Ricochets tilbake fra mørket

---

5

MUSIKK

Ricochets

«Closer To The Ligth»

Indie Recordings

---

Ricochets er definitivt å regne som et bærende element i nyere norsk rocks grunnmur, og det til tross for at årets album «Closer To The Ligth» er bandets fjerde utgivelse på hele 25 år. Forrige gang de utga ny musikk var i 2005, da som en del av en gjenforening som ikke skulle vare mer enn et par år. Nå er det ny gjenforening, ny plate og ny turné, og alle som så dem på festivaljobb sist sommer, som på Tons of Rock, vet at de har energien inne. Med dels ny besetning er de like tette, og om ikke like dommedagssultne som da de slo gjennom med et brak da «Slo-Mo Suicide» kom i 2000. I konsertsammenheng ble de svartkledde en sensasjon fra de spilte på den aller første Øyafestivalen.

Vokalist Trond Andreassen har fortsatt en av norsk rocks største stemmer, og med røttene godt festet i garasjerock, boogie og kromma 50-tallssoul, er «Closer To The Ligth» et comeback som i sjangersammenheng vil ryste godt utenfor plankebyen Fredrikstad hvor de kommer fra. Med førstesporet «Time To Go» reiser de seg fra parketten og slår fast at det er på tide å gå videre.

Åpningen er en stor, seig, skurrende americana-inspirert låt med et fengslende gitardropp fra bandets siden sist nye medlem Fredrik Gretland. Han driver dem tilbake til et episk lydlandskap, uten krav om at de må finne opp kruttet på nytt. Det er en fryd å høre dem ta opp tråden der de sluttet, og med solide komposisjoner og skarpskodd stil er «Closer To The Light» som å plukke fram en gammel favorittskive og innse nok en gang hvor bra den egentlig er. Men denne er splitter ny, musikken står på skuldrene av alle artistene de noensinne har vært inspirert av, og som sjangerrøvere av rang dyrker til fulle det de kan best.

[ Nils Bech i Operaen - en sterk opplevelse (+) ]

Låten «Backseat Drivers» tar dem rett i retning Helvete via en vital lek med både riff- og tekstklisjeer. Sistnevnte står illustratøren og Andreassens tekstskriver Christian Bloom for, og her er han på sitt mest ordknappe visuelle. Han har skrevet de fleste av Ricochets tekster opp gjennom årene, og for Andreassens solomateriale. Denne låten spesielt fanger substansen i albumet som helhet. Det handler om å være i bevegelse, om å løfte seg opp fra elendighet og ørkesløshet og det som svartere er, og kort sagt komme dit hvor Andreassen kan påstå «See Me Change», som han synger på et annet spor. Ikke at vi tror Ricochets vil endre seg nevneverdig, men de er i hvert fall i bevegelse igjen.

Og om ikke før så blir det klart på «Backseat Drivers» og den etterfølgende og langt argere «Shooting Star» at svenske Chips Kiesby har fått sette sitt bumerke på skiva. Produsenten som har skrudd noen av svensk skittenrocks største skiver, og som selv var drivkraft i Sator, passer Ricochets perfekt i sammenhengen. Han forstørrer bandets særpreg og sjangerens merkestolper, fra lummer garasjerock til sjelfull amerikansk 50-tallsnostalgi, og bidrar til at en crooner som «That’s How It Goes» blir et skurrende høydepunkt mens Andreassen gjør og synger det han kan best:

«I’m not saying I’m in hell / but I’m not feeling all that well / Whoever does / It’s dawning on me now / We’re all in hell somehow / And that’s how it goes»

Verdt å nevne er også «Figure It Out», som låter som om Bruce Springsteen skulle vært født et tiår før og kastet seg på garasjerocken, komplett med drivende tangentsus fra Svenn Poppe jr. Keyboardisten er for øvrig den eneste ved siden av bassist Knut Øyvind Olsen som har fulgt Andreassen siden starten, men til gjengjeld ligger hele fundamentet i Ricochets hos de tre, mens Gretland (fra diverse Duplex-band) og tidligere Tellusalie-trommeslager Johan Edvardsson holder det hele sammen på flankene.

[ Tuvaband: – Det har vært veldig fint å endelig å få god respons i Norge ]

Debuten «Slo-Mo Suicide», den formidable andreskiva «The Ghost Of Our Love» og gjenoppstandelsen med «Isolation» for snart 18 år siden dannet på mange vis en trilogi. Siden har Andreassen gjort fine ting på egen hånd, også på norsk, og noe av det seige og abrupt slumrende tempoet på «Closer To The Light» stammer kanskje fra denne erfaringen. I realiteten er dette en ny begynnelse, en vekkelse av blodstenkt og lummer garasjerock som viser hvorfor Ricochets er norske nestorer på sitt felt. Så gjenstår det å se om de er kommet for å bli en stund.