---
4
FILM
«Ingen bjørner»
Regi: Jafar Panahi
Iran – 2022
---
Hver gang det slippes en iransk film på kino overskygges de dessverre av myndighetenes avskyelige behandling av landets filmskapere. Enhver antydning til samfunnskritikk blir slått hardt ned på med spanskrøret, og prisvinneren Jafar Panahi har fått hardere medfart enn de fleste. I 2010 ble regissøren arrestert for å laget «antiislamsk propaganda», og dømt tjue års arbeidsforbud som filmskaper. Fremfor å la seg true til stillhet skrudde Panahi opp produktiviteten, og har siden den gangen regissert fem spillefilmer pluss flere kortfilmer. Alle skapt i skjul, smuglet ut av Iran og hyllet internasjonalt til stor irritasjon for presteveldet.
Etter å ha produsert, skrevet og regissert «Ingen bjørner» ble han nok en gang arrestert i juli 2022, og dømt til seks års fengsel for å ha skapt «propaganda mot regimet». Det iranske kulturministeriet ble enda mer rasende etter at «Ingen bjørner» ble tildelt juryprisen under Venezia-festivalen, og de stemplet filmen foraktfullt som «et politisk spill skapt ulovlig uten produktlisens».
Jafar Panahis status som farlig dissident og politisk oppvigler føles ekstra urettferdig fordi filmene hans frem til nå har vært så forsonende, medmenneskelige og empatiske, men alle har sin grense for hvor mange overgrep de orker å takle. «Ingen bjørner» er den første av hans filmer jeg har sett der motløsheten og pessimismen virkelig tar overhånd. Jafar Panahi spiller hovedrollen som seg selv: en iransk filmskaper dømt til utreiseforbud og redusert til å regissere den siste filmen sin via Zoom - med en elendig mobilnettkobling som jevnlig bryter sammen.
[ Fest blir det i «Den siste filmen», helt i Petter Vennerøds ånd (+) ]
En mild mann som så godt det går prøver å tilpasse seg en tilværelse i konstant undertrykkelse, og har forskanset seg i en fattig landsby ved den iranske grensen til Tyrkia. På den andre siden av grensen strever regiassistenten Reza (Reza Heydari) med å ta opp scener basert på Panahis dreiebok og instruksjoner. Filmteamet ville ha foretrukket at regissøren snek seg over grensen noen dager med hjelp av kriminelle smuglere, sånn at de kan fullføre opptakene under hans veiledning. Men Jafar er urolig over konsekvensene som kan komme hvis han blir tatt av myndighetene. Det er en økende følelse av paranoia her: der teokratiets tentakler kan kveile seg inn i selv de mest avsidesliggende landsbyer og alle er urolige for å bli anklaget for å ha gjort noe galt.
Jafar holder en lav profil i en rønne han leier av den beskjedne grøftegraveren Ghanbar (Vahid Mobasheri) - men ikke alle i landsbyen er like begeistret over nærværet til denne urbane «ingeniøren». Noen er instinktivt skeptiske til fremmedfolk som kjører fisefine luksusbiler og ikke skjønner seg på tradisjonene deres. Regissøren blir stadig fortalt at folk gjør ting på sin måte i storbyen, mens de har sitt eget vis her ute på landsbygda. Kulturkollisjoner detonerer for alvor etter at Jafar blir beskyldt for å ha tatt et bilde av et ung kjærestepar under et valnøttre, noe som kan starte en blodfeide. Kvinnen på bildet er fra fødselen trolovet til en annen mann, fordi navlestrengen hennes ble rituelt kuttet under hans navn. Jafar har knipset flere bilder i landsbyen, men vi får aldri noe klart svar på om han faktisk fotograferte dette unge parets hemmelige stevnemøte – og han nekter uansett for å ha gjort det. Bildets eventuelle eksistens blir temaet for en voksende konflikt i landsbyen, og representerer hvor destruktivt det kan være å tviholde på primitive, religiøse ritualer som for lengst har mistet all mening.
[ «The Whale» her et velfortjent comeback-trumf for skuespiller Brendan Fraser ]
Mens denne situasjonen eskalerer forteller filmen som Jafar avstands-regisserer en separat historie, om et helt annet kjærestepar. Her bor de politiske aktivistene Zarah (Mina Kavani) og Bakhtiar (Bakhtiyar Panjeei) i tyrkisk eksil etter å ha flyktet fra forfølgelse i Iran. De prøver å få fatt i stjålne pass som kan gi dem muligheten til å rømme videre til Europa, men Zarah nekter plent å reise uten Bakhitar ved sin side. Denne historien er basert på opplevelsene til hovedrolleinnehaverne, og regissørens forsøk på å gi filmen et optimistisk utfall kolliderer brutalt med livssituasjonen deres. Så til dels er «Ingen bjørner» en beskjeden utforskning hvordan grensene mellom virkelighet og fiksjon blir visket ut når de fanges opp på film, som virker minst like influert av (Jafar Pahanis mentor) Abbas Kiarostami som forgjengeren «3 kvinner» (2018).
Mest er dette en tragisk skildring av et samfunn der alt håp er slukket: der myndighetene torturerer sine egne borgere og driver dem til selvmord. Der folk bare vil rømme bort fra overgrepene, men blir holdt igjen mot sin vilje. Der det ikke eksisterer noen fluktruter ut av elendigheten og folk mister tilhørigheten til sitt eget land. Et samfunn forgiftet av hat og motsetninger, drevet av et fastlåst tankesett. Lett å forestille seg at dette ikke akkurat er et budskap som behaget presteveldet i Iran. Fengslingen av Jafar Panahi ble møtt med unison fordømmelse fra en samlet verden, og ble en kilde til mye hodebry for regimet.
Etter at Panahi startet en sultestreik i fengselet endte han opp med å endelig bli sluppet fri i februar i år, noe som er et stort lysglimt oppe i alle menneskerettighetsbruddene i Iran. Myndighetene hevder imidlertid at frigivningen er en midlertidig løsning, så de er åpenbart innstilt på å straffe regissøren hardt hvis han skulle begå flere filmer. At han for øyeblikket befinner seg utenfor murene er en mager trøst for de hundrevis av kunstnerne som ble fengslet etter protestene over moralpolitiets mord på Masha Amini i fjor.
