Tre århundrer med sang og musikk smelter sammen i disse sangene

5

Lars Lillo-Stenberg

Synger Grieg med Bugge

Drabant

Lars Lillo-Stenberg har vist sterk vilje til å vise seg fram utenfor deLillos. Han har før sunget sanger av Alf Prøysen, tatt for seg den gamle skolesangboka på et helt album, og satt melodier til tekster av Edvard Munch. De store nasjonalskattene har vært godt ivaretatt.

Det er derfor ikke veldig rart at han nå går i gang med noen av de mest kjente «visene» til Edvard Grieg. Sanger som ble tonesatt til tekster av høyt aktede diktere i sin samtid. Slike produksjoner blir ofte redusert til trivelige sidesprang, men dette er et album som står fram med en uttrykksfull egenverdi, med både glede, spøk og alvor i skjønn forening. Ikke en fremmed kombinasjon for denne artisten.

[ Edvard Grieg - en av Norges største og beste låtskrivere ]

Lars Lillo-Stenbergs stemme er et godt stykke unna alle de mer skolerte som har tolket Grieg i årenes løp, men nerven i hans sang er til å ta og føle på. Tekstene lar seg godt høre rundt 150 år etter at de ble skrevet. Kjærligheten til naturen og andre mennesker har ikke forandret seg nevneverdig, og melodiene til Grieg er det fortsatt lite å utsette på.

«Våren den er en klisje, men hva gjør vel det» sang Lars Lillo-Stenberg en gang i en av sine egne sanger. Nå er Griegs «Våren» en sentral sang her. Å høre Asmund Olavsson Vinjes tekst på riksmål kan være en tvilsom fornøyelse for noen, men om Lars Lillo-Stenberg hadde sunget den på landsmål ville det nok vært enda mer utfordrende. Språket er modernisert i de fleste sangene. Lars Lillo har vært en høystemt poet selv, spesielt i kjærlighetssangene, så heller ikke her blir vi overrasket. «Med en primula veris» (tekst av John Paulsen) er forresten enda en vakker hyllest til våren.

Lars Lillos-Stenbergs akustiske gitar og Bugge Wesseltofts pianoklanger står godt til hverandre, forsiktige og stemningsfulle slik de smelter sammen. Ellen Andrea Wang spiller bass, Mary Erskine er med på cello. Et annet strålende høydepunkt er «Jeg elsker dig», tekst av selveste H.C. Andersen, smektende steelgitar av den nesten like legendariske Stian Carstensen, og karakteristiske, utsøkte harmonier av No. 4. Teksten er kort, men Stenberg utnytter popmusikkens muligheter til å repetere de sentrale ordene som ikke kan sies for ofte. Han lagde jo en gang sin egen «Jeg elsker deg» om fenomenet, for deLillos.

[ Det første møtet med DeLillos ]

Flere av sangene er korte stemningsbilder, med få, men megetsigende tekstlinjer. Henrik Ibsens «Borte» er så «lillosk» som man kan ønske seg, «De siste gjester vi fulgte til grinden/Farvelets rester tok nattevinden» – er det sikkert at den ikke var på «Neste sommer»? Eller var den på «Hjernen er alene»? «Det var en fest kun, før natten den sorte/Hun var en gjest kun, og nå er hun borte». Tre århundrer med sang og musikk smelter sammen i disse sangene.

Den folkelige, men også litt utrygge teksten «Turisten» (John Paulsen igjen) framføres som humoristisk slentrende countryvise, og understreker variasjonen i repertoaret. Albumet avsluttes med «Ved Rondane», med «Nå ser jeg atter slike fjell og daler» som det heter i Lars Lillo-Stenbergs versjon på riksmål. Den slutter på sitt mest stemningsfulle etter to vers, det er egentlig enda to til, og det er det eneste jeg har å utsette på alt dette.