Full fest med Emma Steinbakken

---

5

KONSERT

Emma Steinbakken

Rockefeller, søndag 30. april

---

Talent rekker langt, men den nye TV-virkeligheten gir selv de største talentene et boost man knapt hadde forutsett for noen få år siden. Emma Steinbakken er utvilsomt et av de største talentene vi har, noe som ble slått fast her i avisen allerede før Bylarm i 2019, da hun 15 år gammel sto foran sitt største, viktigste og faktisk første publikum av en slik art. Hvor langt hun har kommet på svært kort tid blir tydelig når man etter hennes to utsolgte Rockefeller-konserter går over Youngstorget kvelden før 1. mai, og hører allsangen av «Glemmer deg aldri», låten fra «Rånebank»-serien, skingrende og smått overstadig gjalle høyere enn noe kamprop kommer til å gjøre når det lysner av dag på den samme plassen.

To utsolgte Rockefeller for Emma Steinbakken kunne sikkert vært tre. Det er selvsagt ikke bare på grunn av TV-mediets kraft. Men det er ikke til å stikke under stol at Steinbakken er blitt allemannseie utover det vanlige også på grunn av nye og yngre TV-vaner. Først gjennom nøkkelsangen til NRK-serien «Rånebank», en versjon av «Eg gløymer deg aldri», som er blant Hellbillies fineste og såreste sanger. Så gjennom deltakelse i en «Hver gang vi møtes»-sesong som har gjort henne til en av årets mest strømmede norske artister, ikke minst med måten hun har gjort utslitte Bjørn Eidsvåg-sanger relevante for nye generasjoner.

[ Nye låter: Fra Michelle Ullestad til Ingrid Olava (+) ]

Det er coverlåtene det ropes både høyt og tidlig etter på Rockefeller denne kvelden, men Emma Steinbakken viser til fulle at hennes eget materiale står støtt på egne bein. Det gjelder i høy grad hennes nyeste utgivelser, de post-«HGVM»-utgitte singlene «Parents» og «Home», sistnevnte bare dager gammel. «Alle» kan den til siste strofe allerede.

Hun starter da også klokelig konserten med et knippe av sine egne sanger. De sitter godt, og stemningen blant publikum er på topp fra første sekund når hun kommer inn med «Can’t Fight This Feeling». Allerede som andrelåt serverer hun den bitre «This One’s On Me» som helt åpenbart treffer publikum der den skal, før hun slår til med en dreven versjon av sin nå fem år gamle gjennombruddslåt «Not Gonna Cry». Dermed har 20-åringen fra Jessheim definert sitt eget ståsted, med en vokal som slår det meste og som med lag av følelser formidler innhold og stemninger. I stemmen ligger et uant potensial.

[ Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk (+) ]

Hun skal utover i settet fortelle om hvordan hun alltid ender opp med å skrive om kjærlighet, det være hennes egen eller den hun opplever gjennom venner og kjente. Eller sine foreldre som skilte lag. Når vi kommer så langt som dit, i «Parents», henvender hun seg til det hun regner med er mange skilsmissebarn i salen. Ingen tvil om at hun har en appell som både treffer og berører, og som veksler mellom nytt og gammelt, blant dem bruddsanger som «Without You».

Hun og bandet, hvor gitarist og Steinbakkens produsent Carl-Viktor Guttormsen spiller en stor rolle, har fortsatt litt å gå på i måten de skrur sammen et livesett. Ingen tvil om at trivselsfaktoren på scenen er høy for hele gjengen, men tidvis blir det noe unyansert. Om det er ballader eller tempolåter skrus energinivået til det ytterste. Bare unntaksvis dempes intensiteten i det vel timelange settet, og Steinbakken framfører en sang sittende på trommepodiet, eller de bryter rytmen når konsertens eneste gjesteartist Isah kommer på scenen. Samtidig er konserten relativt kort, og det er begrenset hvor mye variasjon man kan flette inn. Steinbakken har uansett sjarm, utstråling, stemme og ikke minst en timing som nærmest er instinktiv i møte med publikum.

En låt som «House On Fire» er en gjenganger på Steinbakkens konserter, det samme er «Let’s blow our feelings up with dynamite». De kommer nå på rekke og setter bokstavelig talt fyr på Rockefeller med pyro og medrivende intensitet, og på sistnevnte løper Steinbakken ut og foretar konsertens eneste klesskift mens Guttormsen og bandet slår seg løs på scenen. Det går fra jeans og hvitt til klassisk svart, og det skal også gå fra engelsk til norsk. Siste del av settet skal med noen gode unntak preges av coverlåter og «HGVM».

[ Rambow rett ut av Furuset (+) ]

Til øredøvende jubel kommer Isah på scenen og bidrar på en relativt kort utgave av Steinbakkens egen hit «Hopelessly Hopeless», før den glir sømløst over i introen til «Mysteriet deg» som smyges ut blant publikum. Aldri har vel noen – får vi nesten håpe – hylt så høyt, kraftig og hulkende til en Eidsvåg-sang. Isah og Steinbakken gjør den til noe helt annet enn den smått klamme originalduetten med Lisa Nilsson, med glimt i øyet og ditto fakter.

Herfra og ut hadde Steinbakken selv knapt behøvd å synge en strofe. Hun følger opp med en av konsertens power-høydepunkt med «Sorry», nok en kjærlighetslåt selvsagt og en av hennes mest populære med blant andre Dagny, Emelie Hollow og Seeb på låtskriversiden. Så kommer den splitter nye «Home», som hun introduserer med en lang tale om hvor forelsket hun er i kjæresten sin. Både produksjonen, den melankolske melodien og en sterk vokal er med på å gjøre denne låten til en av hennes beste i katalogen, og til en utfordrer til det som skal komme.

Man kan bare spekulere i hvor Steinbakken hadde vært om hun hadde sunget sine egne sanger på norsk, men ut fra hvilke låter publikum går i vinkel på er det liten tvil om at det norskspråklige er brennhett. Isah-coveren «Delilah», nå uten Isah på scenen, er trolig kveldens musikalske høydepunkt et sted langt der inne i en allsang som overdøver det aller meste.

[ Undergrunns «Egoland» er lyden av sommer (+) ]

Steinbakken får nok uansett de fleste til å kjenne «sommerfugler ned til låret» før «Glemmer deg aldri» gjør et allerede svett Rockefeller enda fuktigere med strie strømmer av tårer og gråtkvalt allsang.

«Wow» med åpningslinja «Show is ending» varsler at det ubønnhørlig drar seg mot slutten, med gnistregn fra taket og full fyr i bandet. Og allerede før de rekker å gå av scenen ropes det taktfast på «Floden» som ekstranummer. Steinbakken gjør den rett fram selv om den krydres med noen pyroeffekter og et band som herjer lykkelige langs hele linja, vel vitende om at uansett hva de gjør så har det liten innvirkning på et publikum som går av hengslene.

Avslutningslåten samt «Delilah» blir triumfene som viser at Emma Steinbakkens beste kort live er evnen til å gjøre andres låter helt til sine egne, uansett språkdrakt og sjanger. Men det kamuflerer ikke at hun ville stått solid på scenen også uten disse, med egne låter og et publikum som utvilsomt har funnet sin sjelevenn.

Emma Steinbakken spilte to utsolgte Rockefeller-konserter 29. og 30. april. Anmeldelsen er basert på den andre konserten.

[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Palmesus til Øya ]