Hedvig Mollestad kaster seg ut i Stormen

5

Hedvig Mollestad

«Tempest Revisited»

Rune Grammofon

I Norge er vi vant til mye vær med storm i kastene, også musikalsk. Gitaristen, komponisten og bandlederen Hedvig Mollestad tar nå det stormfulle til et nytt nivå på «Tempest Revisited», hennes tredje albumutgivelse på under to år. Det er en plate hvor hun kombinerer den tunge, seige og ekspressive atmosfæren som ligger som premiss for mye av musikken hun skaper, og det lette, luftige og jazzeksperimentelle fra de øvre atmosfæriske lagene. Men det er ikke så mye vær og skiftende skydekke i seg selv som er inspirasjonen til dette verket, som er laget på bestilling i anledning jubileet til Parken Kulturhus i Ålesund, Hedvig Mollestads fødeby.

I 1998 åpnet Parken med Arne Nordheims «Stormen», og deler av partituret utgjør detaljerte utsmykkingspartier over flere etasjer på fasaden, noter utført i jernklorid på sink, eller med silketrykk på glass. Nordheim har med andre ord satt sitt musikalske bumerke på et bygg som skal tåle det meste både innen- og utendørs. Til Parkens 20-årsjubileum i 2018 ble bysbarnet Mollestad valgt til å markere «Stormen»s posisjon i sammenhengen. Her ivaretas både Nordheims tidløse verk over elementene, hans sfæriske svermerier rundt Shakespeares skuespill som var forelegget, og hans intrikate, minimalistiske musikalske lek med sløyfer og lag på lag med impulser.

Nordheim selv uttalte en gang at han alltid arbeider med det samme stykket, og det samme kan man si om Mollestad. I det ligger variasjon og utvikling, egenart og en stadig forflytting av egne musikalske grensemarkører mellom jazz og improvisasjon, rock, prog og «samtidsmusikk».

Men utgivelsen har også en annen innfallsvinkel, og det er plateselskapet Rune Grammofons reutgivelse av Arne Nordheims «Electric», bestående av hans komplette elektroniske musikk, også den utgitt i 1998. Med andre ord kulminerer 20 års musikkhistorie fra ulike kanter på et album som er stormende, men også noe av det ømmeste og mest lyriske Mollestad har utgitt. I tråd med dette er det som om hun står midt i stormens øye når det hele starter, rolig og mektig og i ånden til Nordheim, mørk og lysende på samme tid og helt i tråd med tittelen «Sun On A Dark Sky». Blåserne, et bakenforliggende, brukket kor, en blafrende stortromme, før gitaren kommer inn med balsamerende effekt og indikerer retning, oppbygging og stemning før sirkelbevegelsene river tak i deg og nekter å slippe før det hele er over, fem lange spor senere.

[ Med albumet «30» blottlegger Adele igjen hele følelseslivet sitt ]

Hedvig Mollestad Trio

Den virkelige blesten starter i «Winds Approaching». Den begynner med håndklapping og lekne saksofoner som legger an en rytmisk melodiøs svir inn mot det eksplosive, og snart velter de mørke skyene fram, men ikke uten at det vakre skinner gjennom. De store kontrastene på albumet knytter seg særlig til dette sporet, som medrivende kaskader av vellyd, virtuost spill og en spenn mellom strenger, blåsere, tangenter og trommer som går opp i en høyere enhet.

Musikerne har hun dels hentet fra tidligere konstellasjoner og bandprosjekter. Trommeslager Ivar Loe Bjørnstad spiller i Hedvig Mollestad Trio, som sist gjorde seg gjeldende i albumsammenheng med «Smells Funny» fra 2018 og med «Ding Dong. Your’re Dead» som kom så sent som i mars i år. Tidligere Highasakite-medlem Marte Eberson på keyboard spilte på «Ekhidna», platen Mollestad lanserte før denne, en studioinnspilling av et bestillingsverk til Vossa Jazz i 2019. Eberson bidrar også her til temperaturskiftene på «Tempest Revisited», og på samme måte som med for eksempel Ane Brun i livesammenheng, tilfører hun en dempet egenart til ethvert prosjekt hun er en del av.

[ Hedvig Mollestad Trio er gitarmagi på sitt beste (+) ]

Midtpartiet «Kittywakes in Gusts» strekker nærmest ut en hånd og røsker til seg stafettpinnen etter «Winds Approaching». «Kittywakes …» er en progrock-inspirert jazzlåt der blåserne feier inn over et rytmisk drivende steppeland før gitaren kommer inn med skrudd «twang» over et fortsatt trommebeat fra Ivar Loe Bjørnstad som pisker det hele ut i ukjent landskap. Samspillet mellom Bjørnstad og Mollestad nærmer seg her perfeksjonen, støttet av et finmasket nett av detaljer fra de øvrige og særlig Eberson. Det ligger en dynamikk og en naturlig flyt i det hele som gjør at Mollestad rent komposisjonsmessig kan bevege seg fra det underfundige og det lydmalende, til det slagkraftige og rocka som gjerne ender i et imaginært splitthopp av en avslutning.

Bassist Trond Frønes kommer inn med tyngden fra en rekke hardtslående trønderband (Cadillac, Grand Central, Red Kite) i grenselandet hardrock, prog og jazz, og kler på det viset Mollestads musikk svært godt. Men fremst i lydbildet og stormkastene – om vi ser bort fra Mollestads egen gitar – ligger de tre saksofonistene Martin Myhre Olsen, Karl Nyberg og Peter Erik Vergeni, som sammen og hver for seg spenner buen fra alt til tenor og bortenfor der igjen når det blåser som friskest. Det er iltert og ømt, rytmisk sanseløst og sensuelt berørende om hverandre. For i tråd med Nordheims tilnærmelse til de store og voldsomme emosjonelle kastene, enten i vær eller mennesker, består heller ikke «Tempest Revisited» av bare kuling og storm.

[ Et hittil ukjent konsertopptak fra 1965 blåser nytt liv i John Coltranes mesterverk «A Love Supreme» (+) ]

Den over 11 minutter lange «418 (Stairs In Storms)» er bare ett av eksemplene på hvordan de sfæriske kastene kan være brå og lunefulle, hvor de rolige og fine partiene løfter helheten på nydelig vis. Deler av sluttsatsen her er skjønnhetsfylte partier der sola sender varme stråler rett mot hjertet, og det er nesten så man lar seg lure til å tro at alt er idyll før gitar, piskende cymbaler og trommer bringer himmelens vrede ned over det hele. Som i avsluttende «High Hair», som kunne vært en Motorpsycho-låt, med Jon Spencer Blues Explotion og Black Sabbath spøkende I bakgrunnen, bare sånn for å gjenta noe man har sagt om Hedvig Mollestad før, og som understreker at også hun jobber med det samme stykket hele tiden, og i utvidelsene og variasjonene rundt dette ligger også hennes ubestridte genialitet som gitarist, medmusiker og komponist.