Dobbeltalbum - dobbelt så store, dobbelt så gode

I ei tid da mange har tvilt på albumets eksistensgrunnlag er det betryggende å høre at det til og med går an å fylle to plater på én gang, uten å fire på kravene til god popmusikk. Sondre Lerches imponerende «Avatars Of Love» er et eksempel på hvor storartet det er når en artist er i flytsonen, sangene bare kommer og kommer, og 45 minutter med musikk ikke er nok til å fange opp alt.

[ Dobbelt så godt fra Sondre Lerche ]

Sånn er mange av høydepunktene i pophistorien. Men ikke så mange i forhold det totale antallet kvalifiserte klassikere, så vellykkede dobbeltalbum er et eget aristokrati i platebunken. De beste dobbeltalbumene er et oppkomme av musikalske ideer som ikke lot seg begrense til tre kvarter med musikk. Gjerne med et variert stilistisk uttrykk også, som kan holde interessen ekstra godt ved like i 90 minutter.

Ofte var dobbeltalbumene bare et praktisk format for å gi ut lange konsertopptak på plate. Med plass til lange instrumentale utskeielser, på sitt verste med et potpurri av gammel rock’n’roll til slutt. Det finnes mange variasjoner over dette temaet. Hva har Pink Floyds dobbeltalbum «Ummagumma» felles med Åge Aleksandersen «Dans me mæ»? Veldig lite, bortsett fra at begge bare har en halvpart med nye spor, mens den andre er konsertopptak av gamle favoritter.

Da mange artister begynte å få en viss størrelse på sangboka si kom også samlealbumene ofte til å være doble. Aller mest synlig på de røde og de blå samlingene til The Beatles i 1973.

[ Rått, hvitt og flott fra The Beatles ]

Her skal det handle om dobbeltalbum som i sin helhet kom med ny musikk. Fra 60-tallet med Bob Dylans «Blonde On Blonde» til det hvite albumet til The Beatles, «Electric Ladyland» med Jimi Hendrix Experience og «Odessa» med Bee Gees. Det tidlige 70-tallet hadde «Layla And Other Assorted Love Songs» fra Derek & The Dominoes, «Goodbye Yellow Brick Road» med Elton John og «Exile On Main St.» med The Rolling Stones. Chicago lagde like godt tre dobbeltalbum på to år, men da kunne de ikke bare gi ut et dobbelt konsertalbum som sitt fjerde, så da ble det fire LP-er i den pakka.

70-tallet gikk videre med «Songs In The Key of Life» med Stevie Wonder, og en personlig undervurdert favoritt, «Spirit of ‘76» med gruppa Spirit. På den andre siden ble Joni Mitchells «Don Juan’s Reckless Daughter» dessverre fort for mye for de fleste.

Mot slutten av dette tiået kom tre av de mest kjente dobbeltalbumene i rask rekkefølge, de vidt forskjellige «Tusk» med Fleetwood Mac, «The Wall» med Pink Floyd og «London Calling» med The Clash. «London Calling» skilte seg ut, ikke bare fordi det her var et punkeband som skeiet ut, men den kom uten utbrettcover, med to plater stuet inn i samme omslag, for å redusere kostnadene så den kunne komme ut til vanlig pris. En annen kuriositet: Når «The Wall» har vært regnet som et av tidenes mest solgte album i USA er det fordi de har regnet dobbeltalbum som to solgte eksemplar – en omdiskutert statistisk praksis som det nå ser ut som de har gått bort fra.

[ Protestsanger mot krigen: Give Peace A Chance  ]

Fenomenet kom til Norge i 1971 med «Friendship», debutalbumet til Junipher Greene. Et forbausende vellykket utspill i forhold til de store ambisjonene. Men det kostet. Gruppa måtte selv finansiere produksjonskostnadene for den ekstra plata med å slå av på sine inntekter. De har hevdet, muligens litt spøkefullt, at de fortsatt betaler tilbake på dette 50 år etter, etter flere nyutgivelser i moderne tid.

Like legendarisk i norsk pophistorie er «Hjernen er alene» med deLillos fra 1989. Da hadde det gått noen år, så det var altså ingen hverdagslig sak dette her. Tilfeldigvis kom et annet dobbeltalbum samtidig med «Hjernen er alene» i april 1989: Den bemerkelsesverdig påkostede utgivelsen «Speilet» fra noen som kalte seg Joahs Ark & The Beasts, et kollektiv fra Gudbrandsdalen, som plateselskapet EMI hadde så god tro på at de tok fram den ikoniske Harvest-etiketten fra progrockens gullalder. De lot aldri høre fra seg igjen.

Siden har norske dobbeltalbum kommet med ujevne mellomrom, oftest med Motorpsycho, også i samarbeid med Ole Paus på «Så nær, så nær» i 2020. Odd Nordstogas «Kløyvd» fra 2018 hadde en akustisk og en elektrisk plate. Ane Brun kunne kommet med blant de historisk beste i 2020, men valgte å gi ut «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The hånd Of Sorrow» som to separate album.

Et album har ikke en kunstnerisk definert varighet. Lengden har vært avgjort av hvor mye musikk det går an å presse inn på ei 12-tommer vinylplate – opp til 50 minutter, før det blir for tett mellom rillene, og den tekniske kvaliteten blir forringet. Todd Rundgren lagde to flotte dobbeltalbum med «Something/Anything» (1971) og «Todd» (1975). Mellom disse ga han ut det 56 minutter lange «A Wizard A True A Star» (1973), der platerillene var for tett sammenpresset til å yte den store lyden full rettferdighet. Def Leppards multimillionselger «Hysteria» varte i 62 minutter i 1987, ikke bra teknisk sett, men det er ikke sikkert at albumet hadde solgt 20 millioner eksemplar hvis det hadde vært ekstra dyrt.

De mindre vellykkede doble fantasiene har vært selvopptatte utskeielser fra artister med for høy selvtillit. Den mest legendariske i så måte er Lou Reeds «Metal Machine Music», som mange fortsatt forgjeves forsøker å finne mening i. Mer omdiskuterte var Bob Dylans «Self Portrait» og «Tales From Topographic Oceans» med Yes. Begge er utgivelser som mange av artistenes tilhengere likevel har funnet stor glede i. Og fansen har jo ofte rett.

Dobbeltalbum ble et mindre tydelig fenomen i CD-alderen, da det ble mulig å presse inn lengden av to LP-er inn på én CD. Spesielt i hipp hop og r&b ble det vanlig å gå godt over timen på CD-er, mens dobbeltalbum sprengte tilsvarende nye grenser. To av de mest sentrale hipp hop-albumene fra 90-tallet, 2Pacs «All Eyez on Me» (132 minutter) og Notorious B.I.G.s «Life After Death» (120 minutter) ble henholdsvis trippelalbum og firedobbel på LP.

Så, hva med trippelabum? Dette er bare ei dobbeltside i avisa, så storartede prosjekter som «All Things Must Pass» med George Harrison, «Sandinista» med The Clash, og «69 Love Songs» med The Magnetic Fields får bli en annen historie.

I ei tid der flere nye artister sverger til enkeltspor og EP-er og alt det der, har dobbeltalbumene beholdt sin verdi. Så sent som 2019 vant Nick Cave Kritikertoppen her i avisa med «Ghosteen». Året etter ga Bob Dylan ut et av sine fineste album med 70 minutter lange «Rough And Rowdy Ways», og viste at han kunne måle seg med «Blonde On Blonde» 45 år etter.

En av mine favoritter fra det nye århundret er Nellie McKays «Pretty Little Head» fra 2006. Hun hadde debutert med enda et flott dobbeltalbum, «Get Away From Me», to år før. Nå ville hun gjøre det igjen: – Her er 23 låter. Det blir et dobbeltalbum, sa 21 år gamle McKay til plateselskapet Columbia. – Det blir 16 låter, på ei plate, svarte selskapet. Hun insisterte på 23 låter, og mistet kontrakten. McKay tok forretningene i egne hender og ga dobbeltalbumet ut i sin helhet selv. I dag er det vanskelig å få hørt. Men det må ha vært en god følelse å lage, og vite at hun fikk ut alt hun hadde på hjertet.