Dobbeltalbum - dobbelt så store, dobbelt så gode

I ei tid da mange har tvilt på albumets eksistensgrunnlag er det betryggende å høre at det til og med går an å fylle to plater på én gang, uten å fire på kravene til god popmusikk. Sondre Lerches imponerende «Avatars Of Love» er et eksempel på hvor storartet det er når en artist er i flytsonen, sangene bare kommer og kommer, og 45 minutter med musikk ikke er nok til å fange opp alt.

Sånn er mange av høydepunktene i pophistorien. Men ikke så mange i forhold det totale antallet kvalifiserte klassikere, så vellykkede dobbeltalbum er et eget aristokrati i platebunken. De beste dobbeltalbumene er et oppkomme av musikalske ideer som ikke lot seg begrense til tre kvarter med musikk. Gjerne med et variert stilistisk uttrykk også, som kan holde interessen ekstra godt ved like i 90 minutter.

Ofte var dobbeltalbumene bare et praktisk format for å gi ut lange konsertopptak på plate. Med plass til lange instrumentale utskeielser, på sitt verste med et potpurri av gammel rock’n’roll til slutt. Det finnes mange variasjoner over dette temaet. Hva har Pink Floyds dobbeltalbum «Ummagumma» felles med Åge Aleksandersen «Dans me mæ»? Veldig lite, bortsett fra at begge bare har en halvpart med nye spor, mens den andre er konsertopptak av gamle favoritter.