---
KUNST
Elisabeth Haarr og Marianne Hurum
«Haarr & Hurum»
Oslo kunstforening
Til 23. april
---
Det er en stor sjanse for at du går ut fra Elisabeth Haarr og Marianne Hurums felles utstilling med et smil om munnen. Spesielt senior Haarr, som nærmer seg 80, overrasker med en morsom og fargesterk utstilling. Hun vet å fornye seg, noe som dels skyldes at hun siden 2017 har samarbeidet med den mer enn 30 år yngre kollegaen Marianne Hurum (født 1978). Det har ført til at Elisabeth Haarr har funnet frem til en leken vilje til å prøve nye veier og utforske fargespekteret på nye måter.
Utstillingen «Haarr & Hurum» er mye lysere og lettere enn Elisabeth Haarrs siste separatutstillinger. Utstillingene «Strid» i Kunsthall Oslo (2016), «Øvelser» i Kunstnerforbundet (2019) og Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall (2021) var alle preget av det faglige og politiske alvoret Haarr har vært kjent for gjennom en lang karriere. Det betyr ikke at det har vært kjedelig, men de politiske budskapene gjør at humor og glede ikke er det første du tenker på når du betrakter kunstnerskapet.
[ Oslo kommune og Edvard Munch: kunsthistorie til å skrike av ]
Når du kommer inn i Oslo kunstforenings lyse lokaler (den nye direktøren Elisabeth Byre har åpnet vinduene i den første salen), blir du kanskje, som jeg, slått i bakken av alle fargene som slår mot deg. Rommet er fylt med flere hundre små akvareller gruppert i ulike temaer. Temaene spenner fra «Kameler» og «Teenage Dreams» til «Motherless Child». I det neste rommet følger seks store akvareller som de to kunstnerne har laget sammen. Du så dem kanskje under arbeid i en episode av NRK-serien «Kunstnerliv» i fjor høst. I kunstforeningens tredje rom viser Marianne Hurum store portretter av familie og venner, under tittelen «Essay».
[ Ahmed Umars utstilling i Kunstnernes hus er ekstraordinær (+) ]
Alt er akvareller, og fargene lyser fra veggene. Denne gangen er akvarellen deres foretrukne teknikk, mens tekstilene glimrer med sitt fravær. Fargene gir utstillingen en forførende letthet, men det tipper aldri over. Ikke minst gjelder det dem de har laget sammen. Mens Elisabeth Haarr sier at akvarellen alltid har vært en følgesvenn, «en øvelse for å komme i gang», er akvarell en av teknikkene Marianne Hurum bruker mest. Hun er kjent for sine abstrakte, lysskimrende og fargebevisste komposisjoner.
Med denne utstillingen viser Marianne Hurum en ny side gjennom serien av store portretter: Hun bringer inn en ny dimensjon i kunstnerskapet, der hun blander portrettets registrering med akvarellens utflytende struktur. Resultatet er en ny og frisk variant av portrettkunst. Det kan også synes som om det er hennes uttrykk som dominerer de seks store og vakre, felles arbeidene. Men ser du etter, vil du oppdage at de i like stor grad preges av Elisabeth Haarrs strukturelle grep. De er likeverdige.
Utstillingen «Haarr & Hurum» er kommet i stand fordi det er 50 år siden Elisabeth Haarr (født 1945) hadde sin første separatutstilling nettopp i Oslo kunstforening. Vi skal være takknemlig for at kunstforeningens intendant i 1971, Hans-Jakob Brun (1942–2017), så den unge kunstneren og hadde vett nok til å gi henne utstillingsplass i 1973. Innholdet i det håndskrevne søknadsbrevet, som vises i en monter med avisutklipp og andre arkivgodbiter, er ytterst beskjedent, grensende til det selvutslettende.
[ Glemt av Nasjonalmuseet, hylles i Drammen (+) ]
I motsetning til søknadsbrevet var debututstillingen preget av en opprørsk vilje til å bryte med den etablerte oppfatningen av hva tekstilkunst kunne være. Hun brukte sterke farger (det var uhørt under utdannelsen) og formidlet klare, politiske budskap, som i «EEC truer oss» og «Rhodesiateppe». Begge kommenterte tidens store stridstemaer, og tok klar stilling mot forsøket på å melde Norge inn i EU (folkeavstemningen i 1972 resulterte i et nei) og raseskillepolitikken i Sør-Afrika.
Da Elisabeth Haarr søkte utstillingsplass i hovedstadens og landets eldste kunstinstitusjon (Oslo kunstforening ble stiftet i 1836), var det gått fire år siden hun var ferdig utdannet fra SHKS/Statens håndverks- og kunstindustriskole (i dag en del av KHiO/Kunsthøgskolen i Oslo). Tekstilkunstneren markerte seg raskt som en av de fremste politiske kunstnerne, men hun viste også at hun hadde andre sider, som i det morsomme «Hommage à Dolly Parton» (1978). Men også det hadde en politisk dimensjon gjennom artistens arbeiderklassebakgrunn og -sympatier. Som erklært kommunist har Elisabeth Haarr holdt fast ved politikken gjennom hele karrieren. Hennes store «Syriaforheng» (2013) vises permanent i foajeen i Nasjonalmuseet.
I denne utstillingen kan det synes som politikken glimrer med sitt fravær. Det stemmer ikke helt. Ser du etter er det ikke vanskelig å finne en undertone av politisk bevissthet i det første rommet. Flere av gruppene av små akvareller har temaer som kan sees politisk, for eksempel «Skrekk og gru» (påvirket av krigen i Ukraina) og «Folkeforførere». Alle akvarellene i dette rommet er laget i løpet av 2022, og tempoet og det store volumet (totalt nærmere tusen stykker) vitner om en nærmest feberaktig prosess. Hun har ikke forsøkt å være flink, og hun har jobbet med et stort alvor. Installasjonen er gitt navnet «Å male dyr om natten», en tittel som reflekterer at dette har vært et påtrengende nødvendig arbeid for kunstneren.
Til slutt er det dette vi står igjen med: En tvingende nødvendighet som driver kunsten og kunstnerne fremover. I Elisabeth Haarrs tilfelle har det vart et helt liv, langt inn i en alderdom der fornyelsen er en selvsagt mulighet. For den rundt halvparten så gamle Marianne Hurum markerer denne utstillingen en ny retning, utløst av et samarbeid som synes sendt fra himmelen.
