---
5
Paul Simon
Seven Psalms
Legacy/Sony
---
Fem år er gått siden vi tok farvel med Paul Simon som konsertartist, på en følelsesladet konsert i Oslo Spektrum. I 150 minutter tok han oss med gjennom store deler av sin begivenhetsrike karriere, med alt fra de mest sårbare, følsomme stundene til de festligste tilløpene til dans og allsang. I «The Boxer» kunne han til og med romme alt dette på én gang. Konserten fikk et fikk et hyggelig etterspill da aktivisten Simon donerte nærmere en kvart million kroner av honoraret sitt til Natur og Ungdom – som han hadde for vane i alle land på denne avskjedsturneen.
Like etter ga han ut albumet «In The Blue Light», med gamle sanger spilt inn om igjen der, men sa aldri at han ikke kom til å lage noen nye sanger lenger. Han opptrer også fortsatt ved spesielle anledninger, som et kort sett på Newport folk Festival i fjor, den samme som tok Joni Mitchell ut i lyset igjen. Og nå er han her med et helt nytt album.
Paul Simon er kjent for å ta sjanser. Som å splitte opp merkenavnet Simon & Garfunkel da de nådde den absolutte toppen av popen med «Bridge Over Troubled Water» , både på singel og albumlister i 1970. Solokarrieren ble stadig mer ambisiøs, med inspirasjon fra mye forskjellig musikk fra mange kanter av verden. Den sør-afrikanske musikken på «Graceland» var politisk omdiskutert i sin samtid, men utvilsomt et kunstnerisk høydepunkt når tiden har leget alle sår. Nå gjør han noe helt annet igjen.
«Seven Psalms» presenteres som en sangsyklus. Delt opp i sju sanger, salmer, sju satser som det beskrives offisielt for å gjøre det enda mer høytidelig. Forent i en 33 minutter lang enhet som ikke er delt opp i enkeltspor, men bør høres som en sammenhengende opplevelse.
[ Thomas Dybdahl gir ut en ny singel med refreng på norsk, og har store planer framover (+) ]
Dette overskrider oppfatningen av et album, mener Paul Simon, eller kanskje det er plateselskapet hans som sier det? – Nei, det er dette som virkelig oppfyller albumformatets fineste ambisjoner, mener jeg. En samling sanger som er best å høre i sin fulle sammenheng, uten forstyrrelser. Det krever litt mer av lytteren, og er nærmest galskap i forhold til moderne forretningsmetoder. Så vidt jeg vet får han ikke mer utbetalt for én avspilling av disse 32 minuttene enn andre får for to og et halvt minutt med lalling.
La nå ikke dette med suiten, eller sangsyklusen, eller hva det nå er, skape et inntrykk av dette er vanskelig å høre på. Tvert imot. Å høre Simon synge til sitt gitarspill vil alltid være et av verdens underverker. Stemmen er den samme vare, forsiktige og undrende som vi har lært oss å kjenne gjennom snart 60 år. Gitarspillet er fortsatt upåklagelig. Han har med seg det britiske vokalensemblet VOCES8 for litt himmelsk harmonisering. Wynton Marsalis spiller trompet som det så vidt går an å høre, og her er også noen andre diskrete innslag av alltid akustiske instrumenter. Og i noen ekstra hyggelige stunder mot slutten kommer hans kone Edie Brickell inn og synger med i «The Sacred Harp» og «Wait».
I den kommende dokumentarfilmen «In Restless Dreams» (ei linje fra «The Sound Of Silence» der) forteller Simon at han våknet etter en drøm der han holdt på med noe som het «Seven Psalms». Han sto opp og skrev ned denne tittelen, for at den ikke skulle være borte dagen etter. Han fortsatte å stå opp midt på natta, og skrive tekster som passet til tittelen. Han ville ta vare på den drømmende tilstanden, der man er villig til å gi slipp på dømmekraften og la tankene strømme fritt. Det høres unektelig noe svevene ut, langt fra like umiddelbart forståelig som å stå på en jernbanestasjon i en engelsk landsby og lengte hjem etter kjæresten («Homeward Bound», 1966).
I «Homeward Bound» kalte Simon seg «a poet and a one man band». Det passer også godt her, siden det først og fremst er ham og gitaren hans vi hører. Også poeten viser seg igjen fra sin beste side.
Paul Simon beskriver innholdet som «en diskusjon jeg har med meg selv om å tro eller ikke å tro». Tekstene høres ut som høystemt poesi, inspirert av Salmenes bok i Bibelen. Syklusen har et gjennomgangstema som kommer igjen gjennom flere av «satsene». Noen strofer der han lager lignelser om Herren: «The Lord is my record producer/ The Lord is the music I hear», men også «The Lord is a puff of smoke/That disappears when the wind blows/The Lord is my personal joke/My reflection in the window».
[ Liv Ullmann takker den norske janteloven for at hun aldri ble «høy på pæra» ]
Han kommer tilbake til variasjoner av disse åpningsstrofene flere ganger i løpet av den neste halvtimen. «The Lord is a virgin forest/The Lord is a forest ranger/ The Lord is a meal for the poorest of the poor/ A welcome door to the stranger» synger han også. Troen i det godes tjeneste, som dessverre ikke alltid er selvsagt.
Den nyeste sangen Paul Simon framførte på avskjedsturneen sin var «Wristband». I utgangspunktet en fornøyelig fortelling om den gangen han ikke slapp inn i konsertsalen for sin egen opptreden, fordi han ikke hadde det riktige armbåndet. Hos Paul Simon kommer ikke sånt uten en ettertanke, et siste vers om alle de som mangler de rette armbåndene som kreves for å høre til i hans del av verden.
Flere av sangene på «Seven Psalms» viderefører disse tankene. Det sterkeste innholdet kommer i «Trail Of Volcanoes», som igjen sender tankene tilbake til «Homeward Bound» : «When I was young/I carried my guitar/Down to the crossroads/And over the seas», synger han nå. Men de gamle veiene er blitt nye flyktingeruter, og han tenker at alle sammen reiser på de samme veiene som han, hvor de nå ender: «The pity is the damage that’s done/Leaves so little for amends». Dette er poeten og enmannsorkesteret på sitt beste.
Skal jeg være helt ærlig er «Wristband» en av de få sangene som har festet seg fra de fem forrige albumene Paul Simon har gitt ut i det nye århundret. En annen er «How Can You Live In The Northeast» fra 2006, med det evinnelige spørsmålet «hvorfor er ikke alle slik som meg»: «How can you be a Christian/How can you be a Jew/ How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu/How can you?» spurte han. Men sangen endte med hans egen takknemlige historie: «I’ve been given all I wanted/Only three generations off the boat/I have harvested and I have planted/I am wearing my father’s old coat».
[ «Guardians of the Galaxy vol. 3»: En superheltfilm med publikumstekke ]
Det kan ikke sies eller synges finere. Men sånn er det å være en lavmælt veteran i dette store spillet – du blir sjelden bedre enn du huskes fra begynnelsen. Det er umulig å høre nye sanger fra denne kanten uten å bli minnet om at de ikke er så gode som «The Sound Of Silence», «American Tune» eller «Duncan», like livlige som «Mrs. Robinson» eller «The Boy in The Bubble». Jeg må likevel si at det var veldig fint å høre Paul Simon igjen.
