Skrenser på kaosets overflate

---

4

TEATER

«Flukt»

Av Mikhail Bulgakov

Regi: Alexander Mørk-Eidem

Med Herbert Nordrum, Maria Kristine Hildonen, Ole Johan Skjelbred, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen, John Emil Jørgensrud, Marika Enstad, Kim Sørensen med flere

Nationaltheatret

---

Det verserer mange forestillinger rundt forfatteren, dramatikeren og legen Mikhail Bulgakov (1891-1940). Når Nationaltheatret velger å sette opp hans drama «Flukt», må de naturlig nok forvente både spørsmål og motforestillinger. Bulgakov var russisk, født i Kiev, og virket som lege på de hvite styrkenes side under borgerkrigen. Det aktuelle stykket på Nationaltheatrets hovedscene kan ut fra den spesifikke tematikken lett leses inn i dagens situasjon på Krim-halvøya. Men i likhet med Bulgakov selv er heller ikke «Flukt» tuftet på en åpenbar fasit.

«Flukt» handler om ringvirkningene og de menneskelige omkostningene av de rødes framrykninger på Krim-halvøya, det vil si bolsjevikene og den røde armé under den russiske borgerkrigen i årene 1918-1920. De som kjempet imot var en motstandshær samlet av russiske offiserer sør i Russland etter tsarens fall, og som hadde støtte fra vesten.

Krig er kaos og meningsløshet, hvor ingen er til å stole på og alt og alle kan kjøpes. Bulgakovs skildring av de brutale krigs- og voldshandlingene i kjølvannet av den russiske revolusjonen peiler inn enkeltmennesket, viser den hensiktsløsheten og borer etter humanismen i den maskinelle kakofonien. Han er mest kjent for «Mesteren og Margarita», et evighetsverk av en satirisk roman som også regnes som en allegori over den sovjetiske staten og Bulgakovs eget liv fram til hans død.

Også «Flukt» bygger på hans egne erfaringer, da under borgerkrigen og med en satirisk klo over det hele. Regissør Alexander Mørk-Eidem og dramaturg Hege Randi Tørressens bearbeidelse av stykket løfter dels fram det satiriske forelegget, særlig i andre del av stykket som handler om flyktningenes skjebne etter flukten, ved ankomst Konstantinopel og Paris.

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Første del har handlingen lagt til sammenbruddet på Krim, og det er beksvart. Mørk-Eidem tegner et fandenivoldsk bilde av mennesker og menneskesyn, hvor vi først møter den klossete arbeidssøkende Sergej Golubkov (Herbert Nordrum) idet han sammen med reisefølget Serafima Korzukhina (Maria Kristine Hildonen) forskanser seg i en kirke. Her har også andre «hvite» sjeler trengt seg sammen i ly for de framrykkende kommunistene. En av dem er general Tsjarnota (Trond Espen Seim), en spillegal, framfus russisk bjørn av en brande som lar det gå sport i å lure både døden og feltkjæresten Ljuska (Marte Engebrigtsen) når han fortaper seg i kakerlakkveddeløp.

Sergej er hodestups forelsket i Serafima, mens Serafima forsøker å finne ektemannen, visehandelsminister Korzukhin (John Emil Jørgensrud), som skal vise seg å være en kald og korrupt fisk som meler sin egen kake. Fra denne utposten ved fronten, hvor venner og fiender skal krysse hverandres spor, går veien og historien videre langs fluktruten til Konstantinopel, hvor grenser skal passeres og general Roman Khludov (Ole Johan Skjelbred) står med ett bein i galskapen.

Med Skjelbreds general som omdreiningspunkt i denne sekvensen, maler Mørk-Eidem fram en forrykt General Kurtz-aktig skikkelse ikke ulik den utilregnelige offiseren i «Apokalypse nå». Dette er veis ende, undergangen slik de kjenner det. Den nirøykende, filosofiske Khludov er farligst når han er på sitt mest fredelige, og fyller likposene langs veien uten mål og mening. Men å balansere den akademisk-tufsete Sergej Golubkov opp mot Khludov og renkesmeden Korzukhin, er en utfordring.

[ Riksteatrets «Detektimen – en kriminalmusikal» er en helaften med smilegaranti (+) ]

Slående tablåer i starten inngir løfter om at dette visuelt blir en opplevelse, noe det også blir med heve- og senkescenen og Erlend Birkelands rustikke ruinlandskap i blikk, rust og loslitt fordums prakt, samt smart bruk av Torbjørn Ljunggrens videodesign som både viser gamle filmopptak og en soldats «gjenferd» (Jacob Jensen) som forfølger Khludov og nekter han fred. Vi tror på brutaliteten, vi forstår kaoset, og vi ser de enkelte skjebnene dynket i råskap, tro og tvil. Likevel er det som om hele dette enorme menasjeriet og det myldrende ensemblet – Nationaltheatret på sitt både beste og sitt verste – bare skrenser på overflaten.

Tematikken er ømtålig, Bulgakovs stykke langt fra lineært og med mange løse tråder og skikkelser som forblir uavklart. Kanskje spiller dette inn når denne oppsetningen av «Flukt» blir litt uhåndgripelig, rett og slett flat, som om en klam berøringsangst har lagt seg over det hele. Det er noen øyeblikk hvor humoren sprenger seg gjennom, men da på farsens premisser og ikke på satirens. Sekvensen hvor Golubkov og Tsjarnota inntar Paris og leiligheten til Serafimas ektemann for å loppe han for pengene han lik en russisk oligark har forskanset seg i vesten med, er absurd og morsom før den går av hengslene som blikktak i et orkankast. Det er som om energien og den forfylla galskapen i denne scenen skal kompensere for fraværet av intensitet og energi i andre sekvenser. Det blir lattervekkende, men påklistret og overflødig.

Bunnivået nås likevel i de små detaljene, som når Korzukhin plutselig blir rockestjerne med elgitar, eller når Seim får utdelt en replikk rundt hans valg om å bli værende i Konstantinopel. Lakonisk slår han fast at noen må jo bo «konstant i nopel». Sikkert en god idé til en vits på en grå leseprøve, men i realiteten en slags fraktur hva gjelder retning og sjangerforståelse for hva slags forestilling «Flukt» skal være, når absurd komedie ikke synes å være agendaen.

[ Nationaltheatrets forestilling om Sylvia Plath er både åpen, ekspressiv og høylytt (+) ]

Det er likevel noen gripende skuespillerprestasjoner her. Særlig Skjelbred makter å skape en uhyrlig kombinasjon av avsky og sympati for sin general. Han gir en isende klangbunn til stykket gjennom intonasjon og klare prioriteringer. Nevnte Trond Espen Seim er et fyrverkeri av en kosakksoldat, og satt opp mot Herbert Nordrums forvirrede og ubehjelpelige kjærlighetsjakt skapes noen genuint morsomme øyeblikk.

Maria Kristine Hildonen får på hjerteskjærende vis fram Serafimas fall fra ministerhustru til fortapelsen i Konstantinopels rennestein, mens Marte Engebrigtsen får fram overlevelsesinstinktets såre konsekvenser. Det er her «Flukt» er på sitt beste, i møte med enkeltskjebnene mens kaoset buldrer som en bakenforliggende markør.