---
Pink Floyd
Animals (2018 Remix)
Pink Floyd Records/Warner Music
---
Som det har vært påpekt på disse sidene mange ganger før Ukraina-krisen i år: Det er noe rart med at Roger Waters, som alltid har sunget ut mot all verdens umenneskelige krigføring, ikke har klart å holde fred med sine gamle venner i Pink Floyd.
Den nye versjonen av «Animals» kommer i en «2018-miks», som typisk nok er blitt liggende i fire år mens Roger Waters har kranglet med David Gilmour om utgivelsen. Hovedsakelig dreier dette seg om et essay om albumet, skrevet Mark Blake, som også sto bak den store biografien om gruppa, «Pigs Might Fly» (en «Animals»-referanse der også). Waters hevder at Gilmour stoppet denne omslagsteksten siden han syntes at Waters tok for mye av æren for albumet. Waters har i stedet publisert teksten på sitt eget nettsted, sammen med sine påstander om hvem av dem som egentlig sto bak kassaapparatet som satte i gang «Money» i sin tid. Og sånn har årene gått.
Pink Floyd ga ut «Animals» i 1977, etter «Dark Side Of The Moon» (1973) og «Wish You Were Here» (1975), og før «The Wall» (1980). «Animals» kan godt kan være Pink Floyds aller, aller beste, selv om den salgsmessig kom i skyggen av både sine forgjengere, og ikke minst oppfølgeren. Innholdet på albumet forblir like imponerende.
Sangene til Roger Waters hadde vært samfunnskritiske før: «Money» på «Dark Side Of The Moon», «Welcome To The Machine»/»Have A Cigar» på «Wish You Were Here». Her ble dette et hovedtema. «Animals» var forvarselet om en stadig mer uforsonlig Waters, både kunstnerisk, politisk og samarbeidsmessig. Etter dette tok han over styringen av gruppa helt, i «The Wall» og «The Final Cut» (1983). Det siste nesten et soloalbum fra Waters’ side, og som tittelen antydet hans farvel med Pink Floyd. Sånn har han holdt på siden, og blitt stadig mer kompromissløs. Til irritasjon for mange, men han har også vakt begeistring og beundring for sine sterke politiske meninger. Han ble invitert til Nobels Fredssenter for å snakke om sine synspunkter før konsertene i Norge i 2019, der nettopp «Animals»-albumet sto i fokus.
Bakteppet til «Animals» er et Storbritannia i krise, misnøyens vinter 1974. Streiker i kullgruvene rammet energiforsyningen, med tre dagers arbeidsuke som konsekvens. Fjernsynssendingene sluttet 22.30 så folk skulle slå av strømmen og komme seg i seng. Mørket var i ferd med å senke seg over landet, som over London på omslagsbildet. Her så vi Battersea Power Station i sin ruvende prakt, kraftverket som sto der som et symbol på det britiske samfunnet. Med en gris svevende over de fire skorsteinspipene.
Historien om dette bildet er et kapittel for seg selv. Dette var før fotoshopping. Den oppblåsbare grisen ble sendt opp på ordentlig, stor og lyserød. De hadde leid inn en skarpskytter, i tilfelle grisen skulle slite seg løs fra fortøyningene. Den første dagen fikk de ikke blåst den opp. Den andre dagen lettet den, men sånn som livet er kunne ikke skytteren være der en dag til, og grisen stakk av. Den fløy over landskapet langt og lenge, forstyrret flytrafikken, og skapte problemer for piloter som forsøkte å forklare luftkontrollen at de ble forstyrret av en gris.
På turneen etter «Dark Side Of The Moon» i 1974 spilte gruppa to lange låter som skulle være med på deres neste utgivelse – «Raving And Drooling» og «You Gotta Be Crazy». De fikk dem ikke helt til i studio, og syntes heller ikke de passet inn blant de andre sangene som skulle bli til «Wish You Were Here». De to ble i stedet med på «Animals», som «Sheep» og «Dogs».
Sangene på «Animals» er ikke eksplisitt politiske, men de tre lange sporene , «Dogs», «Pigs» og «Sheep (Three Different Ones)» brukes som symboler i enda en av Roger Waters’ store dystopier. Denne gangen inspirert av George Orwells roman «Animal Farm», en satirie over den korte veien fra revolusjon til tyranni. Grisene er herskerne i samfunnet. Hundene er forretningsfolkene, militæret, politiet og overvåkerne, mens sauene er alle de andre, de lette ofrene i dette hierarkiet. På Nobels Fredssenter snakket han om disse sangene i 2019: – Når det kommer til politiske ideer er H.G. Wells, Aldous Huxley og George Orwell fortsatt de beste forfatterne. Jeg har tvunget barna mine til å lese dem, «The Time Machine», «Brave New World» og «1984». Etterpå fikk de klare seg selv, humret han.
I musikken var punken i ferd med å sette ord og toner på tidsånden i 1977. Pink Floyd var antitesen til den nye musikken, Johnny Rotten gikk med sin beryktede «I hate Pink Floyd»-T-skjorte, men «Animals» formidler likevel stemningen vel så godt som de nye, unge opprørerne. Dette er den mest rett-i-fleisen-rocken gruppa noen gang laget. Pågående funky til tider, med inntrengende sang av Waters og noen av de mest bitende gitarsoloene Gilmour noen gang spilte.
Grisen har fortsatt å være med Roger Waters som symbol på de fleste turneene hans. Den fikk ny betydning da Donald Trump var president. Hadde «Animals» kommer ut da ville den blitt kritisert for å være et overtydelig angrep på den forrige amerikanske presidenten. Men når Waters raljerte med «Whitehouse» i «Pigs (Three Different Ones») i 1977 handlet det om moralvokteren Mary Whitehouse, som hadde stor innflytelse i Storbritannia på 70-tallet.
Den nye utgaven av «Animals» skiller seg litt fra nyutgivelser i dette sjiktet. Ingen stor forundringspakke med plate etter plate, bilder, bøker, heller ingen ekstra spor. Det som kunne vært bonusmaterialet, de tidlige konsertversjonene av «You Gotta Be Crazy» og «Raving and Drooling», ble brukt opp på luksusutgaven av «Wish You Were Here», siden det var for dette albumet sangene opprinnelig ble forkastet. Omslaget er imidlertid nytt. Dette er fortsatt gode, gamle Battersea Power Station, men nå avbildet under rehabilitering før bygningen ble leiligheter i øvre prisklasse, med tilhørende luksusbutikker. Høyt over dette flyr grisen fortsatt. Det er nok en symbolikk i dette også.
David Gilmour og Nick Mason fant i vår fram igjen Pink Floyd-navnet for å gi ut singelen «Hey, Hey, Rise Up» til støtte for Ukraina. Roger Waters var fortsatt ikke med. Snarere tvert imot. Respekten for Waters dalte for mange da han begynte å uttale seg om den russiske invasjonen. Waters tok i åpne brev til orde for «forhandlingsløsninger», som fordret at Ukraina skulle slutte å gjøre motstand. Da dette ble kritisert gikk han videre til begrepet «stedfortrederkrigen», som impliserer at Ukraina er sendt i ilden på vegne av USA og NATO.
Waters’ synspunkter om Ukraina har vært en velkommen anledning for mange til å påstå at han alltid har tatt feil, spesielt i sitt engasjement for Palestina, og mot USAs krigføring i andre deler av verden. Og mens Neil Young trakk all musikken sin fra Spotify på grunn av vaksinekonspirasjoner i omdiskuterte podkastene til Joe Rogan stilte Waters opp hos Rogan og snakket i tre sammenhengende timer. Om Palestina, alle disse krigene til USA, Julian Assange, og igjen at lidelsene bare blir større med våpenhjelpen til Ukraina. Etter å ha fulgt Roger Waters i alle disse årene tror jeg det er godt ment, men merkelig naivt, i en uheldig kombinasjon med hans innbitte stahet.
Samtidig med alle kontroversene i høst har Roger Waters fortsatt å turnere med sitt «This is Not A Drill»-show. 11. og 12 april kommer han til Telenor Arena. Det er vanskelig å si hvor sterkt de politiske synspunktene hans påvirker billettsalget. Fire måneder i forveien er de dyreste billettene for det meste solgt, mens det ser ut til å være godt med plasser igjen lenger bak på tribunene. «Sheep» har vært på settlista for alle konsertene så langt.
