En strandet hval av en mann

---

4

FILM

«The Whale»

Regi: Darren Aronofsky

USA – 2023

---

Det er vanskelig å påstå at filmene til Darren Aronofsky alltid lever opp til ambisjonsnivået, men det er mest fordi han sikter mot de høyeste skyene og håper på det beste. Aronofsky har en egen evne til å egle på seg religiøse tøysepinner, selv hvis han prøver å ta for seg teologiske temaer på en kompleks måte, som i «Noah» (2014) og mindfuck-eposet «Mother!» (2017). Personlig hadde jeg stor sans for begge to, som provoserte fram betydelige kontroverser, drapstrusler og minst én fatwa. Sistnevnte ble den typen gloriøs fiasko som kan gruslegge etablerte karrierer, noe som kanskje forklarer hvorfor det tok Aronofsky fem år å skrape sammen det beskjedne budsjettet til «The Whale». Et lavmælt kammerdrama basert på et vagt selvbiografisk teaterstykke av Samuel D. Hunter, som i tråd med disse post-pandemiske tider utspiller seg inne i en mørk leilighet.

Denne gangen er det ikke først og fremst referansene til religiøst hykleri og sneversynte kristne fordommer som har skapt kontroverser (selv om det også er et sentralt tema i «The Whale»), men at filmen våger å insinuere at grov overvektighet kan medføre helsemessige ulemper. Sånt er åpenbart ansett som «fat shaming» og langt over streken i et land der rundt 300.000 amerikanere årlig mister livet på grunn av overvektighet – som nå er den fremste dødsårsaken blant voksne i USA. «The Whale» er Darren Aronofsky i nedskalert indie-modus, og mer i tråd med hans prisbelønte Mickey Rourke-drama «The Wrestler» (2008). En skikkelig comeback-rolle for Brendan Fraser, som har sikret ham mye skamros, flere filmpriser og en velfortjent Oscar-nominasjon.

[ Ant-Man skuffer stort på kino, nå må bransjen satse på andre helter  ]

Han er den sykelig overvektige engelsklæreren Charlie, som lever i selvpålagt eksil i en leilighet i Idaho. Ut ifra nyhetssendingene som flimrer i bakgrunnen på TV kan vi anta at dette utspiller seg i forkant av presidentvalget i 2016, mens ting er i ferd med å gå fra vondt til enda verre. Charlie er immobil, hemmet av alvorlige helseplager, har astronomisk høyt blodtrykk og kan knapt bevege seg med gåstol. En strandet hval av en mann, som underviser online-kurs i skriving på nettet og skammer seg sånn over sitt eget forfall at han holder webkameraet avslått.

Vi møter først Charlie mens han onanerer til porno på nettet, noe som provoserer fram et hjerteattakk. Den unge misjonæren Thomas (Ty Simpkins) banker tilfeldigvis på døren i samme øyeblikk for å spre det glade budskapet om Jesus’ snarlige tilbakekomst, og tilkaller det eneste mennesket Charlie har sosial kontakt med: den sarkastiske sykepleieren Liz (Oscar-nominerte Hong Chau). Hun frykter at Charlies helsetilstand er så alvorlig at han neppe vil overleve uken, og at han endelig er i ferd med å oppnå sitt mål om å spise seg i hjel. Vi finner gradvis ut mer om tragedien som dyttet Charlie ned dit han er nå, og forhistorien til hans avdøde samboer Alan.

Den store kjærligheten som ledet Charlie til å forlate kona Mary (Samantha Norton) og deres da åtte år gamle datter. Han har ikke sett datteren siden den gangen, men prøver i løpet av sine siste dager å gjenoppta kontakten med nå 16-årige Ellie («Stranger Things»-kjenningen Sadie Sink). En forknytt ball av bitterhet, såret raseri og tenåringsangst, som ikke ser ut til å ha noe annet enn ren forakt til overs for faren sin. Hun akter slett ikke å tilgi pappa for å ha forlatt henne for å være sammen med en mannlig student. Charlie er så desperat etter å reparere forholdet deres at han tilbyr datteren alle sparepengene sine hvis hun kommer på besøk igjen.

[ «Empire of Light»: Haltende og ufokusert ]

Totalt 120.000 dollar, som kunne ha blitt brukt for å sørge for at han fikk nødvendig legehjelp. Som kunne ha reddet livet hans. Charlie er en mild, skadeskutt sjel overveldet av tragiske traumer, skam og selvforakt, som konstant sier «unnskyld» som en refleksreaksjon – og er så sårbar at det er hjerteskjærende. En perfekt rolle for Brendan Fraser, som i yngre dager var en barsk muskelbunt kjent for familievennlige eventyrfilmer og «The Mummy»-serien.

I senere tid ser han ut til å ha gått igjennom sine egne tunge perioder, personlige utfordringer og helseproblemer, og virker i intervjuer omtrent like sårbar som Charlie. Selv under et tykt lag med veldig overbevisende sminke (og en lateksdrakt på 136 kilo) er Fraser oppriktig gripende, og ektefølt på en måte som ikke alltid støttes av manuset. Han gjør Charlie til en nobel skikkelse, selv i de øyeblikkene Aronofsky prøver å redusere ham til et patetisk spetakkel som gafler i seg søppelmat med overdrevne lydeffekter.

Darren Aronofsky sikter inn de sterke følelsene her, og kan ikke akkurat beskyldes for å være en subtil filmskaper. Så «The Whale» blir til tider temmelig manipulativ, mens Aronofsky gjør det aller meste bortsett fra å sprøyte hvitløksaft rett i øyene våre for å lokke fram tårene. Dette er en veldig konvensjonell og publikumsvennlig film til ham å være, noe som muligens bidro til at «The Whale» ble en uventet kassasuksess i USA. Den klaustrofobiske settingen (fanget opp i trangt «Academy»-format) tilbyr ikke Aronofsky store sjanser til å slå til med den typen visuelt overdådige krumspring han er kjent for, og han gjør ingen forsøk på å forkle at dette er et filmet teaterstykke. Så «The Whale» kan kanskje ikke beskrives som en bemerkelsesverdig filmopplevelse, men er til gjengjeld en skikkelig showcase for sterke skuespillerprestasjoner.

[ Hun vant idrettsstevner for å finansiere filmen. Nå kan den vinne Oscar  ]