Helstøpt film om Halvdan

---

5

DOKUMENTARFILM

Halvdan førr evig

Med: Halvdan Sivertsen

Regi: Gunnar Sohlberg Hagen

Norge 2023

---

Noen tror kanskje at Halvdan Sivertsen ikke trenger noen nærmere presentasjon lenger. Om dokumentarfilmen «Halvdan førr evig» ikke inneholder noe fundamentalt nytt er den likevel 100 minutter med tett påfølgende påminnelser om hvorfor han fortsatt er den morsomste, en av de fineste og mest engasjerte artistene landet har sett – og hørt. Filmen kommer tett på NRKs Lillebjørn-dokumentar «Stilleste gutt», med et lignende formspråk, med gode, gamle arkivklipp og nye intervjuer med hovedpersonen.

Regissøren Gunnar Sohlberg Hagen tar oss med tilbake til platedebuten med «Halvdan 23 ½» for 50 år siden, og enda lenger, til barndommen, da lille Halvdan ble frelst av The Beatles, The Kinks, The Who og alle de andre, og spilte i Jupiter Boys under navnet Riff Kent. Det finnes heldigvis godt bevarte bilder fra hans tidlige «karriere», til og med lydopptak. Han ville nok først og fremst bli rockestjerne, men forsto sine begrensninger, og ble i stedet en av landets mest folkekjære visesangere.

Det er et stykke fra Sivertsen opptrer for noen hundre hippier på visefestivalen Troilltampen i 1978, til han mot slutten av filmen åpner Parkenfestivalen i Bodø i 2022, og endelig blir tatt mot som rockestjerne av tusenvis av entusiastiske mennesker i alle aldre foran scenen. Troilltampen var såpass radikal at han var redd for at «Kjærlighetsvisa» kunne oppfattes som litt for triviell da han presenterte den der. Heldigvis hadde han dette tredje verset om at «vinden ifra høyre snart vil snu», som reddet anledningen. I parken i Bodø synger publikum ferdig «Venner» (bedre kjent som «Hver gang vi møtes») for ham, med sine lungers fulle kraft, som det så smukt heter.

[ PÅ TV: Tett på Lillebjørn Nilsens liv, viser og hemmeligheter ]

Det er også lenge mellom da Halvdan Sivertsen i 1972 beskjedent sendte en demokassett til det lille plateselskapet Experience i Mosjøen, og omsider fikk positivt svar et år senere, til han under en høytidelig tilstelning ble utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2021. Filmen tar oss med på det meste av oppturer, med Labbetuss i barne-TV, med Gitarkameratene på Spellemannprisen, så mange begivenheter at det ikke har vært plass til å nevne «Sammen for livet», som han skrev sammen med Åge Aleksandersen, og sang den første linja i. Kan det ha vært noen tyngre stunder også? De er det i så fall ingen tegn til her.

Hans tidligere plateprodusent Åge Aleksandersen berømmer Sivertsen for å komme ham i forkjøpet med å synge på norsk. Ellen Marie Hætta Isaksen, Jørgen «Joddski» Nordeng og Sondre Justad er andre «fans» som er med i fortellingen, men hyllestene tar aldri overhånd. Den kronologiske historien om veien til suksess er ferdig relativt tidlig i filmen, og den går over til å bli mer temabasert. Halvdan Sivertsen skriver så mange følsomme og rørende viser at det noen ganger blir glemt at han er av Norges morsomste menn. Dette har jeg hevdet mange ganger i forbindelse med forskjellige forestillinger og konserter, og her får jeg støtte av Jørgen Nordeng, som sier at Sivertsen rett og slett var Norges første stand-up-komiker. Dette blir bevist gjennom en raus sekvens med en rekke scener som får latteren til å runge i kinosalen.

[ Finn Kalvik er 75 år - en av landets beste i 50 av dem ]

Det er kort vei fra spøk til alvor hos Halvdan Sivertsen. Veldig typisk går den mest løsslupne delen av rett over i «Sommerfuggel i vinterland», med en forsamling av barn rundt fontena på Grønland i Oslo, der to vers av teksten er risset inn på arabisk. Vi blir igjen og igjen minnet om Sivertsens engasjement, spesielt rundt miljøvern og flyktninger. Hans politiske entusiasme fikk ham valgt inn i kommunestyret i Bodø i 1987, fra en 47. plass på lista til Sosialistisk Venstreparti. Sivertsen innrømmer at han instruerte sin agent om å sørge for lovlig forfall, med spillejobber hver gang det var møte i bystyret.

Gjentatte ganger møter vi ham mens han jobber fram den nye «Don Quijote». En sang som spiller på romanheltens håpløse slåsskamp mot vindmøllene, og motsetningen mellom klimasak og naturvern når det kommer til den moderne utgaven av slike innretninger. Vi møter ham sammen med kona Marit Ellisiv Bakken, med barna og barnebarn, og en rekke turer ut i naturen, som bildene virkelig dveler ved, Nord-Norge generelt og Bodø spesielt. Dette er jo mannen som har skrevet «Norrafør vårvisa», som han framfører følsomt i en pandemitom Bodø domkirke.

[ Kjekk å ha: Øystein Sunde jubilerer ]

Tittelen «Halvdan førr evig» spiller på sangen han har skrevet for fotballklubben i sitt hjerte, «Bodø/Glimt førr evig». Dette er nok den eneste delen av filmen som publikum i andre deler av landet kan mene er litt for lang. Samtidig er fotballglimtene så fulle av glede og entusiasme at det er lett å bli revet litt med. Halvdan Sivertsen har i alle fall ikke bare vært medgangssupporter. Selv synes han visst at filmtittelen er noe pretensiøs. Filmen i seg selv viser ham derimot fra alle hans beste sider.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen