To av de største i popmusikken blir 80 år samtidig

The Beatles og The Beach Boys var 60-årenes største grupper. Jeg kan godt argumentere for at The Rolling Stones var like store, men lar det være for denne gangen. The Beatles og Beach Boys egget hverandre til nye høyder i gjensidig respekt, og skapte noen av musikkens beste mesterverker.

The Beach Boys hadde ett års forsprang på The Beatles med å gi ut plater. De ga ut to album i 1962, det samme året som The Beatles ga ut sin første singel. Da The Beatles kom med to album i 1963 ga The Beach Boys ut tre. Til å begynne med var de rene rock’n’roll-grupper, med like stor sans for Chuck Berry. The Beatles spilte inn hans «Roll Over Beethoven» og «Rock and Roll Music». The Beach Boys valgte «Sweet Little Sixteen», men lagde sin egen tekst til melodien, og kalte den «Surfin’ USA». De var også store beundrere av produksjonene til Phil Spector, og lot det skinne igjennom at de ikke hadde funnet opp dette kruttet selv.

Da The Beatles kom til USA i 1964, og inntok de fem første plassene på singellista, skjønte Brian Wilson i The Beach Boys at spillet var forandret. På den livlige LPen «Party» i 1965 gjorde Beach Boys tre feststemte versjoner av sanger av John Lennon og PaulMcCartney: «I Should Have Known Better», «Tell Me Why» og «You Got To Hide Your Love Away». Men The Beach Boys måtte de høyne nivået for å henge med. LPene til gruppene viste stadig sterkere tegn til utvidede horisonter – for begges del med musikk som ikke hadde passert en dopingtest. Utviklingen gikk i rasende fart. Brian Wilson forteller om da han hørte Beatles-albumet «Rubber Soul» i 1965, og fikk ambisjoner om en mer sofistikert form for pop. Dessuten var «Rubber Soul» laget som et sammenhengende album, uten en offisiell singelutgivelse. The Beatles ga i stedet ut «Day Tripper» og «We Can Work It Out», to av gruppas beste sanger, som de holdt utenfor albumet.

Responsen fra The Beach Boys kom med «Pet Sounds» i 1966. Ofte nevnt som en god kandidat til tidenes beste album. Dette imponerte The Beatles så sterkt at de høynet med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i 1967. Paul McCartney snakker med om dette i TV-serien McCartney «1,2,3» (Disney+), der han går gjennom sangene sine sammen med produsenten Rick Rubin: – Dette var interkontinental rivalisering. Hovedsakelig når det kom til Brians komponering. Han hadde hørt et av våre album og tenkte at «jeg må gjøre det bedre». Og det ble til «Pet Sounds», som jeg elsket. Fortsatt et av mine favorittalbum. Så atmosfærisk og annerledes, og likevel var de fortsatt Beach Boys. Vi hørte «Pet Sounds», og tenkte, vi må gjøre noe som er bedre enn den. Så vi lagde «Sgt. Pepper».

[ Sgt. Pepper med The Beatles: Fortsatt garantert å få fram smilet ]

Paul McCartney har kalt «God Only Knows» fra «Pet Sounds» sin favorittsang gjennom alle tider, i TV-programmet der Ron Wood intervjuer noen av sine kjente kolleger. – Han kom med «God Only Knows», det er så flott sang, harmoniene, melodien, ordene, magisk, mystisk satt sammen, sa McCartney. Se også klippet fra Beatles-produsenten George Martins TV-serie «The Rhythm Of Life» der han sitter ved miksebordet med Brian Wilson og stripper ned «God Only Knows» ned til beinet, før de legger på «lappeteppet» av lyd som blir sluttresultatet. Det vil si, en mildt sagt begeistret Brian Wilson mener at Martin der og da gjør en bedre miks enn han gjorde selv 30 år tidligere.

Brian Wilson sluttet å turnere med The Beach Boys i 1965, og isolerte seg i studio. Under en turné i Storbritannia var det hans reserve Bruce Johnson som spilte en prøvepressing av «Pet Sounds» for John Lennon og Paul McCartney, som var mektig imponerte. The Beatles bestemte seg for å slutte å gjøre konserter i 1966. Nå var studioet alt.

Da 1966 gikk mot slutten var «Good Vibrations» med The Beach Boys nr. 1 på hitlistene. Jeg var ni år gammel, jeg hadde ikke begreper om at dette var en banebrytende pop-produksjon, bare at det hørtes helt urimelig flott ut. Noen måneder etterpå kom The Beatles med den nesten like avanserte «Strawberry Fields Forever», og selv om «Penny Lane» på den andre sida av singelen var mer fengende var det igjen klart at popmusikken hadde nådd nye nivåer. Brian Wilson har imidlertid avkreftet at «Strawberry Fields forever» ga ham følelsen av å ha tapt for godt.

[ David Bowie: Ziggy Stardust er 50 år ]

Brian Wilson var blitt så ambisiøs at han kastet seg over prosjektet som skulle bli skjebnesvangert for ham. Albumet «Smile» var rett og slett for avansert for de andre i The Beach Boys, spesielt Mike Love. Dette er sentralt i historien om Brian Wilson, som fikk store psykiske problemer, og trakk seg enda lenger tilbake fra omverdenen. «Smile» ble forkastet, og endte som det mindre ambisiøse albumet «Smiley Smile». Paul McCartney var innom i studio en dag, og det går visst an å høre ham tygge selleri på sporet «Vegetables». Da skal man høre veldig godt etter. Noen av sangene fra «Smile» kom på senere album, blant andre mesterverket «Surf’s Up», men det skulle ta nærmere 40 år før Brian Wilson satte sammen de opprinnelige innspillingene til et ferdig resultat.

Det var Mike Love som representerte The Beach Boys på turen til India med The Beatles for å møte guruen Maharishi Mahesh Yogi i 1967. Love tok ham på turné med The Beach Boys, men fansen deres var ikke like imponerte over foredragene hans, og opplegget ble fort oppgitt. Brian Wilson holdt seg uansett hjemme.

Med dette ble det slutt på den parallelle utviklingen til de to gruppene. The Beatles hold det gående i tre år til, nådde nye høyder, mens The Beach Boys gjorde sitt på sin kant, som en strålende underholdningsmaskin på scenen, men med mindre fokuserte album. Album som slett ikke er uten sine fine stunder, men som ikke er blitt stående som like banebrytende som de som kom før. Men «Abbey Road» med The Beatles inneholdt en sammenhengende syklus av sanger som kan ha vært inspirert av Brian Wilsons liknede planer for «Smile». Det kan også ha vært enda en egen idé om å stadig ta popmusikken nye veier.

Det hører med til denne historien at både Paul McCartney og Brian Wilson har fortsatt å opptre til langt over forventet pensjonsalder. Paul McCartney skrev en gang sangen «When I’m 64», om hvordan det kunne være å bli gammel og trekke seg tilbake. Han traff ikke særlig godt. Han har nettopp avsluttet en lengre runde på veien i USA, og neste uke er han hovedattraksjonen på Glastonbury-festivalen i Storbritannia.

[ When I'm 64: En spesiell alder for popgenerasjonen ]

Enda mer bemerkelsesverdig er det at Brian Wilson igjen er på veien, og turnerer i hele sommer. Hans personlige utfordringer gjorde det lite sannsynlig at vi ville få se ham igjen, men i det nye århundret har han vært over alt. Selv fikk jeg oppleve min første av mange konserter med Wilson og det utmerkede bandet hans i Brighton i 2002, og vet dere hva? Der var Paul McCartney også!

Brian Wilson har ikke opptrådt med The Beach Boys siden gruppas 50-årsjubileum i 2012, som også tok dem til Oslo Spektrum. Vi glemmer ikke suset som gikk gjennom salen da de annonserte at de kom til å markere anledningen ved å spille 50 sanger. Under denne turneen kom de gamle uoverensstemmelsene mellom Mike Love og Brian Wilson umiddelbart til overflaten igjen. Ti år etter er det Mike Love som er reiseleder for The Beach Boys rundt i verden. De skulle spilt på Lillestrøm denne helga, men den konserten er avlyst, sannsynligvis på grunn av sviktende billettsalg, ifølge nettstedet MittLillestrøm. Det som derimot kommer denne uka er et stort samlealbum med The Beach Boys, «The Sound of Summer», en utvidet utgave av en vanlig «greatest hits»-samling, som gir oss 80 av gruppas beste sanger på ett brett. Hva man skal med dette i strømmingens tidsalder skal vi ikke dvele ved. Sommeren er uansett reddet.