Kamelens gloriøse rim og levnet

---

4

DOKUMENTAR

«Si ingenting»

Regi: Rolv Lyssand Bjørø

Norge, 2022

---

«Jeg håper du ikke tror du må være kriminell for at fansen skal like deg», sier NRK-profil og manager Leo Ajkic til sin tjommi Marcus Kabelo Møll Mosele etter at han har underskrevet platekontrakten med norgeskontoret til et av de største internasjonale selskapene. Ikke vet vi hva Mosele, eller Kamelen som han er bedre kjent som, egentlig tror. I samme sekvens slås det fast at «det dummeste du kan gjøre er å være kriminell og rapper samtidig». Men den nye dokumentarfilmen om en av norsk musikks største og mest spesielle nye profiler, Spellemannprisvinner og publikumsfavoritt, både dyrker og glorifiserer forestillingen om en rapper fra Bergen som har gjort suksess både på tross av og på grunn av sin kriminelle løpebane. Samtidig tror vi det vi ser, og det er både fascinerende og opplysende. Det er ingen falskhet over verken Kamelen som artist eller Mosele som privatperson slik han framtrer i «Si ingenting». Regissør Rolv Lyssand Bjørø har laget et portrett uten filter og sikkerhetsnett, men også uten forklarende passasjer eller de åpenbare motforestillingene og spørsmålene filmen formelig skriker etter.

Dokumentaren «Si ingenting», oppkalt etter hitlåta, starter i 2020, i fengselet mens Mosele venter på en eventuell dom for ran, trusler og andre lovovertredelser. Han frikjennes for ran og trusler, men dømmes for en rekke mindre forhold. Dommen er kortere enn tiden han har sittet i varetekt, han slipper ut og drar rett på hytta sammen med kompiser og crewet og spiller inn låtene som skal bli EP-en «Frikjent».

Filmen forsøker langt på vei å forklare Kamelens tilsynelatende grenseløshet, eller som forsvareren hans sier: «Du har impulskontroll som en treåring». Noe som illustreres med en scene hvor Mosele uten forvarsel dytter sin nære venn og «hypeman» Adrian inn i et tett kratt, en køddehandling som framstår akkurat så ubehagelig og ydmykende som den åpenbart er for personen det går ut over. Men som det skal vise seg i de fleste situasjonene rundt Mosele, så vinner sjarmen hans hele potten også denne gangen.

[ Øyafestivalen 2022: Se bildene og les alt om festivalen her ]

Foran kamera speiler Mosele selv seg i bildet av en artist og en personlighet som lever med en fot i to verdener. I den ene er han et dødssjarmerende forbilde for en gedigen hop av fans, et talent som blottlegger sin egen brokete historie i tekstene og blåser opp «gangsta»-posituren gjennom låter som «Si ingenting», «Beng Beng Beng», «Creme de la Creme» og «Tilbake i City». Skal vi tro filmen er den andre verdenen et mørkt, truende og lyssky miljø der det flashes våpen, penger, raske biler og motorsykler, muskler og kamphunder. Det er et bilde av et Bergen som knapt består av annet enn politi og røvere, skal vi tro «Si ingenting». Selv er Mosele «en shitkid fra Laksevåg».

At Mosele skal ha blitt diagnostisert med ADHD som barn har kommet fram i en rekke intervjuer og annet også tidligere, og filmens mest interessante fokus gjennom de tre årene filmskaperne fulgte han handler om forholdet til moren, som opplevde at Marcus var «som å ha fem radiokanaler stående på samtidig». Under opptaksperioden får hun en kreftdiagnose som resulterer i at Kamelen lager låta «Mamma». Hun snakker om en gutt som ikke bearbeider ting, som skyver alle problemer foran seg. Som det at faren hans stakk av da gutten var to år gammel.

[ Metteson så framtida i øynene på Øya-konserten. Anmeldelse her (+) ]

Mosele framstilles som en mann i konflikt med seg selv. «Nå som mamma er syk kan jeg ikke havne i fengsel», sier han, og tegner selv opp en skjør grense mellom en verden med «hvit» inntekt, kjæresten, hundene, familien og jobben som artist. I den andre er det våpen, dundrende motorsykler gjennom Bergens gater og store bunter med penger. Men dette er ikke en musikkvideo som pumpes opp med effekter for å understreke gangstarap-sjangeren, men en dokumentar som går tett inn på et liv som leves der og da, uten bortforklaringer, i kriminalitetens randsone eller eventuelt innenfor.

Mosele skryter av at han har brukt og solgt dop og at han har vært «gangster hjemme i Norge». Han hinter til vold og praler av å ha sittet 700 døgn i fengsel, og kamera følger han på nattescener bare fantasien setter grenser for. Men hva han tidligere har sonet for, fortelles ikke i filmen. En kriminell handling har som oftest to sider. Mosele har sonet og er i realiteten ferdig med saken, men i en dokumentar som dette burde nok likevel begge sider belyses. Men hva eventuelle ofre og fornærmede for de kriminelle handlingene mener og sier, eller hvordan politi og påtalemyndighet oppfatter han som, er ikke tema her annet enn når Mosele selv beskylder for eksempel politiet for å være ute etter han spesielt.

Regissør Rolv Lyssand Bjørø har valgt bort alle stemmene utenfra, eller kanskje produsenter og andre har hatt så stor kontroll over resultatet at det ikke var mulig å innlemme det? Siden filmen ikke noe sted legger inn en forklarende kontekst, er det umulig å vite. Kun Leo Ajkics moralske kompassnål gir noe tyggemotstand. Så når det er skapt et inntrykk av at filmen ble for kontroversiell for NRK, som valgte å trekke seg fra prosjektet underveis, handler det nok snarere om mangelen på tilsvar, en forklarende og objektiv stemme og til og med etiske vurderinger rundt hvordan tredjepart framstilles.

[ Filmhøsten 2022: Ingen norske spillefilmer med minoriteter på regi ]

I forlengelsen av et sterkere søkelys på artistens forhold til moren og familie i det som framstilles om en ny fase i Moseles liv, drar han også til Botswana for å møte faren som forlot Bergen og Norge da sønnen var to år gammel, uten å ta kontakt med han siden. Det er en smått absurd tur, en flue på veggen-observasjon av et besøk der det dysfunksjonelle ikke kan knagges på kulturelle forskjeller. Det er en modig utlevering på flere nivåer, også av Marcus Mosele selv. Så opplyses det plutselig at Mosele selv har en sønn. At filmen ikke borer i dette heller kan ha mange forklaringer, men det blir betegnende for en film som dukker unna de mest ømtålige sidene ved Kamelen. Det blir veldig rart i sammenhengen når etterspillet fra «fuck politi»-bråket i Kristiansand ikke behandles ut fra debatten som oppsto rundt ytringsfrihet og politimakt.

Mangelen på tradisjonelle «snakkende hoder» og andre dramaturgiske grep i «Si ingenting» er spennende rent filmatisk. Den er en eneste lang fest med jevnt alkoholforbruk, hvor «flue på veggen»-grepet fores av energien og intensiteten hos hovedpersonen og ikke minst et fett musikkspor. Det fanger også en betydelig endringsvilje hos Mosele, helt dit hvor en scene han på mange vis «frir» seg fra sin kriminelle forfatning. Men hva er konstruert og hva er ekte?

Spørsmålet blir hengende så lenge filmen helhetlig framstår som svært subjektiv og springende. At drone- og følgebilder av motorsykler på ett hjul, av en dykkende Mosele, av jubelkonserter og crowdsurfing-scener er en visuell adrenalinnytelse, blir lite annet enn en understrekning av «King Pin»-profileringen som har gjort kamelen til en av Norges største artister. Men for en film det kunne blitt, om Bjørø hadde kunnet skrape dypere under fasaden.