Den eneste gangen David Bowie så seg tilbake

David Bowie

Toy

Brilliant Adventure 1993 - 2001

Warner

Davis Bowies første album kom ut 1. juni 1967, samme dag som «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» med The Beatles, som fikk mesteparten av oppmerksomheten. Bowies album hadde nok ikke hevdet seg uansett, så sterkt som den skilte seg ut fra den psykedeliske tidsånden. Nå kom hans «Brilliant Adventure»-boks ut samme helg som premieren på Beatles-dokumentaren «Get Back», og historien gjentok seg – nå i retromarkedet. Vi skal igjen gi ham den oppmerksomheten han fortjener.

[ "Get Back" er åtte timer med The Beatles på sitt beste ]

«Toy» heter det lenge fortapte albumet til David Bowie, som nå er en del av det store boks-settet «Brilliant Adventure», på 11 CD-er, 18 LP, alt tilgjengelig på strømmetjenestene. «Toy» kommer også ut som en egen utgivelse i januar, da som trippelalbum, med flere alternative versjoner av akkurat disse innspillingene.

En av popmusikkens store tankekors er hvor mange år det gikk før David Bowie ble virkelig godt kjent. Han ga ut sitt første album sommeren 1967, fikk sin første hit høsten 1969, men ennå gikk det to år, og mange plateutgivelser til før han var tilbake på hitlistene. Dette medfører at han hadde en stor sangbok full av flotte sanger som de færreste har hørt. Spesielt de fra 60-tallet.

[ David Bowies første album er 50 år ]

Noen av disse bestemte han seg for å gi en ny sjanse med albumet «Toy» i 2001. Spilt inn i relativt full fart, og planlagt utgitt like kjapt etterpå. «Toy» blir et slags parallell til «Pin Ups»-albumet, der han framførte sine 60-tallsfavoritter som andre sto bak, bare med egne låter nå, og det er like gøy å høre på. Dette passet ikke inn i plateselskapet Virgins umiddelbare planer, så de ville ikke prioritere utgivelsen. Sånn hadde det altså blitt, at en artist som David Bowie måtte stille seg i kø bak de nye stjernene. Da turen var kommet til «Toy» hadde han allerede forlatt selskapet, og lagt nye planer.

Det er alltid gøy å forsøke å høre på dette uten anakronistiske baktanker. Hvordan hadde «Toy» tatt seg ut i 2001 om vi ikke visste at det var gamle sanger om igjen? «You Got A Habit Of Leaving» og «Can’t Help Thinking About Me» (begge opprinnelig utgitt som David Jones & The Lower Third) hadde kommet høyt opp på lister over årets beste låter i 2000, sammen med nye gitarband som Travis, Ash, Coldplay, White Stripes og The Margarets. «Karma Man» og «Let Me Sleep Beside You» har den samme jublende forståelsen for den beste popmusikkens virkemidler. Jeg synes nok at de opprinnelige versjonene har en større sjarm enn den mer strømlinjeformede «nytt århundre»-lyden, men de fleste nyinnspillingene er smakfullt gjort, med de opprinnelige intensjonene i god behold, og ikke fullt så bombastisk som Bowie ellers kunne bli på denne tida.

Her er også fine påminnelser om den andre, mer reflekterte og bråvoksne siden av Bowie fra 60-tallet. «London Boys» var opprinnelig bare en B-side, men er noe av det fineste han har laget. «Silly Boy Blue» var noe av det neste fineste han har laget. «Shadow Man» og «Conversation Piece» er de nyeste sangene, fra tidlig på 70-tallet, og viser at Bowie kunne vært en god visesanger om han ikke sto på farten til et mer utagerende uttrykk. «And the world is full of life/Full of folk who don’t know me» sang han i den førstnevnte. Dette skulle det fort bli en endring på. I 2000 hadde vi sagt at han koketterte hvis dette var en ny sang, men i et historisk lys høres det veldig følsomt ut. Når «Toy» kommer ut som eget album på nyåret skal det følge med et ekstra album der Bowies stemme og de akustiske gitarene er isolert for å lage «unplugged» viseversjoner av sangene.

Resten av «Brilliant Adventure»-boksen inneholder alt det andre Bowie gjorde i perioden 1992 til 2001. Etter at han forsøkte å legge forsida bak seg med «Sound + Vision»-turneen, som også var innom Jordal Stadion i Oslo, der han angivelig skulle spille sine gamle sanger for siste gang. Og etter at han hadde gitt opp hobbygruppa Tin Machine, som forsiktig sagt ikke huskes med like stor glede som hans egne aktiviteter. Disse påfunnene varte heldigvis ikke så lenge, og perioden etterpå begynte veldig bra.

[ ABBA - det beste vi kunne håpe på etter 40 år ]

Samlingen begynner med en påminnelse om at Bowies «Black Tie White Noise» fra 1993 er et av hans mest undervurderte album. En gjenforening med Nile Rodgers som produserte «Let’s Dance» ti år før, men her er også et gjestespill med Lester Bowie fra Art Ensemble Of Chicago i fem låter, en trompetist man kunne mistenke var hentet med på grunn av etternavnet, men som setter en ettertrykkelig spiss på lyden der han er med. Albumet minner oss om midten av 70-tallet, etter at Bowie oppdaget soulmusikken, for dette var veldig sjelfullt, med tunge og funky rytmer nesten hele veien. Når David Bowie får det til er han fortid, nåtid, framtid og alt mulig annet på én gang, skrev jeg om albumet den gangen da. Snart 30 år etter kan jeg slå fast at dette med framtid holdt stikk i forhold til «Black Tie White Noise».

Mellomspillet «The Buddha Of Suburbia», også fra 1993, var musikk basert på en TV-serie fra 70-tallets London, en by og en tid som Bowie hadde vært med på å påvirke selv. Et ujevnt album, også i gjenhør, men med flere nostalgiske påminnelser om gamle kunster.

«Outside» ble i 1995 presentert som det første av fem konseptalbum om kunstdetektiven Nathan Adler. Det ble med dette ene. Bowie sang sju roller om sju forskjellige karakterer på utsida av samfunnet. Bowie var her gjenforent med Brian Eno, men selv om de ofte klarte å mange fram intense stemninger med sin gjennomtrengende maskinelle musikk ble det for drøyt når lyden gikk helt over toppen. Men det lå magisk pop inni dette også: «Hello Spaceboy» kom på singel etterpå i en langt mer publikumsvennlig remiks av Pet Shop Boys. Der Neil Tennant selv tok over fra Bowie i et helt nytt vers: «Ground to Major bye bye Tom/Dead the circuit, countdown wrong». Denne remiksen har fått plass på «Brilliant Adventure»-samlingen sammen med en lang rekke alternative versjoner av sanger, 39 til sammen, fra den aktuelle perioden. Her er også en full konsert fra BBC sommeren 2000, tatt opp med god stemning to dager etter en triumfopptreden på Glastonbury-festivalen. Perioden rundes av med albumene «Earthling» (1997) og «Hours» (1999), som blekner noe mot alt det andre vi har gjenopplevd nå. Men jammen er det mye fint her også, bare hør om igjen “Little Wonder” som setter igang «Earthling».

«Brilliant Adventure» er den femte boksen i den såkalte «æra»-serien, som oppsummerer David Bowies karriere i bestemte epoker, med de originale albumene sammen med tidligere ukjent materiale. Den siste er ventet i 2023. Den skal omfatte årene 2002 til hans bortgang i 2016, først med de ujevne albumene «Heathen» og «Reality» før han etter ti års pause kom tilbake med fabelaktige «The Next Day» og «Blackstar». Ukjent materiale fra disse siste årene skal forekomme, så det er verdt å se fram til.

[ "Blackstar": David Bowie er alle tiders stjerne  ]

I mellomtida er det godt nok å se helt tilbake til begynnelsen med «Toy». David Bowie lagde en helt ny tittelsang for dette albumet i 2001. «It’s all in the songs/It’s all in your mind» synger han. Og det hadde han sannelig helt rett i.