. Siden den gangen har han brukt dem flittig. Men under store deler av spilletiden blir vi med på gåturene som pappa Jørgen foretrekker dem: i taushet. Lyden av is som knitrer, brølet fra fossefall og varsomt dryppende vann blander seg med det stemningsfulle musikksporet av Rebekka Karijord.

Selv oss som kanskje ikke alltid er helt på bølgelengde med Margreth Olins naivpoetiske, påtrengende nærhet må innrømme at hun har fått til noe virkelig spesielt her. Dette er en filmopplevelse som inngir noe så sjeldent som harmonisk ro; en følelse av å puste ut i frisk natur med en nistepakke og termos, mens man senker skuldrene og tenker på hvor liten man er i den store helheten.