---
5
KONSERT
Beyoncé
«The Renaissance tour»
Friends Arena, Stockholm
---
STOCKHOLM (Dagsavisen): Den gedigne videoveggen lyses opp av bokstavene CONTROL. Vi nærmer oss tre timer i Friends Arena, og håper et øyeblikk at låten som norske Stargate produserte skal få rampelyset i en konsert der Beyoncé viser hvilken formidabel liveartist hun kan være. Men vi må nøye oss med stikkordet – kontroll. Det oppsummerer på alle vis evenementet som utgjorde åpningen av superstjernens «Renaissance Tour» i Stockholm, som rommer alt man kan ønske seg av ekstravagante kalkuleringer på bekostning av det man kan kalle et direkte personlig nærvær.
36 låter skal vi notere oss i løpet av kvelden før hun igjen svever over scenen på en sølvglitrende hest. Flere av dem iblandet «medleys» hvor også et kobbel andre låter får noen desibels oppmerksomhet. I øyeblikk hører vi også Diana Ross, Donna Summer og Lauryn Hills berømmelige «Ooh la la la» fra Fugees-tiden, og det refereres til enda flere navn som Beyoncé for alltid vil stå på skuldrene til. I showet viser hun hvordan hun forvalter den politiske kraften og kulturelle arven fra Aretha, Toni, Anita, Sade og Roberta. Selv er hun i ferd med å bli den største av dem alle, en allestedsnærværende maktfaktor i det amerikanske samfunnet som har turt å heise ikke bare ordet, men også holdningen feminist som en musikalsk og personlig fane.
[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Palmesus til Øya ]
Hun har drevet populærmusikken opp til et nytt nivå gjennom en altomfattende, smart og til tider eksplisitt bearbeidelse av oppfatninger rundt kjønn, seksualitet, kroppspositivisme og borgerrettigheter. Beyoncé Giselle Knowles-Carter er kort og godt vår tids viktigste artist om man ser verden fra USA. Og det må vi nødvendigvis gjøre i dette tilfellet.
Det er sju år siden sist Beyoncé var på veien på egen hånd, og fem siden hun sammen med ektemannen Jay-Z reiste rundt som The Carters. I flere uker nå har hun visstnok oppholdt seg i Paris og øvd inn og perfeksjonert et show som skal vise seg å overgå det meste. To kvelder i Stockholm markerer starten, og svensk presse har første gang på lenge kunnet jakte superstjerner på Gröna Lund. Nå står hun i Friends Arena foran titusener, og det er et mektig skue rent visuelt. Video, lys og sceneløsninger av en annen verden. Åtte-ni kostymeskifter byr blant annet på en kjole som 3D-sprayes live på scenen. Det er en ren maktdemonstrasjon som innleder et nytt kapittel i cyberpopens tidsalder.
[ Full fest med Emma Steinbakken på Rockefeller (+) ]
Beyoncés «Renaissance Tour» er imidlertid også et strømlinjeformet spetakkel der absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Her finnes ikke engang rom for ordet improvisasjon. Det går ut over den menneskelige faktoren som er og blir det aller viktigste for en artist som møter sitt publikum ansikt til ansikt. Vi skal ikke påstå at vi sto ansikt til ansikt med Beyoncé denne kvelden i Stockholm. Det var noen tusener mellom oss, forventningsfulle, spente, feststemte og kledd til trengsel. Her var det paljettglitrende cowboyhatter og minimalistiske antrekk som matchet kaskadene av sølv, glitter, laser og pyro i et popshow av en fysisk skala ingen arena i Norge er kapabel til å romme.
Innendørs i Friends Arena i Stockholm ser vi med all tydelighet hva Norge som en ellers god konsertnasjon ikke er i stand til å ta imot. Vi må hele ti år tilbake for å finne Beyoncés siste opptreden i Norge, da i Telenor Arena. Vi kan hoste opp en travbane, en hoppbakke, en festning eller et fotballfelt for noen av de største artistene som turnerer utendørs i sommerhalvåret, men i en norsk arena innendørs ville «Queen Bey» knapt fått plass til scenen alene, langt mindre den lange og runde «catwalken» som snor seg ut fra en tredimensjonal video- og effektkonstruksjon som er svimlende rent teknologisk og størrelsesmessig.
Alt ned til den minste detalj og den enkelte danser, over tjue i antall, understreker hennes internasjonale appell. Med god margin er åpningskonsertene i Stockholm fylt opp av tilreisende ikke bare fra Norge, men Spania, Frankrike, Japan, Israel og alle andre land innimellom og bortenfor, ikke minst USA. Amerikanerne har utnyttet dollarens overlegenhet over en svak svensk krone og i sammenhengen lave billettpriser sett i forhold til deres eget betente billettsystem. De har kommet i hopetall for å se USAs dronning. De ivrigste i de innerste VIP-ringene har betalt tjue tusen kroner for å komme så nær henne som mulig.
[ Sam Smith: Sjarmerende syndig i spektakulært show (+) ]
Hun begynner alene på den store scenen med et knippe kraftballader hvor hun kan demonstrere hvilken unik stemmekapasitet hun har. Hun lar tidsmaskinen surre. «Dangerously in Love 2» gir et glimt av en Beyoncé som fortsatt hadde Destiny’s Child i kroppen og som flørtet med skjebnen og lot det skinne gjennom i musikken. Når hun synger Mary J. Bliges «I’m Goin’ Down» varsler hun allerede her at kvelden også skal handle om kvinnelige forbilder. Denne første delen av konserten er overraskende glatt og svulstig, og arenaens søplete akustikk gir henne lite å gå på. Samtidig har hun her en blikkontakt med publikum som senere må vike plassen for en produksjon preget av millimeterpresisjon.
De som kom på konserten for å se den heftige hvasse, arge, samfunnsbevisste og kompromissløse Beyoncé, fikk en bunt låter til å begynne med som var sparsommelig akkompagnerte vokaløvelser uten brodd. Det ble en påminnelse om hvorfor de største nordamerikanske artistene på ett eller annet tidspunkt ender opp med en konsertserie i Las Vegas.
Men det er bare oppvarmingen. Snart skal hun følge sitt eget mantra «Hit it with the rap, put it on the map». Å kalle turneen «Renaissance Tour» forplikter, og snart flerrer ordet «Renaissance» over scenen alt mens «I’m That Girl» og en forrykende «Cosy» fra den postpandemiske disco- og R’n’B-sluggeren av et album kyles mot publikum mens dansen og dekadansen når nye høyder. Showet deles inn i sju akter, visuelt sett forvaltet med imponerende effekter, enten hun er i det futuristiske, «Metropolis»-inspirerte hjørnet eller hun lar en gedigen hest sveve ut av scenekonstruksjonen som både er fysisk og virtuell. Rarere er det å se henne på toppen av en stor sølvglitrende «bil« som man skulle tro var noe NASA hadde hentet hjem fra Mars.
[ Lizzo holdt en forrykende konsert i Oslo Spektrum (+) ]
Under vignetten «Motherboard» relativt tidlig i settet legger hun inn giret for fullt, med Grammy-vinnere som «Cuff It», «Energy» og «Break My Soul» helt der ute ytterst blant publikum i et kokende folkehav. Sistnevnte for øvrig med norske Jens Christian Isaksen blant produsentene. Herfra og ut krever hun eiendomsretten til den svarte musikkhistorien. Det være seg den karibiske eller hip hop, disco, soul og funk fra de amerikanske storbyene.
Popmusikk med røtter i LGBTQ+-miljøene, i klubbene, i technoen, i opprøret og i jakten på øyeblikk av ren lykke. Beyoncés show blir en hyllest til så mange, blant dem Grace Jones, og innimellom kommer da også discokula bokstavelig talt inn fra kulden. Hun entrer den som en Miley Cyrus på rivekula som for å understreke den fordums glitterpraktens plass i samtidens populærmusikk. Og mer glitrende popmusikk enn sekvensen hvor Beyoncé lar rytmene fra Jackson 5s «I Want You Back» danne en bro mellom «Love On Top» og «Crazy In Love», kan man knapt finne.
Mot slutten er hun som en Botticellis Venus der hun ligger i skjellet i et kostyme som overlater lite til fantasien mens hun framfører «Plastic Off the Sofa». De ulike antrekkene matcher det til enhver tid omskiftelige konsertsettet som ikke et øyeblikk lar scenen hvile. Er hun ikke der selv i front for danserne eller omgitt av teknologiske roboteffekter og cyberkulisser, tar videokollasjene som innleder hvert av de sju kapitlene i konserten over med blendende bilder og sekvenser også fra tidligere i karrieren. Det er slående, lekkert og effektivt, men gir også et preg av distanse og kulde.
[ Ava Max på Sentrum Scene (+) ]
36 låter er mye, gjennomføringen konsis og tett, men også utmattende. Beyoncé selv er ikke merkbart berørt av sitt eget tempo, men hun sier minst mulig mellom låtene som sømløst glir over i hverandre. Etter hvert tenker man at ord eller tre til publikum eller bare en pustepause ville bidratt til å mykne kantene på et i overkant strengt show om man ser bort fra de innledende sekvensene. Når siste avdeling fyres av med «America Has A Problem» og «Pure/Honey», for så å avsluttes med den eggende «Summer Renaissance» med Beyoncé på sølvhesten og så svevende over det hele, har Beyoncé levert tre timer med det største popshowet som tenkes kan i øyeblikket. Eller som det heter i «Summer Renaissance», kategorien er «Bey».
[ Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk ]
