Lana Del Rey utforsker mørket i tunnelen

---

5

MUSIKK

Lana del Rey

«Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd»

Polydor

---

Lana Del Rey er ute på den andre siden. Av hva, er ikke godt å si, men vi kan jo tenke oss at mye av det handler om det samme som store deler av verden har måttet komme seg gjennom de siste årene. Uansett handler det om personlige takksigelser og skarpe samarbeidsprosjekter som en slags personlig takk på albumet «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd».

På det som er hennes niende studioalbum perfeksjonerer hun sin stille og undrende tristesse med piano, noe koring, celebre gjester og en og annen elektronisk beat under det hele. Tristessen er av et lavmælt og storslått slag som i dagens tempojag knapt skulle tro kunne støtte opp under den stjernestatusen hun har, men heldigvis gjør den det, og noe av grunnen ligger i den allmennmenneskelige stemmen og en atmosfære mange vil la seg omfavne av. For ikke å snakke om en viss mystikk som aldri helt slipper taket.

Denne gangen er det mest mystiske av alt av selvoppnevnt «geistlig» art. En oppøst preken fra Judah Hill, en Hillsong-pastor fra Seattle som er blitt noe av en kjendispredikant i USA, og som på «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» får æren av å preke hel «låt». Man kan muligens tenke seg at han er noe av det som har fått Lana Del Rey gjennom hva det nå måtte være siden sist, og takken er et mange minutter langt opptak av hans preken hvor man hører menighetens bifall, det hele til det lette pianoakkompagnementet vi kjenner fra Lana Del Reys musikk. Som all slags «gospel» har også denne «ranten» fra Judah Hill en viss musikalitet i seg, men det blir neppe et allment favorittspor fra et album som heldigvis har 15 andre å velge mellom.

Noen få av låtene har vært ute som singler, blant dem åpningskuttet «The Grants», som er et fint anslag på en plate der Lana Del Reys stemme bærer det hele, men hvor også andre stemmer støtter opp, som her med tre medvokalister. Låten er selvsagt ikke tilfeldig plassert først i denne lange rekken av låter. Det er en sang om familie, om minner og hvilke varige inntrykk man sitter igjen med fra både de som fortsatt er og de som har vært. «The Grants» bærer da også Del Reys egentlige familienavn, som i Elizabeth Woolridge Grant.

[ «Memento Mori» er Depeche Modes beste album på 30 år (+) ]

Flere sanger er sentrert rundt de nærmeste og rundt det å bli elsket, enten det er av det familiære slaget eller det er hungeren etter den fysiske og altomsluttende kjærligheten som i tittelkuttet hvor hun synger «Fuck me to death, love me till I love myself» mens hun strør om seg med udødelige amerikanske referanser som jenta som synger «Hotel California» og Harry Nilssons «Don’t Forget Me», nærmere bestemt tidspunktet i sangen hvor Nilssons stemme revner i et rått følelsesutbrudd.

Å si at Lana Del Rey er selvsentrert er en underdrivelse, men hvor iscenesettelsen av hennes mange alter egoer og forestillingene fans og andre har av henne slutter, og det virkelige Lana Del Rey tar over, er fascinerende usikkert, som en serie med gåter som knapt lar seg løse. Som på «A&W», hvor hun over nydelige harmonier synger at hun gjerne forteller at hun bor i et dyrere boligstrøk, men egentlig bor hun på et businesshotell og at ingenting lenger betyr noe fordi dette er «The experiеnce of being an American whore».

[ Opprører fortsetter for ISÁK - nå i musikken (+) ]

Hun har noen store låter her som vokser seg inn i bevisstheten, som sammen med Jon Batiste på «Candy Neclace», en neddempet poplåt av edleste merke. Den etterfølges av et mellomspill av Batiste, en enmanns piano- og vokaljam med et ekko av BB Kings «Early In The Morning». Denne har noe av den samme høytidsstemte messingen over seg som Judah Hill forsøker å nå i den antatt virkelige messen Del Rey har gjort opptak av.

Når hun på tittelkuttet nevner Nilsson og The Eagles, er det langt fra det eneste stedet hun siterer fra den store amerikanske sangboken. John Denver dukker opp i «The Grants» på en måte som ikke kan ses som noe annet enn en liten hyllest, og vi kan vel velge å se også Red Hot Chili Peppers-referansen i «Peppers» som en annen. Det er noe familiært i dette også, som en understreking av at musikken vi omgir oss med er en del av hverdagen, og at noen artister blir å regne som en del av den utvidede familien. «Peppers» er først og fremst låten på denne skiva hvor Lana Del Rey lener seg mot hip hop-en, en medrivende og leken pastisj over Tommy Genesis «Angelina» hvor refrenget «Hands on your knees, Angelina Jolie» danner en akse gjennom det hele med Genesis som gjest.

Og apropos er også «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» I likhet med andre Del rey-album overstrødd med gjester. «Let The Light In» utgjør for eksempel tredje gangen hun samarbeider med Father John Misty, denne gangen i en folkaktig låt som fanger nattelyset og tosomheten.

[ 50 år er gått siden utgivelsen av «The Dark Side Of The Moon» med Pink Floyd (+) ]

«Grandfather please stand on the shoulders of my father while he’s deep-sea fishing» er like intrikat som tittelen indikerer, en av sangene som bygger seg opp til et uant nivå før den tones ned igjen og bores inn i grunnfjellet, slik bare Del Rey kan gjøre. Den er et nøkkelkutt i Lana Del Reys projisering av seg selv denne gangen, hvor hun insisterer på røttene sine uavhengig av hvor andre måtte tro hun kommer fra. Hun sier rett ut at hun ikke er et produkt av menn som har vevd svarte Frankenstein-drømmer inn i sangene hennes, men nei, alt hun er er i kraft av henne selv, og skuldrene hun selv har valgt å stå på.

«I’m folk, I’m jazz, I’m blue, I’m green/

Regrettably, also a white woman/

But I have good intentions even if I’m one of the last ones/

If you don’t believe me, my poetry, or my melodies/

Feel it in your bones»

Ikke alle vil svelge alt på «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» like naturlig, til det er albumet for sprikende i referanser, for insisterende i sine blå pianoinnhyllede vendinger og i skapelsesberetningen om Lana Del Rey forfattet av artisten selv. Samtidig er det sanger på dette albumet som er blant hennes aller vakreste, stille, suggererende og innovative sett opp mot både hennes egen etter hvert fyldige katalog og den amerikanske sangarven hun utvilsomt er på vei enda lenger inn i, både langs den mytiske Ocean Boulevard og gjerne under den også, hvor den amerikanske underbevisstheten ulmer enten når det gjelder familie, kjærlighet, minner eller framtidsvyene som en av USAs fremste samtidsartister legger for dagen.