Den lille gata Heddon Street, like ved Piccadilly Circus, er en av Londons mer merkverdige turistattraksjoner. Det var her David Bowie ble fotografert for omslaget på «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». «Det ikoniske albumet», som det står på den offisielle plaketten på veggen til nr. 23. Plata kom ut for 50 år siden denne uka, og var Bowies store gjennombrudd.
«We’ve got five years/That’s all we got» synger Bowie til å begynne med i den apokalyptiske «Five Years». Albumet har likevel klart seg utmerket godt i 50 år, og forblir et av hovedverkene i rockhistorien. Både for sangene i seg selv, og for det nesten selvlysende ikoniske bildet på coveret, som visuelt slår an tonen for den dekadente undergangsstemningen i sangene.
Det er rart å tenke på i dag, men før utgivelsen av «Ziggy Stardust» sto Bowie i fare for å gå inn i historien som et en-hit-vidunder. «Space Oddity» slo an i månedene etter månelandingen i 1969, men de nærmeste årene etterpå sleit han med å komme inn på listene igjen.
[ David Bowies første album er 50 år ]
I 1971 visste Bowie derfor ikke helt hva han skulle gjøre. Han lekte seg med å starte et nytt band. Navnet Arnold Corns var inspirert av Syd Barrett og Pink Floyds «Arnold Layne». De ga ut en singel med de første versjonene av «Moonage Daydream» og «Hang On To Yourself». De hadde ikke den samme spensten der som de skulle få i produksjonen på «Ziggy Stardust» året etter, men at ingen av disse ble hitlåter var urettferdig. Til gjengjeld kunne de presenteres som nye sanger på «Ziggy Stardust» året etter.
Mot slutten av 1971 ga Bowie ut albumet «Hunky Dory», som til tross for sanger som «Changes» og «Life On Mars» gikk de fleste hus forbi. Det sies at det solgte 5.000 eksemplar, et tall som er vanskelig å få bekreftet. At «Hunky Dory» ikke kom inn på albumlista i første omgang er uomtvistelig. Plateselskapet skal ha vært skeptiske til å legge mye arbeid i lanseringen, fordi de visste at Bowie var i gang med et nytt album, og kom til å se å se annerledes ut nesten gang hans viste seg fram for folk.
[ David Bowie: 50 år siden "Space Oddity" ]
David Bowie hadde posert i kjole på omslaget av albumet «The Man Who Sold The World» i 1970, og påkledningen hans utfordret i stadig større grad etablerte kjønnsroller. Like etter utgivelsen av «Hunky Dory» sa han til musikkavisa Melody Maker at han var homofil. At dette fikk forbausende lite oppmerksomhet kan bare komme av at han ennå ikke var veldig godt kjent. Siden har han antydet at hans interesser i denne retningen var mer kulturelt betinget enn seksuelt. – Han var egentlig som hvilken som hest fyr fra nede i gata. Den sterke framtoningen var noe som kom med tida. I de to årene vi hadde sammen kledde han seg flamboyant og fargerikt, men kjolene var for plateomslagene, fortalte «Ziggy»-produsenten Ken Scott oss. Bowies person ble likevel en frigjørende kraft for en hel generasjon.
«The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» er et slags konseptalbum om undergang, både for hele verden og for den oppdiktede rockestjerna ved samme navn. «Ziggy Stardust» var et sammensurium av inspirasjon. Rockestjerna som går til grunne er basert på Vince Taylor, en engelsk rock’n’roll-helt av den gamle skolen, som gjerne ville være Elvis Presley, men som bare huskes for originalversjonen av «Brand New Cadillac». Draktene Bowie brukte ligner på de han hadde sett i filmen «A Clockwork Orange», som alle snakket om året i forveien. Og hvor kom Stardust-navnet fra? Ziggy kan godt være et nikk til Iggy Pop, som Bowie hadde blitt en stor beundrer av. Bowie likte også Hoagy Carmichaels jazzstandard «Stardust», men aller mest kom «etternavnet» fra den amerikanske kulthelten som kalte seg The Legendary Stardust Cowboy. Mest kjent for den uforlignelige singelen «Paralyzed», som bare MÅ høres for å bli trodd. Bowie spilte senere inn en versjon av «I Took A Trip On A Gemini Spaceship» av «The Ledge» på sitt album «Heathen».
[ 1972: Nye og gamle popdrømmer ]
«Starman» er en sentral sang i hele Ziggy-verdenen, om mannen som kommer fra rommet for å rydde opp i en ødelagt verden. Men konseptet til tross, «Ziggy Stardust» er først og fremst er en strålende samling enkeltlåter. Med en fantastisk lyd, sterkt preget av Mick Ronsons fyldige gitarakkorder. Kombinasjonen av akustiske og elektriske gitarer har aldri vært mer effektiv.
«The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» kom ut 16. juni 1972. Singelen «Starman» hadde da vært ute i nærmere to måneder, foreløpig uten den store responsen. Det store oppsvinget kom da han fikk framføre «Starman» på den populære TV-programmet Top Of The Pops, 6. juli 1972. En androgyn framtoning i trang, fargerik buksedrakt, attpåtil såtettsomdette i kontakt med gitaristen Mick Ronson. En opptreden som kom til å prege en hel generasjon popkids som knapt kunne tro hvor dristig og tøft dette var. Bowie ble snart like populær som sin venn Marc Bolan. Også han en artist som hadde blomstret i undergrunnen i mange år, før han ble landets største popstjerne. Bowie hyllet Bolan på den viktige Top of The Pops-opptredenen ved å endre frasen «some rock’n’roll song» til «some Get-It-On rock’n’roll song».
Som ikke dette var nok for en sommer: I slutten av juli fikk Mott The Hoople sitt gjennombrudd med singelen «All The Young Dudes», en sang de fikk av David Bowie, men som hadde passet perfekt inn på «Ziggy Stardust». «All The Young Dudes» ble en enda større hit enn «Starman». Like etter gikk David Bowie i studio igjen, først for å produserte Lou Reeds gjennombruddsalbum «Transformer», like etter for å produsere det legendariske «Raw Power»-albumet for Iggy Pops The Stooges. Bowie var utvilsomt årets mann i rocken i 1972.
[ David Bowies "Toy": Den eneste gangen han så seg tilbake ]
«Ziggy Stardust»-turneen etterpå er også sagnomsust. Den aller siste konserten. 3. juli 1973, ble filmet for ettertiden av D.A. Pennebaker, som hadde laget Bob Dylan-dokumentaren «Don’t Look Back» i 1965. Dessverre har Ziggy-filmen store begrensninger både lyd og bildemessig. Men det var her Bowie annonserte at dette var den aller siste konserten med The Spiders From Mars. Gruppa altså, noe som ble mistolket som hans siste konsert, med påfølgende fortvilelse blant fansen. «Bowie quits» var forsida på New Musical Express, men det skulle vise seg at han bare var i begynnelsen på et av popmusikkens mest bemerkelsesverdige liv. Han hadde nettopp gitt ut albumet «Aladdin Sane», som forsterket suksessen ytterligere. Dessuten hadde «Hunky Dory» tatt igjen det tapte, og omsider fått oppmerksomheten den plata fortjente. Vi kan alltids diskutere om han overgikk seg selv senere, med «Station To Station», «Low», «Let’s Dance» eller «Blackstar», men mer sentral enn dette ble han aldri.
– David Bowie var noe for seg selv. Et helt spesielt talent. På samme måte som The Beatles. De var aldri redde for forandringer. Og fikk publikum med seg. Mens andre ofte prøver å gjenta suksesser om og om igjen, sa «Ziggy»-produsenten Ken Scott, som også hadde vært tekniker for The Beatles i deres mest grensesprengende stunder. 50 år etter kommer «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» ut i ny, restaurert vinylutgave, og høres like frisk og spennende ut.