Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk

---

6

MUSIKK

Susanne Sundfør

«blómi»

Blomi Records/Warner

---

«blómi» er Susanne Sundførs første album siden «Music For People In Trouble» som kom i 2017. Det har ikke vært stille fra henne i mellomtiden. Hun har vært med på Royksöpps siste prosjekt, hun har holdt konserter, lagd musikk til film og hun ble invitert til Royal Albert Hall i London for å hylle legenden Scott Walker ved å synge hans sanger sammen med blant andre Jarvis Cocker fra Pulp. For oss som så og hørte henne i Royal Albert Hall kommer ikke den musikalske utviklingen på «blómi» som noen overraskelse.

Den nye platen består av musikk som spenner over de vakrest tenkelige komposisjonene og sangene, ofte sømløst glidende i det abstrakte, oppfinnsomme og utfordrende. Scott Walker ville trolig bifalt «blómi», hvor Sundfør er på sitt mest tilgjengelige og sitt mest kompromissløse på en og samme tid. Blant annet med en hypnotisk Einstürzende Neubauten-beslektet melodisk dekonstruksjon i sangen «ṣānnu yārru lī», hvor hun framfører bestefarens tyske oversettelse av de minoiske inskripsjonene fra Faistos-disken fra Kreta. Ett av høydepunktene på et album som vil overraske mange. Og forvirre.

Som for å gjøre hele utgivelsen enda mer mystisk og mytisk, har den før så private Sundfør den siste tiden valgt å dele en rekke personlige opplevelser og begivenheter med fansen, både verbalt og visuelt. Da tenker vi ikke bare på forholdet til klima og bærekraftig økologisk landbruk, men kjærligheten og det at hun giftet seg, og graviditeten og det å føde en datter.

Vanligvis hadde ikke det siste vært så relevant i forbindelse med en albumutgivelse, men akkurat når det gjelder «blómi» spiller det en rolle. Sist hun kom med album handlet det på ulike vis om «musikk for mennesker i nød». Trøstende og medfølende på et personlig plan så vel som bevisst adresserende i tilknytning til flyktningstrømmen og andre kollektive kriser. «blómi» handler mer om «å blomstre» på et individuelt plan. Den har en annerledes spiritualitet over seg, ikke nødvendigvis religiøs, men i den forstand at musikken og ordene kan ses som grøde til nytt liv, om å snu mørke til lys. Hun synger om ulvetimen som slipper taket, om at de svartkledde kvinnene skal bære hvitt igjen, om å vende egoismen til det å leve for andre. «blómi» skyter ut av mørket som en hvit pil, men ikke uten å erkjenne kraften som ligger i det destruktive.

[ Everything But The Girl: Savnet siden «Missing», endelig tilbake (+) ]

Tittelkuttet er et av de vakreste på albumet, en storslått, luftig og samtidig stramt komponert låt med jazzakkompagnement og en sluttsats med André Rolighetens tenorsaks som både musikalsk og symbolsk fullender det hele. Samtidig er det en popballade på sitt mest forførende, med Sundførs karakteristiske tangenter. Muligens inspirert av britisk folk og med en vokal som formelig svever over grønne enger i en melodi og et univers som sender tankene i retning «Lady In Black» av Uriah Heep.

Men så handler det altså overordnet om en mors deling av visdom og kraft til en datter som skal vokse opp i «en ustabil verden». I den erkjennelsen faller også innlemmelsen av bestefarens tyske tekst naturlig på plass, en gest som representerer de lange linjene, de som har å gjøre med arv, og det å leve sitt eget liv og tro på de valgene man tar. Om å tåle å stå på utsiden.

Bestefaren er på albumomslaget sammen med barnebarnet. Han skrev seg inn i historien som en internasjonalt kjent og omdiskutert teolog og filolog. Kjell Aartun ga ut en rekke bøker om språk og gamle semittiske kulturer blant mye annet. Flere av dem utgitt på tyske forlag, og tolkningen hans av runer og teoriene rundt semittiske folkevandringer blant annet til Norden, møtte sterk motbør fra kolleger og forskere. I det norske musikkmiljøet og innen kunsten mistenker vi at Susanne Sundfør har møtt det hun tenker er lignende motstand. Så når hun i «náttsǫngr» er inne på vargtimer og «gråbein», er det fristende å tenke på Ibsens «En folkefiende» og sitatet «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene». Susanne Sundfør kan i enkelte sammenhenger sies å ha vært «den sterkeste» på utsiden, og den tyskspråklige «ṣānnu yārru lī» framfører hun nærmest resiterende.

Den andre tydelige tendensen på albumet handler om å gå inn i en ny epoke av livet. Det handler om familien og det som ligger foran, også på et mer grunnleggende plan. Sangen «fare thee well» kan handle om en person, en ting eller en epoke, om å legge noe helt essensielt bak seg fordi tiden og tilværelsen endrer seg:

«This is the last time / You look in my face / There’s no grace left here / Only the bitterness that / Times are changing with / Stories ending where New beginnings are unfolding / Don’t you understand me? / I wan’t come back anymore»

Vokalen er for øvrig Susanne Sundfør på sitt mest fyldige og sterke, uforlignelig og emosjonelt balansert mot prosaen og enkelte tekstlinjer som slår hardt eller ømt også som rene sitater. Musikerne er et drømmelag hun har spilt med lenge, i hovedsak med røtter i jazzen, men med en veldokumentert evne til å være helt i front når det gjelder å definere vår popkulturelle samtid uavhengig av sjanger. André Roligheten på fløyter, saksofon og perkusjon, Nikolai Hængsle på bass, Gard Nilssen på trommer, Ståle Storløkken på hammond, keyboard og diverse tangenter, og Jørgen Træen på synth og programmering.

[ Undergrunns «Egoland» er lyden av sommer (+) ]

Susanne Sundførs nære og eksistensielle tilknytning til naturen og til klimaet ligger latent i helheten, og ikke bare i henvisning til det som blomstrer og gror. Sangen «leikara ljóð» begynner med fuglesang og nynning, eller skal vi kalle det «humming», før de legger til håndklapping og soul- og gospelsang med lyriske bilder og bønnerop som «This is my final call». Så smyger Erlend Viken seg inn med et minutts dunkelt hardingfelespill som prolog til «alyosha», den første singelen og kanskje albumets mektigste vokalsang med et lett pianoakkompagnement. I flyktige øyeblikk får den Kate Bush til å dukke opp på netthinnen.

I samme åndedrag nevner vi «rūnā», en fascinerende blanding av jordnærhet og en nærmest symfonisk himling, for øvrig den ene av kun to sanger på albumet med innslag av gitar, og da Sundførs egne akustiske. Selve vokalmelodien er det nydelige Taubske kvaliteter over. Den drømmende og monumentale søvngjengeren «náttsǫngr» blir så en godnattvise for evigheten. Den avslutter albumet slik vi kjenner Sundfør, men hun har lagt inn et spor til, «orð hjartans». En ekvivalent til åpningssporet «orð vǫlu_mastered».

[ Jazz: Skarbø Skulekorps er et overskuddsprosjekt av de sjeldne ]

Om noen syns stemmen på disse to er annerledes, er det helt riktig. Den tilhører Eline Monrad Vistven, meditasjonspedagog, profesjonell forteller og musiker som har skrevet to tekster hun selv formidler over Jørgen Træens elektroniske lydtepper. En slags prolog og epilog i et helhetlig verk som for noen, utover artisten selv, muligens vil gi mening og budskap. For andre blir det etiketter av det slaget som kan gi kløe.

«orð vǫlu_mastered» har en tekst om å finne en balanse i livet, og lignelser som at måten vi beskriver svarte hull i universet på er gjenkjennelig i et som er gjemt bak hjertet vårt. Avsluttende «orð hjartans» er ord fra hjertet. Disse to danner en ramme rundt resten av innholdet. Det er alltid synd når mesterverk blir påmontert en ramme som ikke matcher. Men skreller man bort disse to innslagene av unødig «mindfulness» er det et mesterverk man står igjen med.