Kultur

– Jeg liker å få applaus, men de vet ikke hvem jeg egentlig er

På sitt nye album «Blómi» synger Susanne Sundfør til både mann og barn, men også til sin egen morfar. En stor hyllest til familien, men også til et nytt verdensbilde.

Tida går så fort, og det er allerede seks år siden Susanne Sundfør ga ut mesterverket «Music for People in Trouble». Siden har hun fått barn, giftet seg, og nå endelig laget det nye albumet «Blómi». Sundfør kom tilbake med singelen «Alyosha» i vinter, beskrevet som «en stor og stemningsmettet kjærlighetserklæring, og «rett og slett smektende romantisk» i min omtale her i avisa. Så kom musikkvideoen til denne, fra bryllupet til Sundfør og hennes mann, jazzsaksofonisten André Roligheten, som giftet seg i fjor sommer. Regissert av Margreth Olin er det ikke en helt gjennomsnittlig bryllupsfilmfilm. Og den er unektelig mer privat enn vi er vant til fra denne kanten.

– Jeg ser det, og jeg skjønner det ikke helt selv. Men det føles helt riktig, og ikke kleint i det hele tatt. Kanskje fordi André og jeg er sammen om det, og han også synes det er helt riktig. Filmen er dokumentarisk, men den er kunst også. Da blir spillereglene helt annerledes. Men jeg liker ikke egentlig å bli tatt bilde av, og de få gangene jeg har gått på rød løper og sånt, da har jeg fått helt fnatt. Det funker ikke for meg. Det er ikke bare selvbevisstheten og usikkerheten, men folk som ikke kjenner meg som roper navnet mitt, jeg føler meg som jeg er i en zoo. Jeg har ikke klart å håndtere det. All ære til de som klarer det, men sånn er jeg.

Den første sangen

17 år er gått siden forrige gang jeg snakket med Susanne Sundfør. Da var det Bylarm i Tromsø. Den første ettermiddagen gjorde hun og Jenny Hval (da kjent som Rockettothesky) hver sin minikonsert i en hotellobby, og gjorde et mildt sagt lovende inntrykk, selv om ingen hadde hørt noe som helst fra Sundfør på forhånd. Formiddagen etterpå spilte hun for meg, og noen tilfeldig forbipasserende i et telt nede på kaia. Hun husker godt lobbykonserten, men tror hun må ha fortrengt den andre. Hun var 20 år gammel den gangen . – Egentlig hadde jeg tenkt å vente enda lenger. Noen går jo rundt og kvier seg en stund før de føler at de er klare. Jeg tror det er lurt å kaste seg ut i det, og heller lære av det hvis jeg driter meg ut, fortalte hun meg den gangen.

Første møte med Susanne Sundfør, på Bylarm i Tromsø i 2006.

Hun dreit seg ikke ut. Da Susanne Sundfør kom tilbake til Bylarm, i Trondheim året etter, var det som årets største nye navn. Siden har hun vært et av en av de største artistene i norsk musikk. Hvordan husker hun nå dette første møtet med offentligheten?

– Det var en interessant opplevelse for en ung person. Jeg kommer fra en liten by, og det var en merkelig overgang. Jeg leste mye som liten, mer enn jeg var sammen med folk. Jeg tror jeg er litt analytisk av natur, og ser ofte på sosialt samspill som et teaterstykke. For meg var det veldig underlig å komme dit, jeg har alltid syntes at musikkbransjen har vært underlig.

– Var det derfor du tidlig tok grep om din egen karriere, med egne produksjoner og plateselskap?

– Jeg har styrt ganske mye selv, i alle fall siden «The Brothel», som var det andre albumet. Jeg fant ut hva som funket for meg, og har stått trygt i det siden.

- Var ikke den kuleste

Susanne Sundfør har gitt ut seks studioalbum nå, med kontinuerlig suksess. Også med konserter hele veien, men ellers har vi hørt lite om livet hennes utenom det som skjer i studio eller på scenen.

– Jeg har begrenset eksponeringen av meg selv, og antallet intervjuer. Jeg er ikke kritisk til artister som er mye i media, men det passer ikke for meg. Jeg har aldri vært mye på fester. Jeg blir ofte desillusjonert av sånne steder, der det ser ut som vi er så sosiale, selv om det kommersielle interesser med i den sosialiseringen. Jeg er ikke så god til å være med på det spillet. Det kommer ikke av moralske grunner, men hvordan personligheten er. Kurt Cobain snakket om at han hadde sett Freddie Mercury på Live Aid, sett hvordan han levde av eksponeringen, av forholdet han fikk til publikum. Og det forsto ikke Kurt Cobain, fordi han ikke var sånn selv. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det ekstrovert og introvert, jeg synes det blir litt reduserende, men det ligger nok noe der.

– Men når du selv mottar applausen fra et stort publikum, blir du glad da?

– Ja, jeg blir jo glad, men det ligger en konflikt der også. Jeg er ikke så glad i det hierarkiet, at jeg skal være noe mer enn bare meg selv, med mine feil. Jeg liker å få applaus, men de kjenner jo ikke meg. De vet ikke hvem jeg egentlig er. Jeg var ikke den kuleste i klassen da jeg var liten, og jeg var ikke øverst på den sosiale rangstigen etterpå. Men så lagde jeg musikk, og da likte folk meg plutselig. Jeg tror det er den distansen som gjør at jeg har et ambivalent forhold til yrket mitt.


Röyksopp i Oslo Spektrum.

Utbrent etter forrige plate

– Du har sagt at du var utbrent etter «Music For People In Trouble». Har det med dette å gjøre?

– Det var ikke den viktigste grunnen. Det var mest fordi det er vanskelig å balansere å være kunstner og å være forretningskvinne. Det er to helt forskjellige verdener. Å være sjef for et band på turné, og ta vare på alle menneskene rundt meg, da føler jeg et stort ansvar for alle som er med, sier Sundfør. Hun har bare har gjort noen få utvalgte konserter i de fem årene etter turneen med «Music for People In Trouble»

– Det var også fordi jeg ble mamma. Det er vanskelig å kombinere med det å være musiker. Jeg kan ikke bli utslitt, siden det aller viktigste for meg nå er å være mor. Jeg kan ikke holde på som før, så jeg måtte lære meg opp igjen til å være utøvende musiker.

– Det er kanskje ikke noe menn som er artister ville sagt? At det viktigste nå er å være far?

– John Lennon, sier Sundfør umiddelbart. – Han laget jo «Beautiful Boy». Hele den plata («Starting Over» fra 1979) er jo til Yoko og sønnen, og handler om de to. Det kan godt hende det er forskjellige kjønnsroller her, det er jeg helt med på, men det finnes unntak.

Et kjærlighetsbrev

«blómi» beskrives som en hyllest til familien, og et kjærlighetsbrev til hennes tre år gamle datter. På plateomslaget ser vi Susanne Sundfør sammen med bestefaren, lingvisten og teologen Kjell Aartun, en mann med omdiskuterte teorier i sitt fagmiljø, men et stort forbilde for barnebarnet i oppveksten. En av tekstene, «ṣānnu yārru lī», er basert på en tolkning som han gjorde av en gammel minoisk-kretisk hieroglyf-tekst, som beskriver en lidenskapelig samtale mellom to elskere. Ikke helt alminnelig poplyrikk.

«blómi»

– Han er et geni som snakker ti språk. Jeg er så stolt av det han har gjort. Jeg kan ikke sammenligne meg med ham, men vi har noen egenskaper som er like. Han har stått i så mange stormer. Albumet er en hyllest til min eksentriske familie, der det er mange av oss som tenker annerledes, i alle fall i den lille byen jeg har vokst opp i. Det har ikke vært positivt for oss i forhold til lokalsamfunnet. Men jeg er så takknemlig for alt som jeg har med hjemmefra, sulten på kunnskap og å forstå sammenhenger. Og stoltheten av å være et menneske som står på sitt. Jeg synes vi trenger mer åpenhet og nysgjerrighet for forskjellige folk.

Hører ikke på musikk selv

I ei tid da det er stadig viktigere å fange publikum oppmerksomhet umiddelbart, velger Sundfør å begynne albumet sitt med et fire minutter langt ambient lydmaleri av produsenten Jørgen Treen, «orð vǫlu», med stemmen til sangerens venninne og motivator, Eline Visven, som snakker om hvordan hjertet er koblet til følelsene, og hvem man er på et dypere nivå. Tilsvarende på avslutningssporet «orð hjartans». Ikke utspekulert kommersielt i forhold til dagens strømmemarked?

– Jeg hører jo ikke på musikk. Jeg følger ikke så mye med på hva som skjer. Jeg syntes det er en fin måte å ramme inn plata på. Jeg tror kanskje det kan fange oppmerksomheten likevel? Vi lever jo i podkastenes tid. Og vi prater sammen.

– Jeg tenker det er noe som mangler i det sekulære Norge i dag, åpenheten for at det skjer ting vi ikke forstår. Vitenskapen kan ikke forklare alt ennå. Men Eline er en nøktern type, slett ikke en sånn far out person. Det er litt den samme annerledesheten som hos Snåsamannen, som ikke alltid ble så fint behandlet. Skepsisen til folk som er annerledes er sterk. Vi har brent mange hekser her i landet. Jo da, det finnes sjarlataner og andre som utnytter folk innen alternativ medisin, men også folk som ikke gjør det, spennende mennesker som føler at det ikke er plass til deres refleksjoner rundt eksistensen. Jeg tror det er sunt for oss å få noen andre perspektiver enn bare «forskning viser at…».

Et annet verdensbilde

– Derfor er hele albumet er et forsøk på å presentere et annet verdensbilde. Det er kanskje i senere år vi har fått et mer lineært syn på verden, mens andre kulturer har tenkt mer sirkulært, som for meg er mer håpefullt. Det lineære betyr at det er en begynnelse og slutt, som for meg ikke gir mening i forhold til universet vil lever i. Et evigvarende univers der liv går over i et annet liv. Vi er redde for døden, og «the end of the world» og klimaaktivister som snakker om at vi kommer til å «brenne opp». Jo da, vi har store utfordringer når det kommer til klima og miljøforandringer, men det betyr ikke at det ikke går an å fikse det. Når media forteller at om to år eller ti år eller hva slags tall de velger, da må vi ha fikset alt dette ellers kommer det il å gå til helvete, da skjønner ungdommer i den kapitalistiske verden vi lever i at det ikke kommer til å skje.

– Du er vel ikke klimaskeptiker?

– Jeg tror at det er mennesker som har forårsaket dette, jeg er ikke en flat earther, eller en som tror det er naturlige svingninger i klimaet, men jeg vil gjerne få fram alternative sannheter. Uff, nå hører jeg ut som hun pressetalskvinna til Trump med sine alternative truths. Men vi må også høre på de forskerne som har andre perspektiver på hva som er utfordringene våre.

– Med «Music For People In Trouble» forestilte jeg meg det verste som kunne skje. Så endte det med at til og med i de de verste scenarioer, hvis vi klarer å bearbeide sorgen og angsten, da står vi som sterkere mennesker i møte med de store kreftene, markedskreftene, som vi må håndtere. Når vi tar med skyggesiden av mennesket står vi igjen som sterkere miljøforkjempere. Det er kanskje det «Music For People In Trouble» handlet om, en renselsesprosess som gjør oss til mer robuste mennesker.

Smellvakre sanger

Sammen med sine eksentriske, eklektiske innslag inneholder det nye albumet noen av de mest imøtekommende, iørefallende og beint fram smellvakre sangene Susanne Sundfør har sunget. Noen av dem tar tankene tilbake til det såkalte singer/songwriter-uttrykket hun først ble kjent for.

– Jeg har alltid vært singer/songwriter jeg, men jeg har tatt noen avstikkere innen elektronisk musikk. Og så har jeg kommet tilbake det jeg holdt på med siden jeg var tenåring, sier hun. Jeg legger til at noe av dette minner meg om selveste Enya, den irske sangeren som hadde sin storhetstid på 90-tallet. som jeg alltid har elsket, men som det ikke alltid har vært like kult å like.

– Oi, kult! Jeg digger Enya, sier Sundfør. En av spesialitetene til Enya var å lage sine store koringer, gjerne med hundre sangpålegg, uten å bare duplisere opptakene.

– Når jeg dubber stemmer så dubber jeg alle selv. Jeg liker godt den estetikken. En annen ting er at jeg aldri bruker autotune, sier hun bestemt.

Susanne Sundfør og André Roligheten

Da hun møtte ham

Nå skal jeg for en sjelden gangs skyld spørre en artist om «hvordan møtte du egentlig din mann». Jeg har jo en teori om at det skjedde gjennom Sundførs mangeårige trommeslager Gard Nilssen, som blant mye annet leder bandet Acoustic Unity der André Roligheten er med. Et av Norges beste band, mener jeg. – Ja, de er helt fantastiske, synes hun.

– Første gang jeg traff André var da vi spilte inn «Music For People In Trouble». Det var Gard som foreslo at André og jeg kanskje kom til å like hverandre, og resten er historie. Gard ble Kirsten Giftekniv. Eller Karsten Giftekniv, ler hun.

André Roligheten spiller også en sentral rolle på det nye albumet, på saksofon og fløyte. – Han er musikk, jazz og saksofon 24 timer i døgnet, og veldig inspirerende å være sammen med. Jeg hører som sagt ikke så mye på musikk.

– Hvorfor hører du ikke mer på musikk selv?

– Jeg vet ikke hvorfor. Men da jeg var tenåring var alt musikk. Jeg ble litt mett. Og kanskje det er en yrkesskade, der man hører for analytisk etter hvordan andre ting er gjort. Det er en kynisme jeg ikke har lyst til å ha med meg.

Susanne Sundfør kommer til Øyafestivalen torsdag 10. august, og flere andre av sommerens festivaler, fra Nattjazz i Bergen 29. og 30 mai (utsolgt) til Fiskepiren i Stavanger 11. august (også utsolgt). Hun har med seg 14 personer på scenen, hvorav seks korister. Det blir mye fra det nye albumet, men også noen «greatest hits», forteller hun.

Susanne Sundfør gir ut nytt album, 17 år etter at vi hørte henne for første gang.

Empati med unge jenter

Når jeg til slutt spør Susanne Sundfør om det er noe hun vil legge til kommer en av samtalens aller mest engasjerte stunder, kanskje også som en videreføring av albumet som er tilegnet datterens framtid:

– Jeg vil appellere til de unge jentene i samfunnet, for de sliter ofte, og mange har store psykiske plager. Det er mange fake omgivelser i samfunnet, de sitter kanskje i klasserommet sammen med gutter som ser på hardcore porno og tenker at “sånn er det å være jente, og sånn skal det bli for meg å være kvinne”. Jeg har sånn empati med dem. Å vokse opp i et samfunn som er så seksualisert, og være ung og sårbar, komme i puberteten, også i en verden som sier at verden går til helvete – jeg skjønner så jævlig godt at de sliter.

– Jeg vil bare si til dem at jeg sleit også. Jeg syntes det var vanskelig å bli voksen, og få en kvinnekropp. Det var jævlig, men det går over, og det viktigste man kan gjøre er å finne de folkene som virkelig bry seg om en, og at det finnes en vei videre. De må ikke miste håpet, og de må vite at de er gode nok som de er. Men vi svikter dem, vi svikter barna, og jeg har et sånt stort hjerte for dem. Jeg beklager, men jeg blir så rørt når jeg snakker om det, sier en tydelig rørt Susanne Sundfør.

Mer fra: Kultur