Everything But The Girl: Savnet siden «Missing», endelig tilbake

---

Everything But The Girl

Fuse

Buzzin’ Fly/Universal

---

Everything But The Girl (EBTG) var nemlig et av de beste gruppene i Storbritannia fra 80- og 90-tallet. Tracey Thorn og Ben Watt ga ut herlige sanger på en lang rekke nydelige album, men var lenge mest kulthelter, med sanger som ikke fikk den allmenne anerkjennelsen de fortjente. De måtte vente til 1995 på å få en av sine egne sanger høyt på listene, med housemesteren Todd Terrys remiks av «Missing». Nå kommer deres første album på 24 år! De som vil vite hvor fint «Fuse» er får vær så god høre litt om forhistorien først.

Tracey Thorn og Ben Watt gikk begge på universitetet i Hull tidlig på 80-tallet. Begge hadde også fått platekontrakt med selskapet Cherry Red, og slik ble de introdusert for hverandre. Vi husker at The Housemartins markedsførte seg som den fjerde beste gruppa fra Hull, med glimt i øyet, men det kan hende at de tenkte på Everything But The Girl som en av dem som var foran dem i rekka. Hvem de andre to skulle være kan vi i alle fall ikke fatte og begripe.

Mitt første møte med disse to var med Tracey Thorns solodebut, albumet «A Distant Shore» i 1983, med sangeren helt alene med gitaren sin. Albumet avsluttes med «Plain Sailing», som siden har vært en av de fineste sangene jeg vet om. Året før hadde Ben Watt gitt ut EP-en «Summer Into Winter», godt orientert mot engelsk folkesang, og med selveste Robert Wyatt som duettpartner i to sanger. Watts påfølgende soloalbum «North Marine Drive» var også vellykket, og vel verdt å høre igjen 40 år etter.

[ Terry Hall: Farvel til en av Englands fineste popsangere ]

Tracey Thorn og Ben Watt ble et par, også privat, allerede i 1982. Til tross for en lovende start hver for seg hadde to allerede begynt å opptre som duo, under navnet Everything But The Girl, som egentlig var slagordet til den fjerde beste møbelhandleren i Hull. Den første singelen deres var en stille versjon av Cole Porters «Night And Day», som i strømmealderen er blitt en av deres mest spilte sanger, takket være en anbefaling i de sosiale kanalene til rapperen Tyler The Creator. En av de første konsertene deres var på jazzklubben Ronnie Scott’s i London, for EBTG var ikke et helt vanlig poporkester. Lyden de lagde skulle likevel være med på å definere midten av 80-tallet.

Deres første egne sang som kom som A-side på en singel var «Each And Every One», som Tracey Thorn har fortalt var et angrep på mannlige musikkritikere. Uten denne tilleggsinformasjonen høres det ut som sangen kan være til hvem som helst som tror de har overtaket i et forhold. EBTG skrev gjerne kjærlighetssanger med et mer realistisk utgangspunkt enn vi er vant til fra mer alminnelige popromanser.

Debutalbumet «Eden» kom i 1984. Etter punken og postpunken hadde vi fortsatt ikke vent oss til at god musikk kunne være så behagelig å høre på. «Kanskje er den for rund i kantene, for triviell, eller for lik pausemusikken på TV. Eller kanskje bør atmosfæren i musikken roses for å sende tankene til den barndomssommeren, til den spesielle personen og til sentimentale øyeblikk generelt», skrev Kjetil Rolness i anmeldelsen i Nye Takter. Samtidig, på debutalbumet til Paul Wellers Style Council fra 1984 er det snodig nok Everything But The Girl som framfører nydelige «The Paris Match». Da hadde de allerede gjort en coverversjon av The Jams «English Rose», og Weller må ha likt det han hørte.

Debutalbumet var produsert av Robin Millar, som samtidig hadde kontrollen på Sades debutalbum «Diamond Life» – to musikalsk beslektede plater med sofistikert visepop og latinamerikanske takter. Og her vil jeg unne meg et nerdete sidesprang: Millar hadde begynt veien mot disse platene med gruppa Weekend og det sørgelig oversette albumet «La Variete», med sangeren Alison Statton fra Young Marble Giant og Simon Booth, som spilte gitar på «Eden». Millar og Booth videreførte Weekend i gruppa Working Week (tok dere den?), pionerer innen britisk popjazz, som på debutalbumet «Working Nights» kom med sangen «Venecermos (We Will Win)». En hyllest til den chilenske frihetssangeren Victor Jara, som ble drept under kuppet i 1973. Vokalist: Tracey Thorn her også, med hjelp av Robert Wyatt og chilenske Claudia Figueroa. Mange nesten glemte navn fløy forbi her, men tro meg, disse albumene har vært en fryd å lete opp igjen nå.

Everything But The Girl ga ut plater i høyt tempo. De bevegde seg i takt med skiftende tider, med strøken gitarpop og større arrangerte glansnummer. Slik føyer de seg inn blant de smarteste gruppene i britisk 80-tallspop, med sånne som Talk Talk, Prefab Sprout, Aztec Camera, Scritti Politti. The Blue Nile og Danny Wilson. I 1988 fikk de en kvalifisert hit også, paradoksalt nok med en coverversjon av «I Dont Want To Talk About It», mest kjent fra Rod Stewart, men opprinnelig med Danny Whitten og Crazy Horse.

[ Mark Hollis fra Talk Talk: Dette var hans liv ]

Utover på 90-tallet ble EBTG et elektronika-band som kunne måle seg med nye navn som Portishead og Massive Attack, som de sikkert også hadde vært forbilder for. På Massive Attacks album «Protection» var det Tracey Thorn som sang tittelåten og «Better Things». EBTG løp denne linja ut på albumet «Walking Wounded» i 1996, og det var etter dette de fikk sin egne største sukess med Todd Terrys oppløftende remiks av «Missing», fra det foregående albumet «Amplifed Heart». Som mye annen dansemusikk slo denne først an i homseklubbene, der «Missing» hadde sin egen underliggende stemning i de verste aidsårene.

«Missing» nådde til og med en 2. plass i USA, og åpnet helt nye muligheter for gruppa. De fikk tilbud om å være oppvarmingsband for U2 på en stadionturné i USA. Det var da Tracey Thorn og Ben Watt bestemte seg for at nok kunne være nok, og at de heller ville slå seg til ro med sine nyfødte tvillinger. Før de sa de takk for seg som duo kom de med albumet «Temperamental», rendyrket for dansegulvene, med festing siden det virkelig var 1999. Men fortsatt gikk det godt an å bare høre på dem også.

I årene som har gått har både Tracey Thorn og Ben Watt gitt ut plater hver for seg. I 2009 giftet de seg også. Begge har dessuten utmerket seg som forfattere. I «Bedsit Disco Queen» forteller Tracey Thorn om sitt liv i musikkbransjen. «Another Planet» kom etterpå, men begynner før, som en oppvekstskildring fra en forstad til London. «Naked At The Albert Hall» går gjennom sangens og stemmens mysterier. «My Rock And Roll Friend» handler spesifikt om hennes vennskap med Lindy Morrison, trommeslageren i gode, gamle The Go-Betweens, og om hvordan det har vært å være kvinner i dette store spillet i 40 år.

I «Patient – A True Story Of A Rare Illness» forteller Ben Watt om å leve med den sjeldne sykdommen Churg-Strauss syndrom. «Romany And Tom» handler om foreldrene hans, faren som var jazzmusiker og moren kulturjournalist, og et familieliv litt utenom det vanlige.

Vi skal takke The XX for å ha fylt tomrommet etter EBTG på godt som det går an, men nå har de altså endelig laget et helt nytt album sammen igjen. «Fuse» er et album de har spilt inn for moro skyld, de har lekt seg fram til det ferdige resultatet, med en klar formening om at de ikke trengte å gi det ut om de ikke var helt fornøyde. Resultatet er et album som både er helt relevant i 2023, og en påminnelse om alt det gode, gamle som ligger dere og venter på å bli gjenoppdaget. Å høre dem igjen er en påminnelse om hvor høyt savnet de har vært.

[ 50 år siden "Catch A Fire" med The Wailers: Her tok reggaen fyr  ]

«Kiss me while the world decays/Kiss me while the music plays» synger Tracey Thorn i «Nothing Left To Lose», åpningssangen på «Fuse». En fortsettelse av deres romantiske betraktninger sett i lys av verden utenfor. «Nothing Left To Lose» er et nytt eventyr i spenstig elektronisk dansemusikk, mens den påfølgende «Run A Red Light» minner oss om at en nedstemt pianoballade også ennå er innenfor, i hvert fall hvis den handler om stengetid på den støyende klubben. Slik fortsetter de å vise oss alle sider av sine beste kunster, og når de gjør en hyllest til ravekulturen i «No One Knows We’re Dancing» skjer det til rolige 90 slag i minuttet,

I «When You Mess Up» blir av de fineste sangstemmene vi vet om påført autotune, men alt med Everything But The Girl er gjennomført med så god smak at dette ikke ødelegger stemningen. Og slik slutter det nye albumet med «Karaoke», som søt soulmusikk der Tracey Thorn svarer på spørsmålene vi alltid stiller oss: «Do you sing to heal the brokenhearted? Oh you know I do!/Or do you sing to get the party started? You know I love that too!». Ja takk, begge deler.