Ane Brun og Spellemannprisen som forsvant

Verden går nok videre fordi om ingen av Ane Bruns to fremragende album fra 2020 er nominert til noe som helst. Forbigåelser er en del av spillet i prisutdelinger. Verre er det at en klasse hun godt kunne vunnet, Spellemannprisen for Årets album, er helt borte. Årets album er hovedkategorien i mange andre store prissammenhenger. At prisen for Årets album til gikk til Taylor Swifts «Folklore» var med på å definere årets Grammyutdeling i USA.

At Ane Brun ikke er nominert i noen andre klasser kan komme av nettopp det at hun ga ut to album i rask rekkefølge i fjor: «After The Great Storm» og «How Sorrow Holds The Hand Of Beauty». Mye tyder på at begge ble påmeldt i de samme klassene, og derved har splittet juryen. Når det foreligger to album med én artist velger man seg vanligvis bare ett i slike avstemninger, selv om de er omtrent like godt likt. Da Dagsavisen gjorde opp statusen med 55 musikkjournalisters kollektive liste Kritikertoppen for 2020, det er snart fire (!) måneder siden nå, havnet de to albumene ved siden av hverandre, på 17. og 18. plass.

[ Et nytt høydepunkt i karrieren til Ane Brun ]

Jeg bemerket da at de to albumene kunne ha begrenset hverandres suksess på den lista, og antydet at de med fordel kunne meldes på i hver sin klasse til Spellemannprisen. Dette har sannsynligvis ikke skjedd. Nå ble de to platene neppe laget for å vinne priser, så suksessen som helhet er uomtvistelig. Jeg synes likevel det er grunn til å minne om at to av fjorårets fineste plater ikke er med i årets finale. For ikke å snakke om at en av de gjeveste prisene ikke lenger finnes i den samme finalen.

«Spellemann har fått flere tilbakemeldinger på at kategorien Årets album er utydelig og overlapper de øvrige sjangerkategoriene, og har valgt å ta følgene av dette», var begrunnelsen da nyheten kom i høst. Hva som er så utydelig med å være Årets album synes jeg det er vanskelig å forstå. Det er mange av sjangerne som er langt mer utydelige enn dette, med kategorier som ikke engang garvede bransjefolk kan gi en tydelig definisjon av. Ikke få meg til å raljere med «indie»-begrepet en gang til! «Sand I en vik» med Maria Kannegaard Trio har allerede blitt tildelt en velfortjent pris i jazzklassen. To andre artister som er anmeldt i jazzspalten i Dagsavisen kan få priser for Samtidsmusikk eller i Åpen klasse. Mer “tydelig” er det ikke.

[ Ane Bruns musikk blir frodig teaterunderholdning (+) ]

Pristildelinger er ingen eksakt vitenskap. Jeg kjenner godt nok til juryarbeid til å vite at det alltid vil være noen i juryen som mener at et av de nominerte navnene i en spesiell klasse ikke oppfyller sjangerens kriterier godt nok. Noen er ikke rock nok, ikke country nok, ikke blues nok, ikke engang seg selv nok, og derfor kan de heller ikke forvente å vinne prisen. Slik kan mange i Grammy-elektoratet ha tenkt når det endte med at Taylor Swift hadde laget Årets album, men ikke årets beste popalbum, der prisen gikk til Dua Lipa.

Når Taylor Swift kom med et dempet, ettertenksomt album var hun ikke lenger pop nok, selv om populariteten var ubestridelig. Hadde ikke det ikke vært for klassen for Årets album hadde Taylor Swift gått tomhendt hjem fra årets Grammys, til tross for at hun lagde mange av årets aller fineste sanger. Som Ane Brun her hjemme.

[ Taylor Swift overrasker i rare tider ]

Hvis vi først snakker om å være «utydelig»: Hvorfor kårer Spellemannprisen da fortsatt Årets låt? Her glimrer mange av årets virkelig aller beste låter med sitt fravær på listen over de nominerte. Hvorfor er ingen av låtene til jazzvinneren Maria Kannegaard med? Eller fjorårets aller beste låt i mine ører, «Why Would I Let You Go» med Sondre Lerche? Eller «Crumbs» med Ane Brun for den saks skyld? Jo, fordi konkurransen om å være Årets låt ikke er åpen for alle låter. De nominerte er valgt ut etter en «teknisk rangering av alle kandidater basert på statistikk fra radio-, salgs- og streaminglister». Det er altså ikke en pris for «Årets beste låt uansett», men for «Årets låt som har vært spilt altfor mye allerede». Så tydelig er dette. Så snobbete er jeg!

Årets album er merkelig nok en kategori som var relativt ny for Spellemannprisen. Den har vært med de fem foregående årene, men var før dette bare delt ut tre ganger til, i løpet av prisens 48 år lange historie. Men albumet er fortsatt, og nå merker jeg at jeg begynner å bli pompøs, flaggskipet i mange artisters flåter. Det er heller ikke et format yngre artister rømmer fra. Girl In Red, Marie Ulven, kan vinne Spellemannprisen for årets internasjonale suksess fredag. Om to uker gir hun ut sitt første album. Da vi snakket med henne for snart to år siden la hun vekt på at debutalbumet ikke skulle være en tilfeldig sammenstilling av tidligere utgitte låter. Derimot «et skikkelig stort konsept». Hvordan det gikk med hennes albumdebut «If I Could Make It Go Quiet» kommer vi tilbake til. Forhåpentligvis vil det neste år igjen være en kategori for Årets album hun kan melde seg på i. Men jeg skylder å gjøre oppmerksom på at forslag om forbedringer av Spellemannprisen fra min side pleier å være den sikreste indikasjonen på at det ikke blir noe av.

[ Girl In Red mot verdensherredømme ]

Mange kommer til å få vel fortjente Spellemannpriser i sine mer eller mindre «tydelige» sjangere fredag. Men vi skulle altså gjerne sett hvem som fikk den for Årets album, og aller helst sett at det ble Ane Brun. Når vi nå gir henne denne moralske prisen har vi vært nødt til å velge mellom de to platene, og avslutter derfor med juryens, min egen begrunnelse for at «After The Great Storm» var best:

De to albumene Ane Brun ga ut i fjor var ganske forskjellige, og kunne derfor med fordel deles opp i to plater. «After The Great Storm» var med sitt rytmiske, elektronisk lydbilde den første siden av saken. «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» var stillere, saktere, mer ettertenksomt, og enda nærere. Om vi må velge ett av dem, og det er selve poenget her, så går vi for det første. En herlig samling av annerledes, personlig popmusikk, der artisten viser en oppløftene vilje til å komme tilbake etter store prøvelser. Dette trenger vi nå.

Etter at denne artikkelen ble skrevet, men før den ble publisert, ble Ane Bruns “After The Great Storm” nominert som Årets album til Grammis 2021, den svenske Spellemannprisen.