Pop uke 6: En av de beste hemmelighetene i norsk pop

Restore To Past

En av de fineste innslagene på det nye albumet til gruppa Restore To Past har vært ute siden førpandemiske tider: «The Best Of …» er en sang som opprinnelig het «The Best Of Billy Joel», en tittel som selvironisk ble konstruert for å lokke til seg lyttere på strømmetjenester. Restore To Past er et av de mest merkverdige fortellingene fra det norske poplivet i det nye århundret. Den løst sammensatte gruppa kom med et første album i 2014 som de hadde holdt på med i over ti år. Året etter gjorde de sin aller første konsert på Øyafestivalen, og har bare opptrådt to ganger til siden. Allerede i 2018 kom album nr. 2, som igjen ble møtt med sommerlig glede. Nå er det gått fire år til, og de kommer for første gang med et album mens det er i tåke og slaps ute. Dette legger ingen demper på stemningen.

Fortsatt er det Kristian Romsøe som står i spissen for alt dette, med flere av de samme musikerne som sist, men med Solgunn Ivana Valstad som nye vokalist sammen med hovedmannen selv. Dessuten har de med seg flere prominente gjester fra oslorocken før og nå. Det er igjen en nytelse å høre gruppa, som med sine harmonier, melodier og klare gitarklanger tar tankene tilbake til solfylt sommerrock fra før i tida. Mange av disse sangene hadde hevdet seg godt på våre favorittplater fra 70-tallet. Ingen vet når vi får høre Restore To Past igjen neste gang, men nå ligger det tre strålende album der og venter på å bli oppdaget av enda flere.

Stefanos Yowhannes

Stefanos Yowhannes ble nominert til Spellemannprisen i r&b-klassen for 2021-EPen «Neo Noir». Nå kommer en EP til, «I Want You To Stay But I Need You To Go» som sannsynligvis kommer til å befeste posisjonen. Stefanos er vokst opp i Stavanger, med eritreisk familie. «Han står også for en moderne tilnærming til klassiske soultradisjoner, med en sikker sans for fine sanger, og en stemme som tar budskapet helt hjem», skrev vi da vi førte ham opp som et av de heiteste tipsene før Bylarm i høst.

Den nye EPen har fem spor som viser ham fra mange gode sider. Han samarbeider med Mikhael Paskalev og flere andre låtskrivere og produsenter, men setter selv sitt overordnede preg på hele EPen. Først og frem med sin dynamiske stemme som brukes for alt den er verdt – også sånn at det noen ganger kan høres ut som om det er flere vokalister involvert. Når sangene i seg selv holder høy standard, og en ganske varierte innenfor de gitte rammene, ligger det meste til rette for stor suksess.

[ Nå kommer Eldar Vågan tilbake med ny trio (+) ]

Marion Ravn

Marion Ravns forrige album var hennes første med norske tekster. En opplevelse hun syntes var så positiv, både i studio og på konserter, at hun har valgt å fortsette sånn med det nye «Ti ville hester». Åpningslinjene «Jeg er så lei av å sitte å stirre på fire vegger» kan føres tilbake til albumet som het «Mellom 4 vegger». De kan også spille på at dette er enda en utgivelse som begynte som en pandemiproduksjon, med produsentene Ola Gustafsson og Roar Nilsen på hver sin kant i Sverige og Norge.

Marion Ravn forteller at sangene kommer fra ei fin tid i livet. «Ti ville hester» er for det meste blitt ei popplate med færre visetendenser enn forrige gang. Det er heller ikke noe å si på innsatsen som rockartist i «Holde meg i hånda». Likevel kommer hun nærmere i de mest dempede innslagene, som i «En vanlig dag», som er blitt til med hjelp fra både Matilda Gressberg, Kjetil Mørland og Trygve Skaug. Igjen har Tom Roger Aadland bidradd på tekstsiden. Er det han som har kommet opp med linjene «Han sa han måtte ha meg med en gang/men det var bare noe Bob Dylan sang», i nydelige «Nesten»? Dette er et av de i våre dager sjeldne albumene der høydepunktet kommer svært sent, men også svært godt: «Plutselig spinner livet ditt rundt/I en uforståelig god melodi», synger hun i «Vinder i ryggen», og sannelig høres det sånn ut også.

[ Fredrikstad-nestorene Ricochets er tilbake med «Closer To The Ligth» (+) ]

Tape Trash

Nettstedet Musikknyheter kårer hvert år de mest lovende nye norske artistene etter en rundspørring i bransjen. Vinneren i år ble Bo Milli, som ble grundig presentert på disse sidene for tre uker siden. På en mer overraskede andreplass kommer gruppa Tape Trash. Overraskende fordi gruppa holder til i den mer alternative delen av rocken, med et sterkt uttrykk som kanskje ikke er ment for massene. Duoen består av Anders Magnor Killerud og Kristofer Mathias Staxrud, som før har spilt sammen i gruppa Ludvig Moon. EPen «Not That It’s Over Now» kom i 2020, og nå er det klart for mer.

De har allerede gitt ut de jublende, skurrende ogt støyende singlene «Old Highs» og «Not Going Home», og kommer neste uke med en hel EP, som også er første halvpart av de kommende albumet «Tape Trash 4-Ever». Tematisk befinner låtene seg i en hårfin balansegang mellom ekstase og panikkangst, mener de selv. De oppleves mest som det første, heldigvis.

[ Tom Verlaine (1949 - 2023): Enda en av de aller beste er borte (+) ]

Utlandet

Det ser ut som det ligger et litt hemmelighetsfullt preg over gruppa som kaller seg Utlandet. Undersøkende journalistisk fører tilbake til noen som før kalte seg Bosses Bongoband, noe de altså ikke nevner selv lenger. Heller ikke får vi vite hvem som er med her nå, men vi leter oss fram til hovedmannen Even Vaa, som spilte i The Captain & Me for rundt 15 år siden.

Dette er enda en pandemiproduksjon, med musikk medlemmene lagde da det bare gikk an å reise musikalsk. Albumtittelen «Grandfather Of Yucca» bruker Yucca-planter som metafor, som i vinduet gir en illusjon av andre himmelstrøk, på samme måten som musikken til gruppa. «It’s Not A Plant Its An Aspargus» får vi forresten helt korrekt forklart i en av låttitlene. Alt dette er ikke så vimsete som det kan se ut. Albumet er godt produsert, med et behagelig lydbilde som virkelig tar store deler av verden inn over seg i sitt helhetsuttrykk. En slags underholdningsjazz med tendenser til afrikansk highlife, jamaicansk reggae og sløy amerikansk funk. For fans av Khruangbin, som det så lettvint heter nå for tida.

[ Dokumentarfilmen om Halvdan Sivertsen er blitt et levende, rørende og minst morsomt portrett (+) ]

Frode Alnæs

Legenden Frode Alnæs gir ut soloplater med ujevne mellomrom. Med albumtittelen «Mine venner i nøden» sikter han til gitarene, som han fant trøst i da han i 11-årsalderen mistet håret, med de følelsesmessige utfordringene det førte med seg. Til gjengjeld ble han en av landets beste på instrumentet. Nå har han laget er rent instrumentalt gitaralbum, uten andre forstyrrende eller forsterkende innslag. Også som en markering av hans 40 år som artist.

Disse låtene begynte som en serie utspill på internettet under pandemien, da alle oppdrag forsvant, og gitarene igjen var gode å ha i hans innestengte tilværelse. Nå samler han mange av dem på plate. Hele veien er det det melodiske som står i fokus. Alnæs spiller både akustisk og elektrisk, noen gange begge deler på én gang, Mye er dempet og ettertenksomt, men han trår også hardere til i bluesen «Mr. Walker», en låt som for mange er kjent fra konserter med Dance With A Stranger. Man kunne tenke seg å høre Alnæs dra til enda litt kraftigere av og til, men det kan kanskje bli et annet album en annen gang? Heller før enn siden?

[ 50 år siden «Norsktoppen» startet: Fikk stor innflytelse på godt og vondt (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!