---
KUNST
Inger Johanne Rasmussen: «Gjenfortellinger»
Hovedøya Kunstsal, Oslo, 18. juni – 4. september
---
Det er nesten ikke til å tro, men i Inger Johanne Rasmussens hender kan selv blomster bli politisk aktivisme. Som kunstner er Rasmussen (f. 1958) kjent for et utsøkt håndverk og særpregede og stiliserte komposisjoner der blant annet blomster er en aktiv, estetisk ingrediens. Politikk har ikke akkurat vært en fremtredende faktor i hennes store (og små) billedtepper. Man kan riktig nok si at det ligger atskillig politisk sprengstoff i de stille hendenes oppmerksomme handlinger, men uttalt politiske holdninger har ikke vært synlig i tekstilkunstnerens produksjon.
Men så henger det altså der, til høyre innenfor inngangen i det vakre Lavetthuset på Hovedøya. Her, i et hus som har en militær historie, lyser blomstene i «Ukrainsk brudekrone» som en stillferdig, men aktiv, politisk protest mot krigens galskap. Det blomstertoppede teppet med de lange, blå båndene, er utstillingens nyeste verk. Det ble laget i ukene etter at sjokket fra Russlands invasjonskrig i Ukraina rystet en hel verden. Det ble ferdig like før utstillingen åpnet, tidsnok for publikum, men for sent til å bli med i den fyldige, retrospektive boken Rasmussen har laget til utstillingen.
En stillferdig, men aktiv protest mot krigens galskap
— Lars Elton
Teppet trenger ikke mer enn tittelen for å gjøre det politisk. «Ukrainsk brudekrone» har en estetisk skjønnhet som samsvarer med det ukrainske folkets protest mot Russlands invasjonskrig. Én av tingene ukrainerne gjorde i dagene og ukene etter krigsutbruddet 24. februar, var å fylle sosiale medier med bilder av landets overdådig særpregede folkekunst. Brudekronene var én ting. Bilder av de broderte blusene, Vyshyvanka, har spredd seg verden over og er blitt til et globalt motefenomen. Det er fristende å sitere Winston Churchill, som meget fritt sitert skal ha sagt at uten kunst og kultur, hva er det da ved en nasjons liv verdt å kjempe for?
Skjebnen til det ukrainske folk er ikke det eneste Inger Johanne Rasmussen bryr seg om. Hun ønsker at alle som kommer innom utstillingen skal finne noe de kan glede seg over. Hun er spesielt opptatt av å inkludere barna. Derfor har hun laget en serie små billedtepper med ugler som motiv. Den første, «Blind fargebærer», møter publikum ved døren. Ved siden av «Ukrainsk brudekrone» henger «Beskjeden gjest», en uglefigur som nesten går i ett med den vakre mursteinsveggen. Og midt i lokalet, på en av bæresøylene, henger den mystisk sorte «Inspektør». Den er utstyrt med en spesiell brille som forandrer både uglen og synet til den som ser på. Ugler er også en sentral del av det vakre sort-hvite (men nyanserike) teppet «Voktere».
Det er ikke tilfeldig at jeg har brukt ord som «vakker» og «skjønnhet» flere ganger. Det gjør kunstneren også. I boken skriver Inger Johanne Rasmussen om grunnen til at disse begrepene har vært bannlyst fra moderne kunst: «Kunstens avrusing fra det vakre var engang nødvendig, men har nå blitt drevet langt ut i sin motsetning og kuren har vært lenger enn Tornerose har sovet. Det vakre og imøtekommende utløser fremdeles akutt skepsis.» Hun påpeker også at kunstsfæren har problemer med å forholde seg til folkekunst, som er der du finner de egentlige røttene til hele den moderne bevegelsen i kunstfeltet. Kunsten har spesielt store problemer med å forholde seg til den «(…) kulturarven som er båret fram i tekstiler.», skriver hun.
Inger Johanne Rasmussen tar aktivt stilling i denne kulturkrigen.
[ Hvor viktig er dronning Sonjas kunstsamling? ]
Estetisk perfeksjon og tilfredsstillelse har alltid vært fremtredende i hennes produksjon. Derfor gir det dobbelt glede å bevege seg inn i Kunstsalens kunstneriske univers. Separatutstillingen byr på en estetisk opplevelse som er annerledes fra og supplerer de skjønnhetsinntrykkene Hovedøyas natur og historie byr på. Også utstillingslokalet, Lavetthuset fra 1847, byr på en særpreget, estetisk opplevelse. Bygningen er Norges største hus av utmurt bindingsverk. Den historiske arkitekturen er så fjernt fra dagens arkitekturidealer at huset i seg selv er en tidsreise.
Midt i all denne folkelige og tradisjonsbevisste skjønnhetsdyrkingen, er det grunn til å merke seg at Inger Johanne Rasmussen er en kunstner som står trygt plantet i samtiden. Tidsånden er i ferd med å ta henne igjen. Hennes tradisjonstunge og forfinede teknikker har alltid spilt på lag med en bevisst bruk av moderne virkemidler. Hun syr sammen et lappeteppe av individuelt innfargede og spesielt utskårede tekstilbiter. Hver enkelt del kan ha et vakkert fargespill. Sammen med bruk av hull i billedflaten og tilpassede omriss, markerer dette en bevisst bruk av moderne virkemidler. Når du kombinerer dette med hennes tidligere samarbeid med Terje Nordby, mannen bak «Mytekalenderen», finner vi en interesse for å formidle det kulturelle grunnlaget vårt samfunn bygger på.
Jeg er ikke i tvil når jeg anbefaler en tur til Inger Johanne Rasmussens utstilling
— Lars Elton
Jeg er ikke i tvil når jeg anbefaler en tur til Inger Johanne Rasmussens utstilling. Den korte båtturen fra Rådhusplassen til Hovedøya gjør noe med deg. Det er en psykologisk reise til en natur- og kulturperle som setter deg i en annen stemning enn det byens ståk og mas tilbyr. Når du føyer til billedteppenes estetiske kunsterfaring, kan turen til Hovedøya bli et løft i hverdagen. Utstillingen vises til begynnelsen av september, så feriefølelsen kan forlenges lenge.
[ Nasjonalmuseet er endelig åpnet. Men er det verdt å besøke? (+) ]
