Garantert å få fram smilet

Uansett hva man måtte mene om The Beatles og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» er det vanskelig å komme utenom at dette er et av tidens mest banebrytende album. Som da det kom ut, 1. juni 1967, satte enda en ny standard for hva som er mulig å gjøre med populærmusikken, bare man er villig til å ta sjanser samtidig som man morer seg.

Dette var lyden av The Beatles etter at de hadde bestemt seg for å slutte å turnere, for å gi alt til arbeidet i studio. Etter datidens forventninger, men også etter dagens standard, er «Sgt. Pepper» en forundringspakke. Ikke et konseptalbum i den forstand at det forteller en historie, bare fordi man må vente det uventede, i låt etter låt.

Orkesternavnet Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (det mangler faktisk en apostrof på tromma til bandet på omslaget) var Paul McCartneys påfunn for å være The Beatles’ ikke veldig hemmelige identitet, der de kunne tillate seg hva som helst, fordi de ikke trengte å være The Beatles. I en introduksjon til nye utgaver av albumet forteller McCartney at selve navnet dukket opp under en flytur der assistenten Mal Evans ba ham sende over salt og pepper, og McCartney bare hørte litt feil.

The Beatles var ikke opptatt av å lage et album med hits. De hadde nettopp gitt ut «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» på én singel, de hadde «All You Need is love» klar for en neste. Inspirasjonen for albumet kom denne gangen fra «Pet Sounds», med Brian Wilsons ambisjoner om å strekke seg etter en ny lyd, med nye tanker som popmusikken ikke hadde vært i nærheten av før. Men en egen helhet. Ut fra dette ble «Sgt. Pepper» en nesten ubeskrivelig fri flyt av hemningsløse påfunn. Først med introduksjonen av dette tenkte bandet i tittelsporet, rett over i introduksjonen av deres sanger Billy Shears, som altså viser seg å være Ringo Starr i joviale «With A Little Help From My Friends». Og sånn fortsetter den første sida, med trendsettene, eklektisk britisk eksentrisitet.

Side 2 er enda mer spektakulær. Den åpner med det sterkeste tidsbildet, George Harrisons eneste bidrag som låtskriver, «Within You Without You», spilt inn med musikere fra foreningen Asian Music Circle i London (omtalt som «innfødte musikere» i en forhåndsomtale av albumet i Arbeiderbladet). Alt slutter med «A Day in The Life», med sitt orkestrerte crescendo og den monumentale pianoakkorden. Og den gåtefulle lyden i den siste rilla, som sa noe rart om og om igjen på platespillere som ikke stoppet av seg selv. Hva dette skulle bety er fortsatt uavklart.

«Sgt. Pepper» var det første popalbumet med tekstene trykket på omslaget. De var mer eventyrlystne enn det som hadde vært vanlig, med bare to kjærlighetssanger, men med flere helt hverdagslige tema. Pop var fortsatt ungdomsmusikk i 1967. «Sgt. Pepper» var det mest voksne albumet som var kommet så langt. Noe ingen understreker bedre enn Paul McCartney i det stillferdige familiedramaet «She’s Leaving Home», og det store spørsmålet i «When I’m Sixty-Four»: «When I get older/losing my hair/many years from now» – vil han da fortsatt være noe å samle på? Utover i «When I’m Sixty-Four» drømmer Paul McCartney om å leie ei hytte på landet for seg og sine om sommeren, vel å merke hvis den ikke er for dyr. I en alder av 74 gjorde han rundt 50 konserter i fjor, foreløpig er 30 til på programmet i år.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Plateomslaget er ikonisk nok i seg selv, med The Beatles i to utgaver, sammen med en stor forsamling av andre personligheter fra det 20. århundre. Også denne ideen kom fra McCartney, som fikk kunstneren Peter Blake og hans kone Jann Haworth til å utføre oppdraget. Det berømte bildet er et fotografi av de oppstilte virkelige The Beatles som Sgt. Pepper-bandet, sammen med voksdukker lånt fra Madame Tussauds, og pappfigurer i full størrelse. Det finnes altså ingen «original», og Blake fikk betalt en engangssum på 200 pund for et av vårs tid mest kjente kunstverk. Inne i albumet lå et pappark med barter og distinksjoner som kunne klippes ut. Arket er blitt en integrert del av omslaget, og følger også med de nye utgavene som kommer nå.

Det vesentligste med de nye jubileumsutgavene av albumet er en ny stereomiks av alle låtene. Vanligvis er vi ikke opptatt av finurlig oppdatering av lyd på disse sidene, men i dette tilfellet var det nødvendig å få det gjort. Den gamle stereomiksen av albumet er nok den de fleste har hørt, både på LP, CD og strømmetjenester, i årenes løp. I likhet med mange andre stereoversjoner av 60-tallsmusikk kan den være en prøvelse, spesielt i hodetelefoner, med instrumentene dratt til hver sin side, vokalen bare i beste fall i midten. Her har Giles Martin, sønnen til den opprinnelige produsenten George Martin, balansert kanalene bedre. Det låter fortsatt speisa (bokstavelig og i overført betydning), men med et mer naturlig lydbilde.

Giles Martin skal ha brukt den opprinnelige monomiksen til George Martin og The Beatles som utgangspunkt. The Beatles selv var aldri interesserte i stereo. Etter at monomiksene var ferdige dro de sin vei, og teknikerne satt igjen og lagde stereo for seg selv. – Hvis du vil høre The Beatles slik de selv ville høres, må du høre den i mono, sa deres lydtekniker Ken Scott da vi snakket med ham i fjor. Han utdypet også den finurlige betydningen dette hadde for «She’s Leaving Home», som har forundret mange i årenes løp. For den opprinnelige monoversjonen skrudde gruppa opp farten på det innspilte båndet, og ga sangen en lysere tone. Dette glemte de som skulle lage stereomiksen etterpå. Nå er også dette korrigert, slik at sangen er ferdig ti sekunder fortere enn de fleste har vært vant til.

Det beste er fortsatt å høre «Sgt. Pepper» i mono. Den versjonen som har vært tilgjengelig på «Beatles In Mono»-boksen, kommer i denne omgangen bare med i den dyreste luksusboksen, der man også med man får en stor bok og en dokumentar på DVD (som vi ikke har hatt tilgang til å vurdere her). De forskjellige utgavene har varierende mengder ekstraspor, med de vanlige alternative tagningene, instrumentalspor og litt av hvert, som det er morsomt å høre en gang eller to, men krevende i et par timer i strekk, og neppe noe man kommer til å hente fram ofte i de neste 50 årene. Noe av dette har også vært hørt før, på «Anthology»-samlingen. Og likevel, selv hadde jeg idiotisk stor glede av å høre en 45 sekunders instrumental «breakdown» fra «Good Morning Good Morning». Andre vil finne sine spesielle stunder, og alle må få høre hvordan «A Day In The Life» hadde blitt hvis de bare hadde nynnet den siste, store akkorden, i stedet for å spille den med ti hender på tre pianoer samtidig.

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» har virkelig «been going in and out of style». Albumet har alltid vært en kandidat i kåringer av tidens beste, selv om statusen har variert med årene. I den første vi kjenner til, i New Musical Express i 1974, var «Sgt. Pepper» nr. 1. Da musikkavisen reviderte lista i 1985 var albumet falt ned til 33. plass, mens «Revolver» var nr. 2. Under foreløpig siste forsøk i NME, i 2013, var «Sgt. Pepper» helt nede på nr. 87. Noe som bare kan forklares ut fra den særegne britiske tendensen til å være overdrevent opptatt av de mer «rocka» uttrykkene. I 1997 var «Sgt. Pepper» på 23. plass i en oversikt over tidenes beste i magasinet Rolling Stone. I både 2003 og 2012 kåret Rolling Stone albumet til tidenes aller beste igjen. Og sånn går nå årene. Den kommende uka skal i alle fall «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» få være tidenes beste album.