Strønens sjette sans gir musikk til å grine av

---

6

KONSERT

Thomas Strønen

«Et ørlite beat», Bestillingsverk

Kongsberg Musikkteater

Kongsberg Jazzfestival

---

KONGSBERG (Dagsavisen): Bestillingsverk til jazzfestivaler kan være så mangt, men Kongsberg Jazzfestival ser ut til å være inne i en god stim. I fjor brukte Anja Lauvdal både naturen, klimakampen, Numedalslågen og hele sin musikalske kompetanse på prosjektet «If we could talk». I år har trommeslager Thomas Strønen, fjorårets vinner av festivalens DNB-prisen, returnert med hele tre konserter, blant dem «Et ørlite beat» på festivalens siste dag. Dette bestillingsverket skal vise seg å være et høydepunkt uavhengig av festival, tid og sted.

Inspirasjonskildene er mange. For å begynne med tittelen, skal det være et uttrykk den legendariske jazzmusikeren og bassisten Bjørnar Andresen brukte en gang han gikk opp på scenen etter en improkonsert og uttalte: «Det eneste de behøver, er et ørlite beat!». Andresen var på ingen måte fremmed for improvisasjon, og dermed er vi inne ved en annen kjerne ved Strønens verk. Det er stramt og taktisk, men i bunnen ligger det improvisatoriske som et premiss for samtidsjazzen, og for samtidsmusikken generelt. Dette er på alle vis grenseoverskridende, så vel musikalsk som sjangermessig, med video på bakveggen og dansere både på duk og scene. Men sentralt sitter Strønen og orkestrerer et verk så finurlig, eklektisk og intrikat at man blir slått i gulvet over rekkevidden det har. Også emosjonelt.

[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Slottsfjell til Øya ]

Strønen har med seg et stjernelag av norske jazzmusikere hvor det blir rent ut urettferdig å trekke fram den ene foran den andre. Men umistelig for framdriften og rikdommen i det rytmiske og perkussive fundamentet, er likevel samspillet mellom Strønen og trommeslagerkollega Veslemøy Narvesen. Det er like sømløst sammenflettet som de to trommesettene sentralt på scenen, like dansende elegant som en Ginger og Fred, eller intuitivt samhandlende som en Samantha Lynch og en Douwe Dekkers for å trekke det inn i den faktiske «samtidsdansen» dette musikaler verket er.

I det rytmiske og støtvise ligger også Heida Karine Mobecks tuba, tung, lekende og rytmejagende under de finstemte blåserne, saksofonistene Espen Reinertsen og kalle Nyberg, og særlig Henriette Eilertsens tverrfløyte som med florlett intensitet får dominere i de lettere og flyktige partiene, der hvor gjerne skjønnheten flommer inn over det opprørte og sirkulære.

Stikkord for «Et ørlite beat» er nettopp bevegelse, gjentakelser og sirkelformer. I fysisk forstand, men også når det gjelder sanselighet og rituelle riter sett i forhold til det man kan tenke seg er vår tids hverdag, fra det rutinemessige til det kjasete og tvangshandlende. I verkets mange fasetter ligger også deklameringen av en lyrisk tekst som understreker dette. Det fungerer på lett humoristisk vis, men blir vel overforklarende og unødvendig.

[ Superstjerner klare for afrobeat-fest på Slottsfjell og Øya (+) ]

Verket er komponert som flere bestanddeler. Det starter i det kaotiske, før det er som om Strønen temmer elementene og bygger dem sakte opp i forhold til hverandre. Og her er nær sagt alle fire elementene representert, i hvert fall i overført betydning. Det er ildfullt og fuktig, luftig og jordfast. Du ulike partiene har gjennom dette noe dypt menneskelig over seg, det være seg følelsesmessig eller i bevegelsesmønstre, og du verden så vakkert det kan være, hvor intenst det kan bli etter hvert som instrumentene og de ulike delene snøres inn i hverandre.

Både Ståle Storløkken på piano og elektronikk og Jo David Lysnes gitar og lydkulisser får egne solopartier. Det gjør i tillegg danserne, først på video på bakveggen så to av dem (Mathias Jin Budtz og Marikken Heitkøtter) fysisk på scenen, som en sjangermessig understrekning av både bevegelsene og de gjentakende mønstrene, men også samtidsmusikkens iboende gjennomslagskraft uavhengig av sjanger. Med dem, sammen med rytmene, tangerer det sterke orkestret hip hop, som en opptakt til hvor balsamerende og befriende kaoset er når det slår inn som kontrasterende refleks til de repeterende gjøremålene og mønstrene vi beveger oss i av ren vane.

«Et ørlite beat» er en virtuos oppvisning, en uhyre sammensatt og medrivende komposisjon hvor alle bestanddeler forsterker og støtter opp under Strønens visjon. Det er nesten unødvendig å si hvor sterke de ulike musikerne er både sammen og hver for seg, men orkesterledelsen til Strønen driver fram perfeksjonen i det løsslupne og tilsynelatende improvisatoriske. Hans personlige og markante trommespill er navet i det hele, med Narvesen som en ekstra detalj-givende drivkraft – også i de vokale partiene hvor stemmebruken understreker bevegelsene og de sirkulære syklusene.

Enn så matematisk «Et ørlite beat» kan framstå i sin komposisjonsmessige helhet – har det også utspring i noe som fortoner seg som en sjette sans i musikalsk forstand. Det er sanselig på en naturlig måte. Fuglelyder, såkalte «field recordings», sorlet fra en folkesamling, lydopptakene av et orkester før det hele begynner, alt peker på det ofte spenningsmettede øyeblikket mellom venting og handling, like før det braker løs.

«Et ørlite beat» har alt dette. Det har forventningen, spenningen, utløsningen og til slutt braket i seg selv, det frigjørende kaoset fra det ubevisste og handlingsdrivende. Men først og fremst er det et verk som imponerer som helhetlig komposisjon, og i det detaljrike flettverket som kan få selv den mest blaserte til å måpe.