Kjærlighetskrigeren Aurora – bedre enn noensinne

---

5

KONSERT

Aurora

Kirketorget, Kongsberg Jazzfestival

---

KONGSBERG (Dagsavisen): Hva kunne vel vært mer passene enn at Aurora åpnet konserten i Kongsberg med låten «Churchyard». Tross alt var scenen Kirketorget, og da er det bare kirken selv som står i veien for henne og kirkegården. Og noen tusen publikummere da. Men også låtens tematikk, om den sviende kraften ordene kan ha, føltes også passende der og da.

Aurora Aksnes har ikke spilt i Norge på en god stund, men fredag startet hun en liten sveip med Trænafestivalen kvelden før avslutningen av Jazzfestivalen i Kongsberg, den eneste konserten hun gjør på Østlandet i sommer. Ikke for det, det har ikke vært vanskelig å følge med på henne gjennom en internasjonal turné det siste snaue året, som bokstavelig talt har tatt henne halve kloden rundt. I kjølvannet av 2022-albumet «The Gods That We Touch» har den vært preget av gloriøse oppturer og mørke bølgedaler.

Til det siste hører absurde beskyldninger fra Sør- og Latin-Amerika om et bandmedlem med høyreekstreme sympatier, og senest sist uke kontroverser i Italia rundt at hun hadde skrevet Harry Potter på knærne. Motstanden mot forfatteren JK Rowlings noe uheldige uttalelser og dermed også bøkene hennes, er stor i enkelte kretser. De som stiller spørsmål ved Aurora på grunn av Harry Potter-«kroppskunsten», skulle sett henne danse med prideflagg i Kongsberg og hørt med hvilken harme hun framførte «Cure For Me», en sang som går i strupen på konverteringsterapi og som hun dedikerte til alle blant publikum som følte seg misforstått.

Bergensartisten kom til Kongsberg Jazzfestival helt uten jazz. Som siste artist ut på Kirketorget under årets festival samlet hun et noe yngre og kanskje ikke utpreget jazzinteressert publikum. Slik er jazzfestivalene blitt. Skal man lage folkefest i begge ender av festivalgata, må man by på breddeartister innen pop- og rocksegmentet, og Aurora favnet et relativt mange. Men de første «radene» på plassen var selvsagt fylt opp med «warriors & weirdos», som fanbasen hennes kaller seg. Det knyttes umiddelbart kontakt mellom publikum og scene, men Aurora-fansen strekker seg langt bortenfor de som har malt krigsmaling i ansiktet.

[ Med albumet «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

Hun er seg selv lik. Litt nervøs i starten kanskje, men ingen snakker med publikum som hun gjør. Etter første låt påpeker hun at festivalen neste år feirer 60 år. «Synd at vi er her i år, og ikke på bursdagen», slår hun fast på sitt litt naive vis, og legger til at vi kan jo feire oss selv vi som er her. Og hun er jo her, «meg og mitt armhulehår», som hun sier, og fortsetter med det lovnaden hun ga på Øyafestivalen for sju år siden om å la håret gro. I fjor avsluttet hun Øya med det vi i Dagsavisen kalte «storslått feiring av tro, håp og kjærlighet». Konserten i Kongsberg ble en understrekning av dette, med mange av de samme virkemidlene men i en mer turnévennlig skala. Hun skapte både fest og eksplosive følelsesritt uansett.

[ Strønens sjette sans. Anmeldelse Kongsberg Jazzfestival )(+) ]

Etter en begynnelse som inkluderer både «Warrior» og «A Different Kind Of Human», kommer kveldens første virkelige forløsende sang. «All Is Soft Inside» dediserer hun til alle som er til stede, men spesielt til de følsomme blant publikum, «de som har mye inni seg». Det er en overjordisk vakker og hymneaktig versjon som skal eksplodere i kaskader av rytmer og ende i en knallhard feiring av hjerter som kolliderer og universets villskap. Kirketorget løfter seg, og Aurora har alle i sin hule hånd.

Showet er i stor grad henne selv, og det lekre lyset hun har brukt en stund nå. Den blodrøde eller dypblå «solen» på sceneveggen, kaskader av lysbølger og et band som enkelt nok består av synther, gitar, trommer og saftig koring. Selvsagt er Auroras prating mellom låtene en del av showet, nesten på grensen til digresjoner. Det er som små nøster hun kaster ut blant publikum, holder fast i enden og ser hva som kommer. Ikke så sjelden er vi litt nervøse for hva som skal komme. Så får hun øye på noe i enden av nøstet. «Så fine votter du har, har du laga de sjøl?» Aurora og Linda som hun heter, bonder over sistnevntes votter, som hun ganske riktig har laget selv. Og som hun vil gi til en overlykkelig Aurora, som ikke helt kan tro at hun får dem. «E du dritsikker?! Disse skal holde meg varm resten av mitt liv. I hvert fall til jeg er så gammel at hendene mine vokser seg for store», sier hun.

[ Superstjerner klare for afrobeat-fest på Slottsfjell og Øya (+) ]

Og vi tror henne. Man kan ikke la være å tro på Aurora, og der ligger også mye av nøkkelen til musikken og tekstene hennes. Det er ekte følt, ekte ment og bunn ærlig. Enten hun synger om kjærlighet, seksualitet og retten til å være akkurat den man vil være, eller et par votter, er det hennes eget følelsesregister som utgjør målestokken.

«Exist For Love» kommer derfor som en krigersk englesang, som om Kate Bush skulle gjort den, med kraft og vilje. Så «A Potion Of Love» akustisk med gitar og fine koringer. Vi er inne i en rolig del av konserten, og nå silder praten fra torget idet hun gyver løs med «A Dangerous Thing», framført nærmest som en folkevise av irsk opphav som stiger opp av opprørt hav og eksploderer mot slutten i koring, hjerte og smerte. Vi har etter hvert sett Aurora mange ganger på konsert, men sikkerheten, styrken og samtidig følsomheten hun har i stemmen nå, er noe nytt. Det er som om hun har revet seg løs fra de siste trevlene av nervøsitet og beskjedenhet som kan ha holdt henne tilbake. Nå er hun rett og slett en av Norges aller beste vokalister i kraft av stemmens anvendelighet og formidlende kraft. Det blir ikke mer prating blant publikum.

[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Slottsfjell til Øya ]

Vi nærmer oss en avrunding. «Runaway» tas imot med unison jubel, mens «Heathens» tilegnes alle mødrene på torget av en Aurora som står i silhuett foran en ildrød lysende sol i ryggen. Det er en av Auroras mest ambisiøse sanger, en drøfting av mors- og kvinnerollen i lys av kristendommen og syndefallet. Sangen – og torget eksploderer så kirkeveggene rister når hun drar på med refrengene «And everything we touch is evil/That is why we live like heathens».

Den låten er i likhet med noen av de resterende en ren maktdemonstrasjon fra en artist som ikke lenger har noe å bevise, men som vokser og vokser nettopp fordi hun likevel velger å gjøre nettopp det. En kjærlighetskriger som i løpet av en konsert spenner opp alt fra usikker ungdom og tidlig voksentid, til selve urkraften i både sinn og kropp sett fra den erfarnes perspektiv. Hun kan framstå som barnlig på en konsert som denne når hun innimellom pludrer etter innfallsmetoden mellom sangene, men det er en del av sjarmen.

«The Seed» er en låt til moder jord, og denne gangen i en versjon der Aurora nærmest sår tekstlinjene om at vi ikke kan spise penger som frø i jorden. Av det høster hun noe langt mer grunnleggende, nærmest en urfolksbønn i rockens tegn, nære joiken og med en kraft jeg ikke har hørt henne ha tidligere. Nå er hun i en for henne og mange av oss andre svært meningsfylt del av konserten. «Jeg tror ikke det er menneskets natur og bare ta uten å gi noe tilbake. Kjærligheten vil vinne til slutt», sier hun, og så er det tid for en mektig versjon av «Running With The Wolves» og nevnte «Cure For Me» i en hoppende engasjert tapning, før «Giving In To The Love» blir siste sang før ekstranumrene.

[ Les sakene og se bildene fra Tons of Rock (+) ]

Torget koker foran scenen, Aurora spinner rundt som en entertainer som vil at hver og en skal få med seg den minste detalj, og så improviserer hun trolig da hun og bandet kommer ut og tar «Queendom» med regnbueflagget vaiende og den kontante lovnaden «I’ll be your Warrior (…) ‘Til Queendom come». Da er det bare «Daydreamer» som mangler som et overstadig punktum på en konsert som startet litt prøvende, men som endte som en ren krigserklæring på vegne av kjærligheten og retten til å leve fritt.

Se flere bilder fra Aurora-konserten i Kongsberg her: