Thomas Dybdahl: – Dette har jeg hatt lyst til i alle år

Denne uka kommer Thomas Dybdahl med singelen «Hvis eg spør». Den har bare disse ordene og noen til i refrenget som er på norsk. Som så mange andre av Dybdahls sanger kom den til verden med musikken først, siden han synes det går så tregt med disse tekstene. Han legger på foreløpige ord mens han spiller, gjerne med tanker strømmet rett fra hjernen, og i dette tilfellet kom disse tilfeldigvis på norsk. – Jeg stusset ikke over at kombinasjonen av norske og engelske ord var rar. Det føles helt naturlig å bruke begge i den ferdige sangen, forteller han.

«Hvis eg spør» er også spilt inn med sanghjelp fra Ane Brun og Silje Salomonsen. Sistnevnte har sunget med ham i mange år, men er mest kjent som filmregissør – blant annet for barnefilmen «Tottori – Sommeren vi var alene», som ga Dybdahl Amanda-prisen for beste filmmusikk i 2021.

[ Susanne Sundfør: En av de sterkeste stemmen i norsk musikk er tilbake  ]

Å synge mer på norsk er imidlertid ikke med i Thomas Dybdahls umiddelbare planer framover. – Men det er deilig sånn som bransjen er nå, å kunne slippe låter her og der som ikke har med noe annet å gjøre. Å lage noe som ikke nødvendigvis skal ta to år av livet, men kommer som et apropos til noe annet, eller en parentes, forteller han.

Tatt av korona

Thomas Dybdahls forrige album kom ut 13. mars 2020. Dette huskes som en spesiell dag. Norge var nettopp nedstengt, folk var ute og kjøpte alt de kunne komme over av dopapir, mange var engstelige for framtida, og få hadde overskudd til å sette seg ned og høre på det nye tilskuddet i Thomas Dybdahls diskografi. Som attpåtil hadde fått tittelen «Fever».

– Svært dårlig timing, men sammentreffet har gitt meg mye velvilje når jeg har fortalt om dette på konserter senere. Det er blitt en god historie, om ikke annet, humrer han nå.

Ironisk nok var «Fever» et album han godt kunne laget i tida som fulgte. Han hadde allerede lukket seg inne hjemme, og spilt inn alt på gamle båndopptagere sammen med makkeren Håvard Rosenberg.

– Derfor spilte vi også inn en forlenget versjon av «Fever» året etter, med fem nye sanger, for å hanskes med livet mens karrieren ble satt på vent. Vi tenkte over hva som var det beste vi kunne få ut av situasjonen, og kom fram til at det var å fortsette å lage den samme plata. Vi murte oss inne igjen, som om vi ikke hadde gjort oss ferdig i første omgang. Vi hadde jo brukt halvannet år på «Fever», og fikk nesten litt kjærlighetssorg etterpå.

[ Beyonce glitret i spektakulær turnéåpning ]

Yngre krefter

En av de fem nye sangene var «River», spilt inn sammen med Christian Beharie, en ung sanger fra Sandnes som også har sunget sammen med Dybdahl i andre sammenher siden. Beharie fikk sitt gjennombrudd da han vant Spellemannprisen i klassen for r&b året etter.

– Det er jo det kjekkeste som kan skje, å få være med en sånn sanger i startgropa. Det var bare et tidsspørsmål før han kom til å bli kjent uansett, mener Dybdahl. I fjor ga de to ut singelen «Treat Me Bad» sammen, en sang som trolig blir med videre til oppfølgeren til «Fever». Dette albumet er fortsatt under arbeid, og kommer sannsynligvis ut neste høst.

Han trekker entusiastisk fram en av sine andre nye medspillere i studio, Tonning Meling, som han beskriver som 22 år gammel whiz kid fra Stavanger. På samme måte som Dybdahl for noen år siden ble hentet inn av artister som Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg for å gi dem motstand i studio nyter han nå selv godt av ungdommelig inspirasjon. – Det er ikke vanskelig å føle seg gammel i denne bransjen, med så mange nye, unge og gode folk som kommer opp hele tiden, synes han.

[ Bigbangs store californiadrømmer ]

Plate med Stavanger Symfoniorkester

Før vi får oppfølgeren til «Fever» kommer imidlertid et helt annet album. Spilt inn sammen med den amerikanske produsenten Larry Klein, med arrangementer den sjudoble Grammy-vinneren Vince Mendoza har skrevet for Stavanger Symfoniorkester. Klein har fire Grammy-priser, og er mest kjent for en rekke produksjoner for Joni Mitchell, som han også var gift med i mange år. Plata mikses av Tchad Blake, som også har sittet bak kontrollspakene på de to platene med Dybdahl som har blitt nominert til Grammy-prisen for beste lydteknikk, «What’s Left Is Forever» (2013) og «All These Things» (2018). Tekstene kommer fra amerikanske Edie Kuhnle, som han jobbet sammen med på noen av de tidlige sangene sine.

– Dette har jeg hatt lyst til i alle år. Med sanger som er helt nedpå, framført med akustisk gitar og strykeorkester, forklarer han.

Dybdahls to album med Larry Klein er de eneste han har spilt inn i store, ordentlige studioer. Nå fikk han derimot med seg Klein ut av hans komfortsone. De leide et lite hus i lille Pioneer Town i nærheten av mytologiske Joshua Tree i California, lånte alle gitarene de trengte av Øystein Greni, som holder til i nærområdet, og gikk i gang. Pioneer Town ble bygget for å være kulisse på westernfilmer på 1950-tallet, og ble en virkelig landsby etterpå. Her snakker vi tydeligvis om atmosfære.

Samarbeidet med Klein har gjort Thomas Dybdahl kjent i celebre kretser i USA. Judy Collins spilte inn en versjon av hans «From Grace» på et av sine album i 2015. – Det var litt gøy, for hun er en sanger som er kjent for å sniffe ut gode sanger. Hun spilte inn sanger av Joni Mitchell og Leonard Cohen før de gjorde det selv, kan han minne oss om.

[ Helgens låter: Marte Eberson bekjenner gamle synder og Kamelen sjekker damer ]

21 år med suksess

I fjor hadde Dybdahl 20-årsjubileum for debutalbumet «The Great October Sound». Vi snakket med ham i 2002 også, blant annet om musikken som en motpol til en travel og støyende verden. «Musikk har en tendens til å bli feid vekk hvis den ikke er fengende nok. Da gidder en gjerne ikke. Jeg synes det er viktig å utfordre publikum med noe de får mest igjen for hvis de gir noe av seg selv», sa han da. Dette var altså før strømmetjenestene med sine algoritmer gjorde alt enda mer banalt enklere.

– Men det er vel det samme fortsatt, tror du ikke det? Det er dette jeg ønsker, enten musikken er fengende eller vanskelig tilgjengelig. Jeg prøver å være åpen, uten en forutbestemt plan. Jerry Seinfeldt sa en gang at når han fikk en god idé så satte han seg i baksetet og lot ideen kjøre bilen.

Det var ikke gitt at Thomas Dybdahl skulle bli en publikumsfavoritt med sin store oktoberlyd. I 2002 gjorde vi et poeng at han var på vei opp på samme selskap som det fremgangsrike stavangerbandet Lano Places. En påminnelse om at det ikke er gitt at den beste musikken alltid får publikumet den fortjener. Både journalist og artist husker fortsatt dette bandet og spesielt sangen «Isolation Street» med glede, men de forsvant etter kort tid etterpå. Thomas Dybdahl selv gikk etter hvert gledelig nok helt til topps på salgslistene med flere av sine album.

Tilbake på scenen

Thomas Dybdahl har som nevnt innledningsvis også laget mye musikk for film og TV-serier. Han er nå i ferd med å «score» den nye TV-serien «Stayer», der Aksel Hennie spiller en rockestjerne som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Dybdal understreker at han slipper å lage rockelåter som sannsynliggjør denne storhetstida.

Thomas Dybdahl annonserte denne uka en konsert på Sentrum Scene 10. november. Det blir sanger fra mange av hans ti album, kanskje noe ekstra fra «Stray Dogs», som har 20-årsjubileum i år. Dybdahl kommer der med sitt band med travle musikere, hovedsakelig hentet fra jazzmusikken: Lars Horntvedt, Ole Morten Vågan, Gard Nilssen og Vegard Lien Bjerkan.

– Dette betyr at vi kan ha en ganske åpen tilnærming til låtene. Vi spiller aldri en sang akkurat slik den var på plate. Sikkert til manges frustrasjon, men jeg har ikke med et sånt band for å fortelle dem hvordan de skal spille.

På mange av de andre konsertene Thomas Dybdahl gjør i år er han alene på scenen, som hjemme i Sandnes, på KinoKino 8. desember.

– Det var en avgjørelse jeg tok for ti år siden. Jeg ville bli så flink til å spille helt alene at dette ikke bare skulle være et billig alternativ til å spille med fullt band, sier han.

[ De beste seriene på Netflix ]