Jaga gjennom tid og rom

5

Jaga Jazzist

Leaving Earth

Regi: Haakon Mathisen

Vi er live

At denne strømmekonserten til Jaga Jazzist kommer samtidig med en ny innstramming i utelivet kan forhåpentligvis ikke ha vært planlagt. Tvert imot var de den første gruppa som kom på scenen igjen etter gjenåpningen, og plutselig hadde 1.000 ekstra billetter å selge til Rockefeller en lørdagskveld sent i september. Derimot er hele dette opplegget så forseggjort at det kan ha vært forberedt i en tidligere smittebølge langt, langt unna.

Konserten er tatt opp i Storsalen i Chateau Neuf, et historisk spillested som ikke brukes så ofte til slike anledninger lenger. Her kommer det til sin rett igjen. – Når man står i Storsalen og ser opp i taket, så er det som å se inn i motoren på et romskip, sa trommeslageren Martin Horntveth før denne opptredenen.

[ 20 år med Jaga Jazzist ]

Derfor heter konserten til Jaga Jazzist «Leaving Earth». Bandet er iført noe som ligner på røde romdrakter. Det passer godt for Jagas ofte «speisa» musikk, som har fjernet seg fra utgangspunktet jazzen, og beveget seg inn i elektroniske prog-aktige stemninger fra 70-tallet. Jaga Jazzist maner fram stemninger fra ei tid før medlemmene var født, med syntetiske lydspor til bilder fra galakser mange lysår unna. Men i kjent stil pisker musikerne fort opp stemningen, både innad i låtene, og i konserten som helhet. Derfor går det godt an å si at dette «tar av», men musikken blir aldri vektløs.

Jaga Jazzist begynner varsomt med «Tomita», som i løpet av et kvarter bygger seg opp til den store, spesielle Jaga-symfonien. Da det begynte å snø lett her en formiddag bestemte jeg med for å høre på «Snowflakes Are Dancing» med Isao Tomita fra 1974. Tomita ble kritisert for å lage elektronisk kitsch den gangen, men å høre på ham nå, når synthlydene ikke lenger et poeng i seg selv, bare hvordan musikken fortoner seg, så høres det paradoksalt nok helt tidløst vakkert ut. På samme måte er dette som Jaga Jazzist nå omtaler som «verdens første science fiction livestream» mest en anledning til å la seg overvelde av gruppa enda en gang, og bare nyte musikken, helt frigjort fra det aktuelle konseptet.

[ Bassisten Robbie Shakespeare er død ]

Selskapet Vierlive ble startet for å produsere økonomisk bærekraftige strømmekonserter da Norge stengte ned i fjor vår. 55.000 digitale billetter skal være solgt så langt. Vierlive lager påkostede sceneproduksjoner, og har satt en egen standard for dette formatet. «Leaving Earth» er regissert av Haakon Mathisen og er svært flott filmet, med en mørk og røykfull estetikk, som kler musikken. Jeg hadde sagt det samme om den var tatt opp utendørs, på gresset en solfylt sommerdag, men uansett, det er et imponerende skue.

[ David Bowies "Toy": Den eneste gangen han så seg tilbake ]

Derfor er jeg litt i tvil om hensikten med å la en opplevelse som dette være tilgjengelig i bare ei uke, i beste fall ut året. Det skal vel gi et eksklusivt inntrykk. Slike filmer er et velkomment tilskudd til konsertvirksomheten, og de kan godt være der for dem som vil se dem i framtida også. Som allerede sagt er dette tidløse tilstander.