Hun malte kongen i helsetrøye: – Nå vet alle at jeg er kunstner

– Det har vært mye å bearbeide, for alt skjedde så fort, sier Lena Trydal.

Hun er i atelieret sitt for første gang på snart to måneder, etter at hun skapte mediestorm med maleriet «Folkekongen», på åpningsutstillingen for det nye Nasjonalmuseet. I portrettet «Folkekongen» malte hun kongefamilien med kong Harald i helsetrøye og kortbukse, dronning Sonja i joggedrakt, og Mette-Marit med sigarett og Quart-tskjorte. Det engasjerte både besøkende, anmeldere og arkitekten bak Nasjonalmuseet. Verket til Lena Trydal gjør narr av kongefamilien, mente arkitekten Klaus Schuwerks, i intervju med Dagsavisen.

Nå har Lena Trydal brukt dagen på å småfikse maleriet som henger på veggen: «The Tea Party», en satirisk pastisj over Édouard Manets «Frokost i det grønne», men her med mannlige verdensledere kledd for en sommerlig aften: Prins Mohammed Bin Salaman sitter der med dommerdrakt fra fotballbanen, Donald Trump holder et kakestykke, Kim Jong-un har blomstrete sommerskjorte og en sneip mellom fingrene. Mens Vladimir Putin sitter i baris, gul shorts, svarte boots, og raske briller.

– Jeg ble syk og sliten

Helt siden høsten 2019 visste Trydal at «Folkekongen» skulle være en del av åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet, «Jeg kaller det kunst», med 150 kunstnere som ikke tidligere var innkjøpt av Nasjonalmuseet. Etter flere utsettelser gjennom to år, var det endelig åpning 11. juni i år.

– Plutselig kom det, og plutselig var det åpent. Da tok det helt av. Jeg hadde ikke forventet en så stor respons. Det ble et sjokk på kroppen, og jeg er overrasket over min egen reaksjon under den hektiske tiden. Jeg klarte å ta den verste kritikken veldig pent, og jeg har stått på som et maskineri. Og da det roet seg ble jeg jo litt syk og sliten.

– Jeg bearbeider det fortsatt. Nå i sommer har jeg begynt å male veggene hjemme, og da står jeg der og tenker over alt som har skjedd, hva som er blitt sagt, og hvem som likte hva. Det hele er ganske absurd, forteller Trydal.

Kunstner – en ekte jobb?

Trydal har alltid skjønt at det var noe kreativt hun måtte jobbe med, men det tok lang tid å innrømme at det var kunstner som passet henne best.

– Jeg våknet en morgen og innså at jeg egentlig ville bli kunstner. Jeg husker at jeg satt på videregående og tittet på kunstakademier, og tenkte at det var en drøm – men ikke realistisk for meg. Er det å være kunstner en ekte jobb, liksom?

[ Lars Elton: - Jeg er ikke i tvil. Jeg anbefaler en tur til Hovedøya (+) ]

Hun kjente ingen kunstnere, og visste heller ikke hvordan man kunne leve av å være kunstner.

– Nå er det snart ti år siden jeg bestemte meg for å bli kunstner. Det har vært mye tvil underveis, og det må være noe av det vanskeligste. Det er jo ingen garanti for at det kommer til å gå økonomisk. Man må nesten hoppe med begge føttene, om det er riktig å si? Kan jo ikke gjøre det halvveis. Men det er tøft å ta den beslutningen når man ikke vet om det går, forteller Trydal og fortsetter:

– Men nå vet alle at jeg er kunstner. Det føles nesten som en film. Plutselig skulle jeg dukke opp på Nasjonalmuseet. Det har ikke vært en lett vei, og det er fortsatt tøft. Jeg vet ikke vet hva fremtiden vil bringe.

Rakk å få barn

Trydal mener det var bra hun måtte vente i to år på åpningsutstillingen, for på den tiden rakk hun å bli bedre kjent med seg selv, og tryggere på egen kunst.

– For meg har det vært fint med de to årene. Jeg har blitt en proffere kunstner. Laget flere verk. Vet hva jeg gjør. Så jeg er glad for at det ble utsatt. Rakk til og med å få barn.

På forhånd skjønte hun at hun kom til å få kommentarer for «Kongefamilien», men mengden kritikk var hun ikke forberedt på.

– Jeg hadde ikke forutsett at det skulle bli så mye interesse rundt mitt verk. For det er jo en stor utstilling, med mye og mange å snakke om. Men det har vært en spennende diskusjon, og det er jo det jeg ønsker med verkene mine: Skape samtale og kritiske refleksjoner. Både rundt mitt bilde, men også temaet jeg retter søkelyset mot. Det at folk er kritiske til det de ser, er sentralt i et demokrati, sier Trydal.

Skal ikke bli hyperrealist

Mandagen etter åpningen av Nasjonalmuseet var Lena Trydal i debatt på Dagsnytt 18 med Dagsavisens kunstanmelder Lars Elton. Her snakket de om kritikken rundt verket til Trydal, og åpningen av museet. «Det er mange som mener at man ikke skal tråkke kongefamilien på tærne, men litt kritikk og litt satire må det være rom for. Så jeg har ikke noe problem med innholdet i bildet, men jeg syns kanskje at det kunne vært litt bedre teknisk utført. Det ser ikke ut som hodet til Dronningen sitter på kroppen hennes» sa Lars Elton på Dagsnytt 18.

– Hvorvidt det er teknisk perfekt ikke er så viktig for meg, svarer Trydal.

– Jeg kunne sikkert jobbet mange hundre timer mer med verket, men når jeg føler at det er ferdig, er jeg klar for å gå videre til neste ting. Målet mitt er ikke å bli hyperrealist. Det tekniske er en del av det, men ikke alt. Men folk ser bildet på forskjellige måter. Det har jo absolutt kommet til syne i alle kritikkene jeg har fått. Det er spennende å lese, svarer Trydal.

[ BOK: Jane Austen på nydelig nynorsk (+) ]

Jeg vil bare lage kunst, jeg trenger ikke ferie

—  Lena Trydal

Etter to måneder synes Trydal det er godt å være tilbake i atelieret. Penslene er grønne, og treskoene er på.

– Det finnes mange fasetter ved kunstneryrket. Det innebærer så mye mer enn bare det å lage kunsten. Nå har jeg hatt utrolig lite tid til å lage kunst, med mediekjør, deltidsjobb og en ettåring. Jeg tenker på å lage kunst hver eneste dag, og jeg vil bare lage kunst, jeg trenger ikke ferie. Det er her i atelieret jeg vil være, og komme i gang med nye prosjekter. Dette hodet slutter ikke å kverne, og ideene blir flere og flere. Det har vært så mye utad, så jeg vil trekke meg litt inn, og fordøye, sier Lena Trydal.

Et eget arbeidsrom

Selv om hun helst bare vil sette seg ned og male videre på prosjektene nå, er det flere ting som må være på plass – som arbeidsrom.

– Man er veldig alene om alt, og må finne ut av alt selv. Et annet aspekt med kunstneryrket som ikke er så mye snakket om er tilgang på lokaler. Det er essensielt å ha et sted å arbeide, men det finnes få av dem, og mange kunstnere får vilkår i kontraktene som ingen andre bedrifter hadde akseptert. Og fordi kunstnere er blant landets fattigste arbeidsgrupper, er vi alltid truet med å bli erstattet av noen som kan betale mer. Her må man være sin egen jurist. Jeg er utrolig frustrert over arbeidskårene til kunstnerne. Som om ikke den økonomiske uforutsigbarheten og svingende selvtilliten var nok, sier Trydal oppgitt.

– Men hvis noen sa at ingen noensinne ville se det jeg har laget igjen, ville jeg likevel fortsette med det. Det gir meg så mye glede og mening, og det er såpass viktig for meg. I tillegg får jeg bidra i debatten på en litt annen måte enn en debattartikkel, eller som politiker. Det er klisjé å si det, men et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg får uttrykke mer enn man kan andre steder.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---