Ungt vennskap i ulendt terreng

Maria Parrs barnebøker har siden debutboken «Vaffelhjarte» kom ut i 2005, nådd et stort antall skolebarn og deres foreldre. Ikke bare er bøkene blitt høytlesningsfavoritter hjemme og på skolen, men Parrs fortellinger er også blitt filmatisert og gjort til teater. Det Norske Teatret satte i 2015 opp hennes «Tonje Glimmerdal», og nå er de klare med «Keeperen og havet», som er basert oppfølgerboken til «Vaffelhjarte». Her heter hovedpersonene Lena og Trille og bor i den vesle kystbygda Knert-Mathilde. Og i denne fortellingen blir vennskapet deres satt på utallige prøvelser, blant annet fordi en ny jente, Birgitte, kommer flyttende fra Nederland til den lille bygda.

På Det Norske Teatrets Scene 2 er nå denne episodiske romanen blitt en raus, morsom og rufsete scenefortelling der intrigene mellom Brigitte, Trille og Lena går som en rød tråd gjennom det hele. Ellers skjer det en masse som gir de unge hovedpersonene ting å være både glade og mindre glade for: Nye søsken, kjipe fotballtrenere, å gå julebukk i snøstorm, og møter med pøbelen Kai-Tommy. Dette er en iscenesettelse som tilfører både fortelling og karakterer mye ekstra – men aldri for mye – og den kan være minst like interessant å se for de voksne som for barna.

Sven Haraldssons scenografi er en nøkkel til hele denne forestillingen, og scenografisk er dette veldig morsomt og kreativt løst. En heldekkende tretrinns-trapp og ditto vegg, begge helt hvite, er trukket helt frem på scenen og gjør rommet dermed ganske smalt. Dette gjør at vi kommer tett på skuespillerne, og det er kjempefint å følge særlig Lena og Trille (Ina Svenningdal og Vetle Bergan), som fremstilles av to skuespillere med både mye, detaljert og spennende mimikk. Det hvite rommet forblir imidlertid ikke hvitt særlig lenge. Allerede fra starten er det utstyrt med både fiskeutstyr og mikrobølgeovn, solstol, høner og skolesekker, som angir ulike steder der handlingen utspiller seg. Her finner vi alle steder på ett sted, med andre ord. Etter hvert skal det også males tekst og scenografi på veggene av skuespillerne selv, for det er de som lager og leker seg frem til forestillingen ettersom den skrider frem. Til slutt er scenebildet et eneste stort, herlig kaos. Og det er gøy!