50 år etter: Den mørke siden av månen - og livet

---

Pink Floyd

The Dark Side Of The Moon 50th Anniversary

Pink Floyd/Warner

---

Lista over de mest solgte vinylplatene i Storbritannia i fjor ble dominert av tidsriktige navn som Taylor Swift, Harry Styles og Arctic Monkeys, men «The Dark Side Of The Moon» med Pink Floyd lå på 11. plass – ikke så verst 50 år etter utgivelsen. Dette er et album som tydeligvis fengsler nye generasjoner, som finner sin egen mening i de innholdsrike sangene. Det er beregnet at «The Dark Side Of The Moon» har solgt nærmere 50 millioner eksemplarer på verdensbasis i løpet av de siste 50 årene, selv om slike tall er umulige å bekrefte.

Utgivelsesdatoer var teoretiske begreper i gamle dager. «The Dark Side Of The Moon» ble presentert på en pressekonferanse i Londons Planetarium 27. februar. LP-en er ikke nevnt i norsk presse før 28. mars, da den kom inn på albumlista i VG på en 12. plass. Dagen etter dukket den opp i et eget platebarometer i Fremtiden, der det viste seg at plata debuterte høyere på salgslistene i forretninger i Drammen og Kongsberg. Den klatret sakte, men sikkert opp til en 2. plass i Norge, men klarte aldri å overgå samlealbumet «Norsk på topp». Også hjemme i Storbritannia måtte Pink Floyd nøye seg med andreplassen, slått av samlingen «20 Flash Back Greats Of The Sixties».

[ 1973: 50-årsjubileum for mange av de største i popmusikken ]

Den eneste anmeldelsen av albumet vi finner i norsk presse er i Arbeiderbladet 4. april. Usignert, men skrevet av den unge musikkjournalisten Yan Friis, som selv minnet oss om anledningen på sin Facebook-side forleden. «Klønete, men velment anmeldt av en svært ung meg», skriver han nå, men han har ikke noe å skamme seg over. At han sannsynligvis var den eneste som omtalte plata etter utgivelsen i 1973 er godt nok i seg selv.

«Alt klaffer så fullkomment at en får frysninger på ryggen» er et førsteinntrykk jeg godt kan kjenne meg igjen ifra den gangen. Og som Friis selv legger til 50 år senere: «Vi blir altfor sjelden utsatt for elektroniske hi-fi orgasmer nå for tiden».

Pink Floyd hadde allerede gitt ut fem studioalbum før «The Dark Side Of The Moon», pluss to album med filmmusikk, men ingen av dem hadde slått an blant publikum. I hvert fall ikke i Norge. I Storbritannia hadde gruppa en sterkere posisjon – de hadde toppet listene med den ganske så eksperimentelle «Atom Heart Mother» i 1970, men kanskje mistet litt av nyhetens interesse. Jeg hadde knapt nok hørt Pink Floyd i årene mellom singelhiten «See Emily Play» i 1967 til jeg plukket opp «Meddle» for halv pris i den lokale platebutikken i 1971. Der bestemte jeg meg for at dette var et band for framtida, spesielt for den helsides stemningsrapporten «Echoes».

«The Dark Side Of The Moon» dukket opp som idé i 1971, og i hele 1972 spilte gruppa et førsteutkast på rundt 100 konserter. Først som «Eclipse – A Piece For Assorted Lunatics», siden gruppa Medicine Head nettopp hadde gitt ut et album som het «The Dark Side Of The Moon». At noen hundre tusen mennesker hadde hørt musikken på konsert på forhånd hjalp nok godt til med den umiddelbare suksessen etterpå.

Jeg husker ennå de store forventningene som 15-åring, hvordan det var å åpne og brette ut «The Dark Side Of The Moon». Med de praktfulle plakatene av pyramidene, de ikke fullt så fine klistremerkene og det litt mystiske coveret utformet av de grafiske designerne Hipgnosis: Et prisme med et forenklet regnbuespekter, inspirert av lysspillet fra konsertene deres. Det sto ikke «Pink Floyd» noe sted på omslaget, bortsett fra at de var oppført med liten skrift som produsenter av plata. Musikken staver ut PINK FLOYD med store bokstaver. Nå ble de verdens største band.

[ Syd Barrett: Jakten på den forsvunne diamanten ]

Hva er hemmeligheten med «The Dark Side Of The Moon»? Kanskje den heftige blandingen av et vanskelig, ofte vondt innhold, formulert med enkel og effektiv poesi, kombinert med vakker, velklingende musikk. En fornemmelse av at dette går opp en i helhet, som vi ikke helt fatter rekkevidden av, men som vi blir en del av selv. Det nærmeste vi kommer å forstå meningen med livet. Eller mangelen på mening. Hørtes dette forståelig ut? Nei, men hør heller på albumet! «The Dark Side Of The Moon» hadde sine ti låter, mange av dem var rett og slett fengende, selv om de glir over i hverandre i det som virker som en uunngåelig, helhetlig rekkefølge.

«The Dark Side Of The Moon» begynner med tunge hjerteslag og stemmen som mumler «I’ve been mad for fucking years». Skjebnen til gruppas grunnlegger Syd Barrett, som tidlig trakk seg tilbake med sine psykiske problemer, er bakteppet for «The Dark Side Of The Moon». Innholdet blir utvidet til å inneholde alle Waters’ bekymringer: Stress, prestasjonsjag, dødsangst, krig, klasseskille og grådighet. Selv om de klingende kassaapparatene som startet «Money» er borte i dag, gir tekstlinjene «new car, caviar, four star daydream/think I’ll buy me a football team» gjenklang fra Abbey Road-studioet i 1973 til finansiell fotballgalskap 50 år senere.

I forbindelse med 40-årsjubileet fortalte Roger Waters i en dokumentarfilm at han var blitt 29 og forsto at dette var selve livet – ikke oppvarming, ikke en forsmak på noe annet. – Jeg tror at «The Dark Side Of The Moon» tekstmessig, filosofisk sett, har en appell til hver nye generasjon. Fordi det føles som den gir deg lov til å stille spørsmål, noe som appellerer sterkt til oss når vi kommer i puberteten, og går videre inn i det virkelige livet, sa Waters til Billboard i 2006. Roger Waters’ tekster er samtidig mer aktuelle enn noen gang før.

[ Pink Floyd: "Animals" i en ny dyrtid ]

I anti-woke-kretser vakte det stor forargelse av logoen for dette 50-årsjubileet til Pink Floyd kom med regnbuefarger inne i 50-tallet. Vi skal ikke se bort fra at det lå et aktuelt budskap her, men fargene refererer selvfølgelig først og fremst til spekteret fra omslaget til «The Dark Side Of The Moon». Noen tar ikke slike smålige hensyn når de får en ny sjanse til å lufte sine fordommer.

Markeringen av 50-årsjubileet kommer som en ny luksusboks i mange-tusenkronersklassen, men en av platene i dette settet kommer også ut separat på vinyl for første gang: Et konsertopptak fra Wembley i 1974, der gruppa spiller albumet i sin helhet, men ganske annerledes enn i studio. Det er lite som ligger «på tape», ikke engang den innledende stemmen som sier «I’ve been mad for fucking years» er den samme, og når bandet spiller opp er det ingen note-for-note-kopi av originalen.

Sangeren Clare Torry var ikke til stede på disse konsertene. Hennes bidrag til «The Great Gig In The Sky», den storslåtte avslutningen på side 1, blir tolket av duoen The Blackberries, Ikettes-veteranene Vanessa Fields og Carlena Williams. Og dette er den mest fantastiske historien rundt «The Dark Side Of The Moon»: Om den storartede stemmen til Clare Torry, som skapte sin egen melodi på pianoakkordene til Richard Wright, og fikk 30 pund for jobben – dobbel betaling siden det skjedde på en søndag. – Jeg investerte dem selvfølgelig godt, sa hun ironisk i et intervju senere, men enda senere slo hun tilbake og krevde sin del av inntektene av denne låten. Hvor mye hun fikk i forliket fra 2005 er ukjent, men det må handle om mange millioner, og på nyere utgaver er hun formelt kreditert for «vocal composition» på «The Great Gig In The Sky».

[ Rocken på sitt mest levende ]

Straks over påske er Roger Waters i Norge igjen, med to konserter på Telenor Arena på Fornebu, 11. og 12. april. Alltid en omdiskutert artist, men enda mer etter hans tvilsomme utsagn om krigen i Ukraina det siste året. I Frankfurt er en konsert avlyst av bystyret, angivelig på grunn av Waters’ antisemittiske holdninger. Dette er en av de sørgelige konsekvensene av Ukraina-utspillene hans, at mange har benyttet anledningen til å hevde at han har tatt feil i alle sine utenrikspolitiske utspill i årenes løp. De påståtte antisemittiske holdningene er begrunnet med hans engasjement i Israel-Palestina-konflikten, det samme som fikk ham invitert til Nobels Fredssenter sist han var i Oslo.

Alt dette preger neppe konsertene til Roger Waters eksplisitt, men ligger alltid der som et ideologisk underlag når han går gjennom store deler av sin karriere, og sannsynligvis spiller hele side 2 på «The Dark Side Of The Moon» mot slutten. Det hører også med til historien at Roger Waters også har spilt inn hele albumet om igjen, visstnok med nye monologer over mange av instrumentalpartiene. Jeg er ikke sikker på om det er så mange som venter spent på dette. Han har selv bare publisert en liten snutt av seg selv i studio, mens han sitter og hører på den nye «Us And Them».

Dette store 50-årsjubileet faller ironisk nok sammen med 40-årsjubileet for utgivelsen av «The Final Cut» – det siste albumet som kom før samarbeidsproblemene i gruppa ble uoverkommelige, og Roger Waters forlot Pink Floyd for godt. Den kompromissløse fredsforkjemperen var ikke i stand til å finne fram til en forhandlingsløsning med sine gamle kolleger og kamerater. Som det sies til slutt på «The Dark Side Of The Moon» : «There is no dark side of the moon really – as a matter of fact it’s all dark».

[ Depeche Modes beste album på 30 år ]