Kultur

Peter Gabriel er tilbake

Peter Gabriel gir ut nye sanger for første gang på mange år, og i neste uke synger han omsider i Norge igjen.

Peter Gabriel rører på seg igjen. I løpet av året kommer albumet «I/O», som allerede har begynt å ta form med månedlige nye spor, fem så langt. Dette blir hans første samling med nye sanger på 21 år. Det nest seneste albumet kom ti år før dette igjen. Det kommende blir altså det tredje på 30 år. Dette er ingen hverdagslig sak! Hans første turné på lenge er også i gang, og kommer til Koengen i Bergen 2. juni.

Peter Gabriel ble en så stor artist på 80-tallet at man måtte fortelle mange nye fans om hans stolte fortid i gruppa Genesis. De var et av de største bandene innen den britiske progrocken i 70-årene. Bare Pink Floyd, Yes og Emerson, Lake & Palmer var større. Dette var imidlertid ikke selvsagt, siden albumene «Trespass» «Nursery Cryme» og «Foxtrot» til å begynne med bare nådde et spesielt interessert publikum. «Selling England By The Pound» ble et gjennombrudd for gruppa i 1973, og ryddet veien for det storslåtte doble konseptalbumet «The Lamb Lies Down On Broadway» i 1974.

Det var her fansen ble litt uenige, om dette var for mye for sitt eget beste, eller kronen på verket for Genesis. De var i alle fall store nok til å spille i Ekeberghallen i Oslo. Men Peter Gabriel bestemte seg for å skille lag med gruppa. Historien om at Jahn Teigen ble tilbudt jobben etterpå er en populær myte, men hadde neppe rot i virkeligheten. Teigen selv var klar på at det neppe hadde vært noen god idé: «Nei, jeg har jo gjort det bra her hjemme. Hadde jeg blitt med i Genesis kunne jeg fort endt opp i England som «Norwegian idiot trying to copy Peter Gabriel», fortalte han en gang vi snakket med ham.

Genesis lot trommeslageren Phil Collins ta over mikrofonen. De gjorde det overraskende godt med comebackalbumet «Trick Of The Tail» i 1976. Men Peter Gabriel viste at han kunne klare seg godt alene. Han fikk fort en hit med singelen «Solisbury Hill», en av de beste i 1977, i ei tid da det ellers var punk og discomusikk som slåss om oppmerksomheten.

Gabriel ga snart ut sitt første soloalbum, bare oppkalt etter artisten, slik det ofte er med debutalbum. Mer uvanlig var det at «Peter Gabriel» ble beholdt som tittel på de tre neste albumene også, noe som alltid har ført til full forvirring i diskusjoner om disse utgivelsene. Mange vil holde det tredje av disse som det sterkeste. Produsert av Steve Lillywhite, påvirket av hans eventyr i postpunken mot slutten av 70-tallet, men også teknologisk fremtidsrettet. En studiolyd som satte standard for mye av det som skulle komme på 80-tallet, ikke minst med sin påtrengende trommelyd. Blant sangene fra dette tredje albumet huskes spesielt den lekne, plystrende pasifismen i «Games Without Frontiers», og «Biko», hyllesten til den sørafrikanske anti-apartheid-aktivisten Stephen Biko, som ble drept i politiets varetekt i 1977.

Peter Gabriel nådde for mange høydepunktet med albumet «So» i 1986. Her var «Sledgehammer» den store dansevennlige hitlåten, som ble en av 80-tallets mest erketypiske hitlåter med sin bombastiske lyd. Den følelsesladede motivasjonsballaden «Don’t Give Up» satte enda sterkere spor hos mange, en duett med Kate Bush, og tilhørende video med de to i tett omfavnelse mens kamera sirklet rundt dem.

Gabriel gjorde en triumferende opptreden på Kalvøya-festivalen sommeren etter. Men det var bare så vidt, fordi han kom med rekordmengder utstyr etter datidens standard. En av trailerne hadde kjørt seg fast i Sverige, og riggingen ble så forsinket at oppvarmingsartisten Youssou N’Dour måtte avlyse sin opptreden. Men i Leif Gjerstads bok om Kalvøyafestivalens historie er det Peter Gabriels opptreden i 1987 som får et av de beste skussmålene av alle som noen gang opptrådte der ute, fra kilder blant publikum, artister og arrangører.

Peter Gabriel (øverst) klar for Amnesty-turné for menneskerettigheter i 1988, sammen med Youssou N'dour, Bruce Springsteen, Tracy Chapman og Sting.

Allerede i 1980 hadde Peter Gabriel vært med på å starte festivalen WOMAD, med musikk fra alle verdens kanter. I 1989 ble dette videreført med plateselskapet Real World. Blant dem som fikk muligheten til å vise seg fram internasjonalt var Mari Boine med albumet «Gula Gula». Andre personlige favoritter fra denne tida er «Shahen Shah» med Nustrat Fateh Ali Khan fra Pakistan, «Live At Real World» med The Drummers Of Burundi fra, eh, Burundi, og «Roots Controller» med Misty In Roots fra Jamaica via London. Real World-katalogen er ei skattkiste.

Det ironiske i dette er at Real World-musikken presenterte musikk som kom rett fra kildene, framført i sine naturlige omgivelser. Selv om den ofte var innspilt i Gabriels Real World-studio. Peter Gabriels egne produksjoner tok lenger og lengre tid. Hvis det ble annonsert at han skulle komme med nytt album en vår måtte vi spørre om det var våren i år. Etter «Us» i 1992 gikk det ti år til «Up» i 2002, og siden har han ikke kommet med flere egne sanger. Hans egen musikk var sterkt preget av teknisk perfeksjon, unødvendig polert i forhold til at han ellers har omgir seg med musikk som er herlig upretensiøs og spontan.

Denne motsetningen toppet seg i Oslo Spektrum i 1993, igjen et så stort show at det ble vanskelig å avvikles som planlagt. Det var en sånn konsert der vi på forhånd fikk vite at det var to scener, åtte trailere, 60 hjelpere, og fem kilometer med kabel. Det varte og rakk før det ble klart for oppvarmingsartisten, Ayum Ogada fra Kenya, med strengeinstrumentet nyatiti og en enslig gitarist i tillegg. Når Gabriel og bandet hans omsider var klare spilte de høyt og massivt, og det som var av etnisk inspirasjon ble formidlet elektronisk. Konserten begynte med Gabriel i en ordentlig engelsk telefonkiosk. Under «Shaking The Tree» vokste det opp et tre fra scenen.

Peter Gabriel sang fra en medbragt telefonkiosk under sin konsert i Oslo Spektrum i 1993.

Det kan hende at disse erindringene er påvirket av å komme fra en utålmodig anmelder med streng deadline. Publikum virket begeistret, og på vei ut møtte jeg to engelske gutter jeg hadde snakket med tidligere på dagen: Robbie Williams og Mark Owen fra den nye gruppa Take That. De glødet av entusiasme, og håpet at de en gang i framtiden kunne klare å skape den samme stemningen på konserter selv. (30 år etter avsluttet Take That kroningskonserten for Kong Charles i Windsor, og det går mot fullt hus for Robbie Williams på Telenor Arena for hans konsert 24. juni)

Mens Gabriels venner ventet på nye sanger fikk de et album med coverlåter på albumet «Scratch My Back» i 2010. Her er mange velkjente sanger fra David Bowie, Neil Young og Radiohead, men også anerkjennelse av nyere navn som Bon Iver, Magnetic Fields og Elbow. Meningen var at alle som ble tolket skulle kvittere med Gabriels sanger på et eget album, og de fleste leverte varene på albumet «I’ll Scratch Yours» i 2013.

Peter Gabriel i 2023 - nye sanger, nye konserter.

I 2011 spilte han inn sine egne sanger om igjen på albumet «New Blood». Her fikk vi høre «Don’t Give Up» med Ane Brun i rollen som Kate Bush hadde i originalversjonen, og det er jo ganske stas. Brun turnerte også med Gabriel året før. Men nå kommer det altså helt nye sanger her

Gabriel spiller med det samme laget som har vært med ham i en liten evighet, med Manu Katche (trommer), Tony Levin (bass) og David Rhodes (gitar), men Brian Eno og en rekke andre skal også være involvert på albumet. At det igjen høres ut som intrikat studioarbeid fra 80- og 90-tallet kan bli mer omdiskutert. Men sangene er utvilsomt fine nok, de kommer ut i to eller tre forskjellige mikser hver, med tekster som ikke gir bort meningen umiddelbart. Foreløpig er det den store følelsen av evighet i «Playing For Time» som gjør sterkest inntrykk. Det kommer visst en ny sang for hver fullmåne i løpet av året, til albumet «I/O» er komplett.


Mer fra Dagsavisen