TEATER
«Øy»
av: Jonas Corell Petersen
Regi: Jonas Corell Petersen
Scenografi og kostymer: Nia Damerell
Med: Espen Alknes, Olav Waastad,
Sigurd Myhre, Tone Mostraum
Amfiscenen, Nationaltheatret
For et drøyt år siden inntok Jonas Corell Petersen Nationaltheatrets amfiscene med den bredt anlagte Vi tygger på tidens knokler. Nå er han klar med en ny forestilling, og den er nesten helt maken. I alle fall i formen, som er mildt sagt essayistisk. Forrige gang var det alltings skapelse og undergang som var tema. Denne gangen er det ensomheten som skal til pers.
De er strandet på en øde øy, Espen (Alknes), Olav (Waastad), Sigurd (Myhre) og Tone (Mostraum). Og blandingen av isolasjon/ensomhet og påtvunget fellesskap som oppstår i en slik situasjon, er ikke bare enkel. Men den er ikke så aller verst heller. Som Olav sier: «Det er så utrolig deilig å befinne seg i utkanten av verden.» Eller med Espens ord: «Nyt din frihet. Nyt din ensomhet. Det finnes en verden der inne.»
De fires ulike strategier for å takle situasjonen på øya uttrykker seg i en blanding av assosiasjoner og refleksjoner, paralleller og paradokser, anekdoter og sang, oppramsinger og lister med en masse punkter. Det er lass på lass med informasjon, løst og nesten tilfeldig sammensatt, kan det iblant virke som. Dette får forestillingen til å føles lengre enn sine to timer. I tillegg er det som om alt kruttet er samlet i starten av forestillingen. Her finner vi for eksempel Olav Waastads ubetalelige fremføring av Sinatra-klassikeren «It Was a Very Good Year», og forestillingen topper seg i Dylan-parodien «Let Me Die In My Footsteps». Deretter synes jeg det er vanskeligere å holde på konsentrasjonen. For forestillingen bruker uendelig lang tid på å lande og avslutte. Den slutter liksom mange ganger før den virkelig er ferdig, og energien bare faller og faller. Dumt, for jeg gjerne skulle ha holdt på interessen hele veien fram, siden dette er også en spennende forestilling som behandler mange store spørsmål.
For hvor starter ensomheten? Og hvor starter fellesskapet? Hva skjer når man konfronteres med sin egen ensomhet? Ikke noe farlig, i alle fall. For ensomheten er kanskje mer en mulighet enn en trussel, når alt kommer til alt. Og det finnes ingen enkle svar på slike spørsmål, det må være denne forestillingens mantra. Det finnes mange svar, og alle kan være riktige samtidig.
Det har alltid vært noe løssluppent over Jonas Corell Petersens forestillinger, men i hans to siste synes jeg nok det har gått fra løssluppent til litt for løst. Den essayistiske, assosierende formen fungerer best når han har et fast tekstlig punkt å forankre forestillingen i, for eksempel en klassiker, noe han tidligere har gjort med godt resultat. Øy kunne vært strammet opp en smule, men når det er sagt: Det mange viktige og store spørsmål som får tumle rundt blant palmer og kokosnøtter på Nationaltheatrets amfiscene i disse dager. Gøy er det også!
