Roger Waters i Norge: Sterke meninger på sterk konsert

---

5

KONSERT

Roger Waters

Telenor Arena

---

Roger Waters kommer til Norge etter et år der han har forarget mange med sine holdninger til krigen i Ukraina. Waters, en innbitt pasifist, mener at våpenhjelp til Ukraina bare forlenger lidelsene, uten å forklare hvordan hans ønskede forhandlingsløsning ikke skal skje på Russlands premisser. Konserter i Polen er blitt avlyst. Dette har gitt Waters’ gamle fiender blod på tann, slik at konserter i Tyskland holdt på å bli avlyst på grunn av «antisemittiske» holdninger. Dette på grunn av hans standpunkt i Palestina-spørsmålet, som fikk ham invitert til Nobels Fredssenter før de forrige konsertene i Telenor Arena, i 2018. Og her er han igjen. En ikke helt alminnelig poplegende.

Det er antydet at dette kan være Waters’ siste store turné. Tonen er mindre konfronterende enn på foregående turneer, men har likevel mange nok påminnelser om alt han synes er vondt i verden. Konserten begynner med «Comfortably Numb». Et av Pink Floyds beste glansnummer fra gamle dager, da David Gilmour pleide å komme fram oppå den velkjente muren, der han sang refrenget og spilte noen av sine skarpeste gitarsoloer.

David Gilmour og Roger Waters

Det var også der han spilte sammen med Waters for aller siste gang, i en gjesteopptreden på «The Wall»-turneen i 2011. Det skjer ikke igjen. Ukraina-konflikten har tilsynelatende ødelagt forholdet dem imellom for godt. Også forholdet mellom Waters og noen av hans tilhengere, men det er fortsatt godt fylt opp i Telenor Arena den første av to kvelder her.

[ 50 år etter: Den mørke siden av månen - og livet (+) ]

«Comfortably Numb» framføres nå i en dempet, mørk versjon med dystopiske bilder på storskjermene. Waters er ikke å se fra der jeg sitter, og det er et kor som et eller annet sted synger refrenget. Sangeren Shanay Johnson legger til verdenssmerten i slutten av sangen. En stemme i megafon advarer om at «this is not a drill», dette er ikke en øvelse, navnet på hele turneen som er en vedvarende påminnelse om at Waters’ mener at nå er det alvor.

Roger Waters og hans ti musikere opptrer midt i salen, «in the round» som det heter, eller manesjen som de sier på sirkus. Det er altså ganske mørkt under den første sangen, men nå kommer opptakten til den andre mest kjente sangen fra «The Wall», og når det braker løs med «Another Brick In The Wall» får vi se lyset. Og Gilmours erstatter, Jonathan Wilson, som fyrer av sin første fyrige solo for kvelden. Med disse sangene unnagjort kan Waters unne seg å gi folk noen litt mindre opplagte «nyere» oppgjør med krigsherrer og autoriteter, «The Powers That Be», bare 36 år gammel den, og «The Bravery of Being Out Of Range» (31). På storskjermene utpekes alle amerikanske presidenter i nyere tid til krigsforbrytere, én etter én.

[ Etter Ukraina-kritikken: Roger Waters skriver brev til Putin ]

Pink Floyd Vs. politikk

Konserten har begynt med en formaning til dem som sier at de elsker Pink Floyd, men ikke orker politikken til Roger Waters. De kan bare stikke i baren med én gang. Dette blir møtt med rungende applaus. Nå er ikke barene i Telenor Arena et sted man betaler tusenlapper for å komme inn, og Waters har også en ny sang som heter «The Bar». Baren er her en metafor for et sted der mennesker kan møtes i trygge omgivelser, snakke sammen og komme fram til felles forståelse. Bare så synd at han ikke fikk det til med sine gamle venner i Pink Floyd.

Med «Have A Cigar» er vi tilbake i Floyd-æraen, som kommer til å prege resten av kvelden. Waters synger selv sangen som Roy Harper hjalp dem med på «Wish You Were Here», til ungdomsbilder av gruppa i lykkeligere tider. Han tar på seg en gitar her, men spiller han noe selv? Her er det den andre gitaristen, Dave Kilminster, som tar seg av det beste gitarbråket. En liten kuriositet her er at det til linja «by the way, which one’s Pink?», er Waters unge, leende ansikt som vises på storskjermene over ham.

[ Lana del Rey utforsker mørket i tunnelen (+) ]

Syd Barrett-vemod

Den alltid hjerteknusende «Wish You Were Here» framføres til en rulletekst om da Waters og Syd Barrett dro fra Cambridge til London for å se Gene Vincent, med The Rolling Stones som oppvarmingsband. På toget hjem visste de hva de skulle bli. «Shine On You Crazy Diamond» kommer etterpå som en vemodig påminnelse om skjebnen til Syd. Når man mister noen man er så glad i blir vi minnet om at «this is not a drill», står det også skrevet under denne høytidsstunden.

[ Pink Floyd: "Animals" i en ny dyrtid ]

Før Waters tar en pause sørger «Sheep» for at vi får en kort påminnelse om at «Animals» fra 1977 kanskje var det aller beste albumet til Pink Floyd. Det sterkeste uttrykket for motstand mot autoritære, totalitære makter, i ånden til George Orwell og Aldous Huxley. Jeg har ikke før skrevet dette før jeg holder på å få en stor, flyvende sau midt i fleisen.

Andre halvdel begynner med åpningen av «The Wall». Sekvensen med «In The Flesh» og «Run Like Hell» framføres igjen med Waters i full fascistisk diktatoruniform. Det er jævlig ubehagelig når han fyrer løs med maskingevær ut over salen midt i dette. Vi er blitt advart med plakater ved inngangen, men likevel …

Nå er sannelig den gamle, rosa grisen ute og flyr igjen. Dette slutter med kveldens andre appell om å løslate Julian Assange. Også som en overgang til «déjà vu» og «Is This The Life We Really Want», som tar oss tilbake i nåtida i hans produksjon, med bitre oppgjør med apatien.

[ Ny vår for Metallica (+) ]

«Dark Side Of The Moon»

Konserten avsluttes med det som for de fleste alltid vil være høydepunktet i livet og musikken til Roger Waters. Albumet «Dark Side Of The Moon», her representert ved hele side 2 på plata. Og nå tar hovedpersonen for første gang på seg den gamle bassgitaren. Han gjør ikke skam på 50-årsjubileet, og framfører det ganske likt som på plata, fra kassaapparatet på «Money» til konserten toner ut med «Eclipse».

Mellom disse ble «Us And Them» konsertens kanskje fineste stund, med alle sine bilder av menneskelige ugjerninger og aktivistene som forsøker å bekjempe dem. For alt som er sagt om Roger Waters’ det siste året kan det ikke være tvil om at han mener det godt, men av og til har gått seg vill i sine utenrikspolitiske analyser.

Etter det bombastiske sceneshowet vi har vært utsatt for i to timer kommer ekstranumrene som en stille ettertanke. «Two Suns in The Sunset» var den siste sangen Roger Waters lagde i sin tid med Pink Floyd, for 40 år siden. «Could be that the human race is run», synger han, det er ikke spesielt lystig, og han advarer mot at dommedagsklokken tikker videre mot midnatt. Det begynner konserten å gjøre også.

Da står det bare igjen å sette seg ved pianoet, samle bandet rundt seg og legge til flere følsomme og personlige vers på «The Bar». Slutten på «The Wall», «Outside The Wall», blir slutten på alt dette også. Og hvis det ble det siste vi så av Roger Waters i Norge skal han ha takk for følget, tross alt!

Roger Waters spiller to konserter i Norge 11. og 12. april. Anmeldelsen er basert på den første konserten