Kultur

64 er en spesiell alder i popgenerasjonen. Det kan se ut som livet går videre etterpå.

For mange som vokste opp under The Beatles var 64 en tung, tilårskommen og symbolladet alder, i en framtid som virket ganske fjern. Nå er jeg snart der selv. Heldigvis har perspektivene endret seg underveis.

«Will you still need me, will you still feed me»? Ja, nå får vi se da, når jeg snart fyller 64 selv. «When I’m Sixty-Four» er en av sangene fra albumet «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band», som kom ut i 1967. Da sangen ble skrevet, i god, gammeldags varieté-stil, var Paul McCartney 24 år gammel. Han var 40 år unna alderen der han så for seg at han hadde trukket seg tilbake, enten med barnebarna på fanget, eller ute i hagen for å luke ugress. Framtidsplanene inkluderte å leie hytte på Isle of Wight om sommeren. Hvis den ble for dyr kunne han spinke og spare. Jeg har sjekket prisene, det ser ut som det går an å få utmerkede hytter på Isle Of Wight for mellom fem og ti tusen kroner i uka, så det tror jeg McCartney kan klare. Året før han selv fylte 64 solgte han konsertbilletter for en halv milliard kroner.

«When I get older/losing my hair/many years from now»…. Slik starter det første bekymrede verset i «When I’m Sixty-Four». Ville en av dem som nærmest fant opp langt hår på gutter fortsatt ville være like attraktiv om det falt av? Paul McCartney har uansett beholdt mesteparten av håret. Rockeartister med respekt for seg selv mister ikke håret. Se bare på Rolling Stones. Med Mick Jagger, Keith Richards og Ron Wood, alle med anstendig store høysåter på hodet langt opp i 70-årsalderen. Er dette statistisk troverdig? Er det bare Elton John som innrømmer å ha hatt topplokket inne til service? Rocken har en egen evne til å holde seg ung, men det gjør likevel underverker å ha råd til de beste hjelpemidlene. Selv kvittet jeg meg med håret for mange år siden, og har egentlig ikke savnet det. Veldig upraktisk tilbehør, faktisk. Jeg har hørt at det koster over hundre kroner å klippe seg.

Alderen har alltid vært uløselig knyttet til popmusikken. Da rocken gjorde sitt inntog på 50- og 60-tallet var den rendyrket ungdomsmusikk. Ingen hadde i sin fjerneste fantasi forestilt seg at Paul McCartney skulle reise verden rundt å synge de samme sangene når han ble 64. For ikke å snakke om når han nå er 78. Jeg tipper at han tripper etter å komme i gang igjen så fort som mulig.

Da jeg begynte å høre på popmusikk var den laget av sånne som jeg som tiåring oppfattet som voksne, riktignok ikke like voksne som foreldregenerasjonen, som ikke forsto noe av dette, og som var eldgamle allerede som 30-åringer. Se på denne Marve Fleksnes, som var symbolet på å være gammel og satt. Rolv Wesenlund var 36 da han gjorde sine første og beste sprell som Marve Fleksnes.

Jeg var 13 da gruppa Free toppet listene med «All Right Now» sommeren 1970. Bassisten Andy Fraser var 17 da han skrev sangen og spilte den inn med gruppa. Dette visste jeg ikke da, bare at han var en av de store gutta, mens jeg nettopp var blitt tenåring. Da Fraser døde altfor tidlig i 2015, 62 år gammel, ville jeg sagt at vi var omtrent jevnaldrende.


Da punken revolusjonerte rocken i 1976 kom det for første gang en generasjon artister som var på min egen alder. Mitt favorittband i dette sjiktet var The Adverts. Sangeren TV Smith var et år eldre enn meg, og var strengt tatt ikke helt oppriktig da han sang «Bored Teenagers» i 1977. I 1978 kom The Adverts med «No Time To Be 21», som jeg regnet med var laget for nettopp meg. Innen 1978 var omme ga The Undertones ut fantastiske «Teenage Kicks», og for første gang i livet merket jeg at jeg var begynte å bli gammel. Jo, dette er helt sant.

Fra nå av var mange av de nye gruppene yngre enn meg. Dette tenkte jeg for alvor over første gangen jeg intervjuet gruppa Wannskrækk, senere kjent som Dumdum Boys. Jeg var nå blitt 23, de var 16-17. Det slo meg der vi satt og snakket at de var barn, mens jeg for dem sannsynligvis var en gamling som forsøkte å henge med så godt jeg kunne. De andre nye gruppene på denne tida, The Aller Værste, DePress og Kjøtt var heldigvis mer på min alder, til og med litt eldre, bortsett fra den pur unge Michael Krohn, som i dag er 61. Senere skulle jeg komme til å intervjue artister jeg aldersmessig sett kunne vært faren til. Etter hvert også bestefaren.

Det viste seg heldigvis at fascinasjonen for popmusikk ikke tok slutt selv om alderen tok overhånd. Den fortsatte og fortsatte, både for meg og utallige mange andre. Nye generasjoner med artister, med nye uttrykk, kom ikke som en utskiftning, men som tilføyinger til den store historien. Vi som har vært med en stund har likevel hele tiden fått høre at musikken vi vokste opp med er blitt for gammel. Så går det noen år, så er mange av de nye heltene borte, mens alle fortsatt hører på de gamle. Fri og bevare meg for å få å komme med noen «de gamle er eldst»-formaninger, det er de jo uansett, men mange av dem har vist en forunderlig stayerevne.

Jeg skrev om «When I’m Sixty-Four”-fenomenet da Paul McCartney nådde denne milepælen, og ser at mange av poengene fortsatt er gyldige, etter nye 14 år. Mick Jagger skal en gang for svært lenge siden ha sagt at han heller ville være død en å synge «Satisfaction» som 45-åring. Nå er han snart 78, og gjør det fortsatt. På 60-tallet var det ingen som trodde at rocken kunne bli voksen. Livet raste av gårde så fort at de ivrigste aktørene rett og slett ikke trodde at de kunne bli voksne selv. «Hope I die before I get old» sang The Who i en ofte sitert linje fra «My Generation» i 1965. Da sangen var med på deres berømte konsertplate fra Leeds University fem år etterpå begynte noen å ironisere over innholdet. 40 år etter dette igjen kom The Who med et nytt album i 2010.

For Pete Townshend og Roger Daltrey går livet på veien videre. De møter seg selv i døra, men den beryktede tekstlinja deres er i beste fall tragikomisk. De to andre som var med i The Who på «My Generation» i 1965 døde begge før de ble spesielt gamle – Keith Moon ble 31, John Entwistle 57.

Et stort publikum følger med sine gamle helter langt inn i alderdommen. For som Paul McCartney sa om framtidsutsiktene i «When I’m Sixty-Four»: «You’ll be older too». I løpet av våren fyller Bob Dylan 80 år. Uten å ta begivenhetene for mye på forskudd tenker jeg at vi da igjen kommer til å snakke om «Forever Young», «I Was So Much Older Then, I’m Younger Than That Now», og alt det der.

«Life’s short, don’t make a mess of it/To the end of the earth, you’ll look for sense in it”, sang TV Smith med The Adverts i «No Time To Be 21».. Det ser jeg at han også gjorde på de siste konsertene har rakk før alt stengte i fjor. Da var han selv… 64! Jeg har enda en liten trøst for at jeg ikke skal tro at 64 markerer slutten på poplivet: Den norske versjonen til Ivar Medaas het «Når eg er 67». Det er veldig lenge igjen til jeg er der. Og som en annen stor popartist, Wenche Myhre, har sunget i en tekst av Ole Paus: “Når man blir 66, først da tar livet til”.



Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen