Pop i uke 24: Sanger om rusreform og sommer

Debatten om rusreformen blusser opp igjen. Det skulle bare mangle, og her kommer Lars Vaular med sitt syn på saken. «Vi går opp» er en tekst som ikke gjør noen forsøk på å pakke inn budskapet: «La meg brekke ned krigen mot narkotika/det er en krig mot mennesker og vi dauer i hopetall/Et samfunn uten rus er fullstendig utopia/sjekk ut tankegodset dette her springer ut ifra», melder han innledningsvis. «Den norske ruspolitikken har i flere tiår gjort vondt verre for altfor mange mennesker i sårbare situasjoner. Denne sangen er en reaksjon på de siste årenes avsløringer om den private organisasjonen Norsk Narkotikapolitiforenings rolle i dette», sier han om utspillet.

Her er harde utfall mot navngitte aktører fra denne foreningen og deres «omdiskuterte» metoder. «Klag på tonen i debatten fru politimester/når dokkar driter i gaten som politihester», sier Vaular. Vaulars egen tone i denne debatten er et imøtekommende, tilbakelent bakgrunnsspor, produsert av Geir Hvidsten. Dette hisser ikke opp stemningen i seg selv, selv om de sterke meningene er klare nok. Kanskje mer et nødvendig debattinnlegg enn en opplagt hitlåt, men alle kan ikke være Peter Tosh med «Legalize It». Dette er viktig musikk, som Lars Vaular kanskje framfører når han er på OverOslo lørdag.

Sløtface

Sløtface fra Stavanger ble et av de mest feirede nye rockebandene i Norge, og litt i utlandet også, de siste ti årene. Nå er de ikke et band lenger, men et soloprosjekt for sangeren Haley Shea, og de det passer henne best å jobbe sammen med til enhver tid. – Sløtface har vært en stor del av livene våre siden vi var tenåringer. Noen ganger har det vært hele livet vårt. Vi har reist over hele verden, vi har lært mye om oss selv og vi har hatt sjansen til å være en del av noe større enn oss selv, skriver de i en felles uttalelse som antyder at dette kan ha vært en lykkelig skilsmisse.

[ Pop i uke 23: Politisk pop og hyllester til sommeren ]

Haley Shea er tilbake med to sanger som beholder punkattityden med å bare vare i litt over to minutter hver. Holdningen er like konfronterende og kompromissløs som før på uavhengighetserklæringen «Beta». «You’re a song without a bassline», synger hun, til en eller annen. «Come Hell Or Whatever» er et Thelma og Louise-eventyr, som har litt mer av gitarøset som vi husker fra før. Shea jobber med Mikhael Paskalev som produsent for sitt nye, mer poporienterte lydbilde. Slutface-produsenten Odd Martin Skålnes har mikset de nye sangene, etter sigende for å lage en overgang fra gammelt til nytt. Dette høres ut som en god, ny start.

Rick Grove

Når vi først snakker om Mikhael Paskalev igjen, så har han også produsert debutsingelen til Eirik Grove, effektivt forkortet til artistnavnet Rick Grove på debutsingelen «Gun». Grove spiller melodiøs gitarrock uten å ty til tidsriktige triks. Dette er en solfylt fengende sang om å bli voksen, som kunne vært laget i de fleste tider vi har tilbakelagt i poprockens historie, men som likevel, eller nettopp derfor, finner seg en plass blant de gode fra sommeren 2022. «Gun» er alt vi har hørt fra Grove foreløpig, men han blir å se på scenen med flere sanger framover, 22. juni på Camp Øya på Blå i Oslo, 19. august på Langs Akerselva-festivalen.

[ Pop i uke 22: Angel Olsen, Wilco og andre lengselsfulle tenkere  ]

Ellis

Ellis er Ellen Sofie Mosebekk, som har spesialisert seg på å synge reggae på norsk. Her kommer en perfekt sommerjam, selveste «Du skal ikkje sova burt sumernatta», av Aslaug Låstad Lygre med melodi av Geirr Tveitt. Spilt inn i samarbeid med Center Of The Universe (Jørgen Skulstad), med et sparsommelig elektronisk dubspor i bånn. Ellis kom med albumet «Hverdag og fest» i 2019, med svært frie oversettelser av gamle soul- og reggaelåter, som også er behagelig å høre på varme sommerdager.

[ Pop i uke 20: Den mangfoldige lyden av vår ]

Louien

Live Miranda Solberg har vært med på et fint album med The Silver Lining før i år, men er igjen tilbake som soloartist under navnet Louien. Singelen «No» er skrevet sammen med Preben Sælid Andersen fra Haijk og Death By Unga Bunga. Debutalbumet «None Of My Words» i 2019 var dempet og akustisk. Fjorårets EP «No Tomorrow» hadde litt mer lyd. «No» har et enda sterkere uttrykk, faktisk skurrer det av elektriske gitarer, uten at det går ut over nærheten i uttrykket. En EP med mer kommer i september, og skal sammen med fjorårets EP regnes som hennes andre album.

[ Pop i uke 18: Voksenlivet melder seg ]

Thea And The Wild

Thea & The Wild er kommet til andre singel fra sitt kommende album. «Poisoned Apple» har en frisk og lett sommerlig akustisk tone. Thea Glenton Raknes nevner Dolly Parton, Emmylou Harris og Bruce Springsteen som inspirasjon her, men legger til den irske gruppa, Planxty som får noen av de mest nerdete av oss til å høre ekstra godt etter. Jeg vet ikke om det er Cato “Salsa” Thomassen som er The Wild her, han spiller en sentral rolle bak henne, og sangen er produsert i deres studio Helt Vilt på Hurumlandet. Så vilt er det ikke dette, men veldig fint. Albumet som kommer i oktober heter «Deadheading». Jeg vet heller ikke om deadheads, Grateful Dead-fans, har noe spesielt i vente da, men det høres i alle fall ut som mange kan komme til å like dette.

Perfume Genius

Michael Alden Hadreas er blitt mye bedre kjent som Perfume Genius de 12 årene som der gått siden debuten. Oppmerksomheten har en stigende kurve som toppet seg da «Set My Heart On Fire» kom på 6. plass på Kritikertoppen for 2020. Fortsatt er han ikke helt der oppe blant de øverste på plakaten for Øyafestivalen, men verdt å se opp for når den tida kommer.

Hans nye album «Ugly Seasons» er musikken til danseforestillingen «The Sun Still Burns Here» fra hans hjemby Seattle, som også snart kommer som film. Om har regner dette som en «offisiell» del av sin egen albumkronologi er usikkert, det ser heller ikke ut til at musikken fra dette albumet har preget konsertene i det siste. Det som teller er at dette er enda mer annerledes enn vanlig fra denne kanten, med alt fra svevende vakker drømmepop til tung reggae. Men også «Pop Song» som til en viss grad kan sies å leve opp til tittelen. Og stemmen hans er alltid en opplevelse.

Elvis Costello/Rusty

Før Declan McManus ble Elvis Costello spilte han i gruppa Rusty med kameraten Allan Mayes. Nå har de funnet hverandre igjen, og spilt inn noen av sangene de syslet med den gangen pubrock var en sjanger i seg selv. Minialbumet “The Ressurection Of Rust” viser godt hvem som var de store forbildene: To av sangene er hentet fra Nick Lowes gruppe Brinsley Schwarz, en tredje av Jim Ford ble også covret av The Brinsleys den gangen. Her er også «Warm House (And An Hour Of Love)», som var en av Costellos første egne sanger for over 50 år siden, og til slutt en medley av «Everybody Knows This Is Nowhere» og «Dance Dance Dance» av Neil Young og Crazy Horse. Ikke vesentlig, men ganske morsom rockhistorie her.