En vond og vakker fest

Etter Petter Vennerøds ønske filmet kona Karianne Førland Vennerød ektemannen gjennom de siste årene av filmskaperens liv, en mann som i vissheten om hvor det bærer fortsetter å male «med bred pensel» og insisterer på å leve livet akkurat slik han selv vil. «Den siste filmen» er blitt et nydelig portrett av Petter Vennerød, som i kompaniskap med Svend Wam ble notorisk berømt for hele 14 spillefilmer laget i perioden fra 1976 til 1995. Wam og Vennerød ble et begrep, elsket, hatet og utskjelt, senere utledd. Men filmene i seg selv ble i skyggen av mediestøyen en suksesshistorie hva gjelder publikumstekke, med millioner av solgte kinobilletter. Den kunstneriske vekten av titler som «Lasse og Geir», «Adjø, solidaritet», «Drømmeslottet», «Åpen framtid» må likevel sies å være under fortsatt vurdering.

Kanskje vil «Den siste filmen» endre dette og bidra til at Wam og Vennerød-katalogen endelig anerkjennes som det viktige bidraget den er til norsk film og samfunnsdebatt. Petter Vennerød selv kommer med en slags nøkkel når han sier at de først ville lage sosialrealistiske filmer, men så sosialrealistiske filmer med en touch, en humor. Det er vitterlig humor, det er på ingen måte alltid bra, men engasjementet er like ekte som det er ærlig.

Det hviler ufravikelig et tungt vemod over «Den siste filmen». Filmskaperne og Petter Vennerød selv er ikke redd for å gå inn i det mørket det er å miste seg selv, miste hukommelsen, miste førligheten og merke at stadig større deler av «livet blir borte», som han selv sier i filmen. Ideen om å lage filmen ble til etter at han ble diagnostisert med atypisk parkinsons, og handler i første rekke om å leve med parkinsonisme og det å føle skam over å være en voksen mann som gradvis mister evnen til å ta vare på seg selv.