Denne saken ble publisert 26.03.2022, og er hentet frem i forbindelse med Gorbatsjovs dødsfall.
– Levde du virkelig under den kalde krigen? spurte sønnen min imponert.
Han gikk antakelig på ungdomsskolen da, i alle fall var det tydelig at det historiske emnet «Den kalde krigen» nå sto på timeplanen for den oppvoksende slekt.
– Å ja da, jeg levde faktisk da, sa jeg, ikke uten en viss stolthet i stemmen. Han så på meg med fornyet interesse, som om jeg plutselig hadde forvandlet meg til et spennende tidsvitne med ting å fortelle. Jeg syns jeg måtte spe på med noen detaljer, for liksom å bevise at dette ikke bare var noe jeg fant på.
– Klart jeg husker den kalde krigen! Øst sto mot vest, det var våpenkappløp, verden kunne når som helst eksplodere i atomkrig, men så kom glasnost og perestrojka. Ja, og så husker jeg selvsagt Mikhail Gorbatsjov, han som styrte Sovjet. Eller «Gorbie», som vi sa …Vi kalte ham bare Gorbie.
[ Inhabilt! ]
Dette siste var heller ikke noe jeg bare fant på. Vi omtalte jo faktisk Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens leder i årene 1985-1991, som «Gorbie». Nå, som Russlands president framstår for oss som det mest tyranniske og ondeste mennesket siden Hitler, er det nesten ikke til å tro at vi likte en russisk politisk leder så godt at vi faktisk hadde joviale kjælenavn på ham. For Gorbie ble superpopulær i Vesten. Det var jo direkte vanskelig å mislike en karismatisk, reformivrig fyr med dette sjarmerende fødselsmerket i pannen, som tok til orde for nedrustning, avspenning og åpenhet. Han satt dessuten helt stille i båten da Muren falt, Tyskland ble samlet og Øst-Europa frigjorde seg, og i 1987 kåret Time Magazine ham til «Man of the Year». Da han samme år besøkte president Ronald Reagan i Washington, ble Gorbie møtt av jublende folkemengder i gatene, amerikanere som ville ta ham i hånden og gi ham en klem. I 1990 fikk han fredsprisen, og Gorbie kom til Norge og lot seg hylle her også. Utestedet «Gorbie» i Kirkenes var selvsagt oppkalt etter ham, og når noen kaller opp en bar etter deg, da bør du nesten regnes som folkelig.
Jeg husker nesten ikke noen sovjetiske ledere før Gorbie. Sovjetlederne var gjerne eldgamle, bistre menn i rullestoler, som gjorde oss utrygge, og som myste skeptisk mot verden under buskete øyenbryn. Når en slik gammel fyr døde, trillet de raskt inn en ny, like gammel fyr i rullestol. Men så kom altså Gorbie (54), som kunne gå helt selv.
Etter Gorbie kom Jeltsin. Boris Jeltsin var i motsetning til Gorbie mye mer av en demokrat, og den første folkevalgte presidenten i Russland. Jeltsin ble også rimelig populær i Vesten, i alle fall i begynnelsen. Han stoppet kuppforsøk, lot sovjetdiktaturet falle og prøvde å få i gang det skjøre, nye demokratiet i Russland.
Som vi vet endte Jeltsins periode i økonomisk og politisk kaos og tung alkoholisme, og Vladimir Putin fikk æren for å rydde opp etter ham. Men som en kollega sa det her om dagen: «Heller en full Boris Jeltsin, enn en klin edru Vladimir Putin».
